Populisme

Vi har alle hørt politiske besserwissere av ymse slag karakterisere sine motstandere som populister. Av og til ledsages det av indignasjon om disse populistenes udemokratiske holdning. Det er et interessant paradoks. Populisme er noe som appellerer til folket, det er noe som er populært, presumtivt i alle fall. Populisme som en seriøs analytisk kategori er prioritering av kortsiktige gevinster på bekostning av langsiktige interesser; lønnsøkning i nærmeste fremtid som utløser inflasjon og forringelse av kjøpekraft på litt lengre sikt; underskudd på offentlige budsjetteter som må finansieres av skatter i fremtiden, o.s.v. Mange har vært bekymret for at de alminnelige velgeres mangelfulle innsikt i hvordan tingene henger sammen og deres begrensede evne til å tenke klart vil gi populistene luft under vingene og føre til politiske valg som på lengre sikt vil motarbeide deres interesser. Den bekymringen spilte en stor rolle i utformingen av den amerikanske republikk; senatorene skulle velges på seks år; de skulle utgjøre et korrektiv til representantene som kun velges for to år; senatorene skulle sørge for at langsiktige interesser vant over de kortsiktige. Hvordan det har gått med det skal jeg ikke prøve å vurdere; for tiden ser det ut som man i beste fall kunne håpe at senatet blir et korrektiv til en president vi ikke har sett maken til og som åpenbart er uegnet til embetet.

Men det er et annet og kanskje mer interessant aspekt ved populismen som et favorittskjellsord brukt av de etablerte makteliter. Det er disse elitenes neglisjering av elementer i folkemeningen som slett ikke dreier seg om prioritering av kortsiktige gevinster på de langsiktiges bekostning, men utvikling som folk flest ikke ønsker, hverken på kort eller lang sikt, og som ikke er i tråd med deres interesser. Masseimmigrasjon av folk fra fremmede kulturer, særlig muslimske land, er en slik. Har de etablerte makteliter i Norge og Europa ellers noensinne foreslått en folkeavstemming om hvor mye immigrasjon folk i disse landene ønsker? Bare antydningen om noe slikt ville antakelig utløse et fnys eller det som verre er fra ledende fyrtårn blant disse elitene. De massemedia som skulle være så kritisk og gi maktelitene et nødvendig korrektiv har isteden opptrådd som deres puddel. Innvandringskritiske stemmer har vært ganske fraværende både i svensk og norsk presse, og elitene har kunnet ture frem med sine åpne velkomstarmer inntil det viste seg at de fremmedkulturelle ikke var så ubetinget interesserte i den omfavnelsen.

Sverige er nu blitt det land i Europa som har en av de høyeste drapsfrekvenser. Selv om det ikke omtales så altfor ofte i mediene, er det velkjent for de fleste hva som ligger bak. Masseinnvandringen til Sverige har skapt ghettoer hvor politiet ikke tør å gå og hvor forbryterbander har sin egen brutale justis som ikke sjelden går utover den uskyldige almenhet. Den svenske elendighet har forplantet seg til nabolandene Norge og Danmark, som for så vidt har sine egne innvandrermiljøer skapt av samme naive godhetspolitikk og hvor kriminaliteten også florerer.

Forestilte de svenske og andre europeiske godhetsapostler seg at en masseinnvandring av fremmedkulturelle ikke ville ha noen virkning på deres samfunn annet enn å øke antallet innbyggere? Trodde de at svensk og europeisk kultur for øvrig hadde en så uimotståelig tiltrekningskraft at «våre nye landsmenn» ikke hadde noe ønske hetere enn å bli som den befolkning de ble en del av? De forventningene er for lengst gjort til skamme. Ikke sjelden er det annen generasjon innvandrere som viser seg dårligst integrert som det heter. Integrasjon i maktelitenes nytale betyr at de skal bli som oss, ikke til utseende, men innvendig når det gjelder deres seder og bruk. Kvinnene deres skulle ut i jobb og ellers være likestilte, og de skulle respektere våre lover og tradisjoner. Isteden har vi fått innbyggere som driver med rekruttering til terroristbander, kriminalitet, kjønnslemlestelse og andre primitive skikker som vi trodde hørte fortiden til. De sender sine barn til koranskoler i utlandet hvor de blir tuktet til å oppføre seg på muslimers vis. Det har ikke streifet våre eliter at «våre nye landsmenn» kan være like stolte av sin kultur son vi av vår og ønsker å føre den videre, også de delene vi finner barbariske, i sitt nye hjemland. Blir de mange nok, blir det vanskelig å få dem på andre tanker, spesielt når mange i «majoritetsbefolkningen» ikke lenger synes å være overbevist om sin egen kulturs overlegenhet når den kommer i konflikt med andre.

Et annet felt hvor de etablerte makteliter møter motbør er energiforsyningen. Elitenes klimafobi har fått dem til å skifte ut driftssikker energi med væravhengige kilder som sol- og vindkraft. Dette har gitt Europas og Norges innbyggere dyrere energi, ikke bare fordi disse energikildene er dyre å bygge ut, men også fordi de krever et parallelt system med andre energikilder (gass og kull) som må stå klart til bruk de gangene sol- og vindkraften uteblir. Disse «tradisjonelle» kraftverkene må jo få dekket sine kostnader, og det kan bare skje enten ved direkte subsidier, som nok finner veien til strømforbrukenes lommebøker, eller med høye strømpriser når de de tas i bruk. De alminnelige velgere har fått kjenne disse prisene gjennom lommeboken, og gjennom tap av arbeidsplasser når strømmen blir for dyr for bedriftene. De er elitene ikke takknemlig for denne erfaringen, og det er begrenset hjelp i å si at dette må man igjennom for å redde verden.

Nu kan man hevde at dette er et klassisk eksempel på en situasjon hvor kortsiktige interesser står mot de langsiktige. Folk flest forstår ikke alvoret i klimatrusselen; klimapolitikken er noe som må overlates til eksperter. Men det er bare det at ekspertene ikke er enige om hvor alvorlig klimatrusselen er eller om den eksisterer i det hele tatt. Noen mener at det meste av den økning i kulldioksid i atmosfæren som har funnet sted siden man systematisk begynte å måle den i slutten av 1950-årene faktisk kommer fra planeten selv, dels fra plantenes respirasjon, men særlig fra havet. De som mener dette er ikke bare uvitende lekfolk, men vitenskapsmenn som har god greie på kulldioksidens omfattende vandring mellom hav eller vegetasjon og atmosfære. Andre respektable vitenskapsfolk finner det merkelig om ikke den store økningen i utslipp fra fossile brensler har gitt seg utslag i den formidable økning i konsentrasjon av kulldioksid i atmosfæren som har funnet sted. Men selv om vi aksepterer det sistnevnte, er det betydelig usikkerhet om hvor stor innvirkning dette vil ha, både på planetens gjennomsnittstemperatur og forekomsten av såkalt ekstremvær. Denne usikkerheten kommer meget godt frem i rapportene fra FN’s klimapanel, ledestjernen de etablerte makteliter i Europa styrer efter. Og selv om vi aksepterer at det verste sannsynligvis vil inntreffe, er det ikke så meget Europa kan gjøre med det. Europa står for mindre enn ti prosent av verdens utslipp av kulldioksid, mens utslippene i resten av verden øker år efter år. Utslipp av klimagasser er et globalt problem, i den grad det er noe problem. Det kanskje velgerne forstår. Og de forstår i alle fall omkostningene og ubehaget av elbiler, strømpriser som går i taket, og redusert fremkommelighet i våre byer p.g.a. korstoget mot privatbilismen. Det bidrar godt til at de etablerte eliter synes å være i ferd med å måtte takke for seg.

Arbeiderpartiet og dets indre kvaler

 Hvem husker lenger tallet 36,9? Det var den oppslutningen Torbjørn Jagland malte seg inn i et hjørne med da han før valget i 1997 sa at Arbeiderpartiet, som han nylig var blitt leder av, måtte ha for å fortsette i regjering. Partiet fikk 35%, Jagland holdt ord og gikk av, og det ble dannet en sentrumsregjering under ledelse av Kjell Magne Bondevik.

En oppslutning på 35%, enn si 36,9%, drømmer ikke Arbeiderpartiet om en gang i dag. Meningsmålingene vi nylig har sett har vært under 15%. Det er en dramatisk nedgang, selv om den har foregått over nesten 30 år.

De elendige meningsmålingene har ført til uro i partiets rekker, som først og fremst ytrer seg i viskninger og antydninger om at partiets leder og statsminister, Jonas Gahr Støre, bør skiftes ut. Det er bemerkelsesverdig at de går på mannen og ikke politikken. Det synes ikke å være noe i veien med mannen. Støre er antakelig den intellektuelt mest oppegående på Stortinget og har utdannelse fra et prestisjeuniversitet i Frankrike, i motsetning til enkelte lys på Stortinget som kan skilte med masteroppgaver fra utkantuniversiteter i Norge som attpåtil er delvis plagiat. Mannen har lang fartstid fra utenrikspolitikken og andre politikkområder og er i stand til å kommunisere dannet og reflektert, både på engelsk og fransk. Hva mer kan man ønske seg?

Det forekommer sannelig bryet verdt for Arbeiderpartiets politikere og sympatisører å reflektere litt over om det kunne være noe galt med partiets politikk. Nedgangen fra 35% til 15% har foregått forholdvis jevnt i nesten 30 år, skjønt litt i rykk og napp. En del av forklaringen skyldes nok at den klassiske arbeiderklasse, partiets kjernevelgere, har skrumpet inn. Færre og færre av LOs medlemmer befinner seg «på gølvet», og de som er igjen er gjerne i høyt spesialiserte og godt betalte funksjoner og stemmer antakelig på Høyre. Vi finner fler og fler av LOs medlemmer i offentlig sektor, og de sogner gjerne til omfordelingspartiene på venstresiden.

Nøkkelen til Arbeiderpartiets tilbakegang i senere tid finner vi antakelig i Fremskrittspartiets fremgang. Blant de sakene som markerer forskjellen mellom de to partier er klimapolitikken og innvandringspolitikken. Fremskrittspartiet er ikke særlig opptatt av å redde verden med vindmøller, elbiler eller andre tiltak som reduserer utslipp av kulldioksid i Norge uten å ha noen nevneverdig virkning på klimaet. Fremskrittspartiet er innvandringsskeptisk, særlig mot folk fra fremmede kulturer og da muslimske land i særdeleshet. Det faller antakelig i god jord blant tradisjonelle Arbeiderpartivelgere; møtet med disse innvandrerne i storbyenes klassiske arbeiderstrøk har ikke alltid vært harmonisk. Arbeiderpartiet burde kanskje revidere sin politikk på begge områder, om de har noen ambisjon å reversere den velgerflukt de er utsatt for. Partiet hadde jo i utgangspunktet en ambisjon om bedre betingelser for arbeiderklassen her i landet. Hverken partiets klimapolitikk eller innvandringspolitikk passerer den testen.

Dertil kommer at partiets omfordelingspolitikk kanskje heller ikke har så stor appell blant den alminnelige norske velger. Selv om flertallet av dem på kort sikt nok ville tjene på omfordeling fra de rike til de fattige, har de kanskje en viss forståelse for at forskjeller i inntekt er nødvendige for å sikre den økonomiske vekst som må til for at vi alle skal få det bedre. Økonomisk vekst krever investeringer, og hvor skal pengene hentes fra? Statens såkorn har ikke alltid spiret godt, men de formuende har både ambisjon om og nese for at pengene deres skal yngle. Derfor satser de penger på levedyktige virksomheter. Dessuten er inntektsforskjeller en konsekvens av at forretningsdrivende har lyktes og dermed et signal om at det går godt i økonomien. Regner det på presten så drypper det på klokkeren. Regjeringens skatteutspill og rikingenes flytting til Sveits ser ikke ut til å ha gitt Arbeiderpartiet økt oppslutning.