Miljøverneriet – den ellevte landeplage

Vi kaller den for den industrielle revolusjon, men energirevolusjonen hadde vært mer treffende. Den utrolige økning i menneskehetens velstand som har funnet sted de siste par hundre årene har først og fremst skjedd takket være én ting: fossile brensler. Først var det kullet og dampmaskinen, derefter oljen og forbrenningsmotoren, og til sist gassturbinen. Dette har gjort det mulig å produsere varer og tjenester i et omfang menneskene før ikke en gang kunne drømme om.

Likevel er det kommet på moten å opponere mot denne fundamentale drivkraft i samfunnet. Mennesker som er tilsynelatende intellektuelt oppegående tar til orde for å stoppe utvinning av fossile brensler og gå over til det de kaller «grønn» energi. Med dette mener de sol- og vindkraft. Hadde det ikke vært fordi et slikt skritt ville føre oss ubehagelig nær middelalderen, kunne man sagt «lykke til.» Dessverre vil man nok ha svidd av atskillige milliarder i valutaer mer verdifulle enn den norske krone før man innser håpløsheten i det eksperimentet. Kostnadene har vi så vidt begynt å se, forsyningsusikkerheten likeså. Elektrisitet er nemlig ikke som andre goder; tilbudet må være eksakt lik efterspørselen i sanntid. Efterspørselen lar seg ikke så lett styre; den er avhengig av enkeltbeslutninger tatt av millioner mennesker. Styrken i et avansert lands kraftforsyning ligger i å kunne styre kraftproduksjonen presis så at dette regnestykket går opp til enhver tid. Får man da i tillegg uregulerbart tilbud fra sol og vind har vi en utfordring. Og dertil må vi da ha forsyningskilder som kan skrus på når det ikke blåser og når det mørkt. Slikt blir kostbart.

Det er velkjent hva som har ført oss ut i dette uføret. Klimamodeller som ikke har vært særlig treffsikre får folk til å tro at bruk av fossile brensler skal føre til farlig global oppvarming. Det er mange usikkerhetsfaktorer i det regnestykket. Ingen benekter at kulldioksid i atmosfæren har oppvarmende virkning, men det er stor usikkerhet om hvor stor den effekten er. Så kommer spørsmålet om skadevirkningene. Om det vet man lite, annet enn at virkningene av global oppvarming kommer til å bli forskjellige fra land til land. Her oppe i nord har vi mest tjent på den lille oppvarming som har funnet sted over de siste 150 årene. Endelig kommer så spørsmålet hva kan vi gjøre med saken? Om det kan man i hvert fall si at utslippsreduksjoner i Europa har minimal virkning; Europa står for ca. 8% av de samlede utslipp av kulldioksid, og Norge for ca. 2 promille. Imens øker verdens utslipp ufortrødent år efter år, først og i fremst folkerike og fattige eller middels rike land som Kina, Vietnam, Indonesia, India og Pakistan. De ser seg best tjent med å følge den veien til velstand som vi i de vestlige land har staket opp, og den ferden drives av forbrenning av kull, olje og gass.

Det som har gjort folk mottagelige for dommedagsprofetier som skadelige klimaendringer og ødeleggelse av natur er miljøverneriet, et forvirret tankegods som setter naturen over mennesket. Det som imidlertid har skapt vår velstand og brakt oss dit vi står er at vi har gjort oss til herrer over naturen, i den grad det lar seg gjøre. Vi har lært oss naturens lover og vridd dem til vår fordel, vi har desimert villdyrbestander for å få plass til oss selv, vi har kvittet oss med ugress og skadedyr for å kunne dyrke vårt korn og vårt hvete og meget annet. Miljøvernerne ordlegger seg som om det gjelder å bevare naturen for dens egen skyld, ta vare på planter og dyrearter for deres egen skyld og ikke vår egen. Ingen ideologi er mer menneskefiendtlig enn dette usle tankegods. Det finnes ingenting som kan kalles naturlig vilje eller naturens normale tilstand annet enn det som kommer ut av alle levende skapningers kamp for tilværelsen; alle levende vesener forsøker å få så meget ut av omgivelsene som de kan og i den prosessen spiser de hverandre som best de kan. Om det finnes noe som kunne kalles menneskenes natur er det nettopp å gjøre detsamme. Men kanskje ligger selvdestruksjonen som en latent faktor i vår utvikling. Det ser ut til å helst være noe den slags vi driver med for tiden i de vestlige land; ødeleggelse av vår egen energiforsyning og industrielle base.

Det er lenge siden Arnulf Øverland skrev om kristendommen som den tiende landeplage. Kristendommen er det få som lenger tar på alvor, men i stedet har vi fått miljøverneri av mange sjatteringer. Det har det samme irrasjonelle element som kristendommen og er i dag en langt større landeplage enn kristendommen i Øverlands tid.