Erik Solheim har en interessant reiseskildring fra USA i DN den 20. august. Han har møtt mange Trump-velgere og funnet ut at de er noen hyggelige mennesker, i motsetning til Trump selv. Han ser frem til en mindre krigersk president som prioriterer folk på hjemmebane i stedenfor diverse engasjementer rundt om i verden. Kort fortalt, en mindre ambisiøs amerikansk imperialisme med skarpere fokus på det som skjer på hjemmebane.
Et spørsmål Solheim
ikke kommer inn på er hva dette ville innebære for norsk sikkerhetspolitikk.
Det er jo ingen hemmelighet at den til syvende og sist er basert på amerikanske
ambisjoner om å dominere verden i den grad det lar seg gjøre. For hva skulle
ellers få dem til å sende sine soldater for å rydde opp i problemer som kunne
tilstøte oss langt nord i Europa og langt borte fra USAs territorium, nesten
like langt som Taiwan, som Solheim informerer oss USA ikke har noen interesse
av og burde overlates til sin egen skjebne.
Det er nærmest en
naturlov at land med stor industriell slagkraft forsøker å dominere ikke bare
sine nærområder men også fjerne for å fremme sine interesser. Mindre land
prøver å orientere seg i maktkampen mellom stormaktene som best det går og som
best tjener deres interesser. I den kampen som foregikk under den kalde krigen
mellom USA og Sovjetunionen fant både Norge og mange andre europeiske land seg godt
til rette under amerikansk proteksjon. Det var ikke i Norges interesse å la
sovjetiske interesser og samfunnssystem dominere innenfor egne grenser.
Rivalisering mellom
stormakter opphører ikke hvis amerikanerne begrenser sine ambisjoner, det fører
bare til at andre stormakter, i første rekke Kina, men også Russland, prøver å
ekspandere inn i det tomrom amerikanerne efterlater seg. Russland ville ta for
seg så meget av Europa som de klarer å fordøye. De tidligere europeiske
stormakter er hverken i stand til eller villige til å bruke militærmakt utenfor
egne grenser og knapt nok innenfor.
Noen synes likevel å tro
at EU kunne overta tomrommet amerikanerne ville efterlate seg i Europa. Det er
en illusjon, av mange grunner. Uansett burde man stille seg spørsmålet hva
europeiske land eventuelt ville har for interesse av å forsvare Norge mot
russisk krenkelse. Det måtte da helst være energi. Europa vil for lang tid
fremover være interessert i norsk olje og gass. Dessuten vil de gjerne bruke
norsk vannkraft som batteri for sin egen upålitelige vindkraft. Det er momenter
å ta med seg for forberedelsene til en svekket amerikansk imperialisme. For
øvrig ville de europeiske land klare seg utmerket Norge foruten.
Publisert i Dagens Næringsliv 21. august.
