Arbeiderpartiet og dets indre kvaler

 Hvem husker lenger tallet 36,9? Det var den oppslutningen Torbjørn Jagland malte seg inn i et hjørne med da han før valget i 1997 sa at Arbeiderpartiet, som han nylig var blitt leder av, måtte ha for å fortsette i regjering. Partiet fikk 35%, Jagland holdt ord og gikk av, og det ble dannet en sentrumsregjering under ledelse av Kjell Magne Bondevik.

En oppslutning på 35%, enn si 36,9%, drømmer ikke Arbeiderpartiet om en gang i dag. Meningsmålingene vi nylig har sett har vært under 15%. Det er en dramatisk nedgang, selv om den har foregått over nesten 30 år.

De elendige meningsmålingene har ført til uro i partiets rekker, som først og fremst ytrer seg i viskninger og antydninger om at partiets leder og statsminister, Jonas Gahr Støre, bør skiftes ut. Det er bemerkelsesverdig at de går på mannen og ikke politikken. Det synes ikke å være noe i veien med mannen. Støre er antakelig den intellektuelt mest oppegående på Stortinget og har utdannelse fra et prestisjeuniversitet i Frankrike, i motsetning til enkelte lys på Stortinget som kan skilte med masteroppgaver fra utkantuniversiteter i Norge som attpåtil er delvis plagiat. Mannen har lang fartstid fra utenrikspolitikken og andre politikkområder og er i stand til å kommunisere dannet og reflektert, både på engelsk og fransk. Hva mer kan man ønske seg?

Det forekommer sannelig bryet verdt for Arbeiderpartiets politikere og sympatisører å reflektere litt over om det kunne være noe galt med partiets politikk. Nedgangen fra 35% til 15% har foregått forholdvis jevnt i nesten 30 år, skjønt litt i rykk og napp. En del av forklaringen skyldes nok at den klassiske arbeiderklasse, partiets kjernevelgere, har skrumpet inn. Færre og færre av LOs medlemmer befinner seg «på gølvet», og de som er igjen er gjerne i høyt spesialiserte og godt betalte funksjoner og stemmer antakelig på Høyre. Vi finner fler og fler av LOs medlemmer i offentlig sektor, og de sogner gjerne til omfordelingspartiene på venstresiden.

Nøkkelen til Arbeiderpartiets tilbakegang i senere tid finner vi antakelig i Fremskrittspartiets fremgang. Blant de sakene som markerer forskjellen mellom de to partier er klimapolitikken og innvandringspolitikken. Fremskrittspartiet er ikke særlig opptatt av å redde verden med vindmøller, elbiler eller andre tiltak som reduserer utslipp av kulldioksid i Norge uten å ha noen nevneverdig virkning på klimaet. Fremskrittspartiet er innvandringsskeptisk, særlig mot folk fra fremmede kulturer og da muslimske land i særdeleshet. Det faller antakelig i god jord blant tradisjonelle Arbeiderpartivelgere; møtet med disse innvandrerne i storbyenes klassiske arbeiderstrøk har ikke alltid vært harmonisk. Arbeiderpartiet burde kanskje revidere sin politikk på begge områder, om de har noen ambisjon å reversere den velgerflukt de er utsatt for. Partiet hadde jo i utgangspunktet en ambisjon om bedre betingelser for arbeiderklassen her i landet. Hverken partiets klimapolitikk eller innvandringspolitikk passerer den testen.

Dertil kommer at partiets omfordelingspolitikk kanskje heller ikke har så stor appell blant den alminnelige norske velger. Selv om flertallet av dem på kort sikt nok ville tjene på omfordeling fra de rike til de fattige, har de kanskje en viss forståelse for at forskjeller i inntekt er nødvendige for å sikre den økonomiske vekst som må til for at vi alle skal få det bedre. Økonomisk vekst krever investeringer, og hvor skal pengene hentes fra? Statens såkorn har ikke alltid spiret godt, men de formuende har både ambisjon om og nese for at pengene deres skal yngle. Derfor satser de penger på levedyktige virksomheter. Dessuten er inntektsforskjeller en konsekvens av at forretningsdrivende har lyktes og dermed et signal om at det går godt i økonomien. Regner det på presten så drypper det på klokkeren. Regjeringens skatteutspill og rikingenes flytting til Sveits ser ikke ut til å ha gitt Arbeiderpartiet økt oppslutning.