Trumps triumf

 

Donald Trumps seiermarsj i de amerikanske primærvalgene har vekket bestyrtelse. Sånn kan det gå når velgerne mister troen på de etablerte makteliter og stemmer på dem de helst vil ha. I Financial Times uttalte kolumnisten Gideon Rachman at det er vanskelig å kritisere oppslutningen om Trump uten samtidig å kritisere demokratiet. Her hjemme uttalte Bernt Hagtvedt til Dagsnytt 18 at det har gått som det har gått fordi amerikanske velgere er særdeles dårlig informert, dette på grunn av amerikanske medias elendighet; de fokuserer på underholdning istedenfor opplysning.

Mange ord trenger ikke forspilles på Trumps egnethet som USAs president. Han har de fleste oppegående amerikanske konservative mot seg, og selveste Wall Street Journal har lite godt å si om ham. Ledende kretser i det republikanske parti leter febrilsk efter utveier for å forhindre ham fra å bli partiets presidentkandidat. Det gode med hans kandidatur måtte helst være at Hillary Clinton ville bli valgt med et overveldende flertall, men likevel, man kan aldri vite hvor folkemeningen fører hen.

Trumps seiersmarsj illustrerer i hvert fall hvor ille det kan gå når uopplyste og til vanlig indifferente velgere begynner å stemme efter beste skjønn og overbevisning. Å overlate utvelgelsen av statsledere til dem er en oppskrift på katastrofe. At det ikke går galt oftere enn det gjør skal vi prise oss lykkelige for. At det går bedre enn man kunne frykte skyldes at velgernes muligheter er som oftest sterkt begrensede på forhånd og begrensede til de makteliter som alt har etablert seg og vist seg styringsdyktige. Kandidatene i de etablerte partier har gått gradene; de udyktige og de uegnede er blitt sjaltet ut underveis, og igjen står slike som forstår å tale med to tunger, men også å forvalte en moderne stat. Så lenge maktelitene leverer et fredelig samfunn og stigende levestandard er velgerne fornøyde. Denne ordningen fungerer godt så lenge vi har noenlunde ukorrumperte eliter som konkurrer med hverandre med fredelige og noenlunde ærlige midler. Slik har det vært siden Annen verdenskrig i mesteparten av den rike del av verden og enda lenger i anglosaksiske og en del andre demokratiske pionerstater.

Men vi står nu ved en skillevei. Alt flere er av den oppfatning at elitene ikke lenger leverer. Misnøyen gjelder to områder. Først er det stagnasjonen i levestandarden. Den er kanskje mest utbredt i USA, hvor alt flere opplever stagnasjon eller endog nedgang i reallønn. Den tidligere overbevisning at ens efterkommere vil få det bedre enn man hadde det selv er blitt erstattet av det motsatte. I Europa gjelder misnøyen i større grad innvandring av fremmedkulturelle elementer, først og fremst muslimer. Disse har forlengst dannet sine egne ghettoer og subkulturer i selvpålagt isolasjon fra det øvrige samfunn. Det er fra andre generasjon i disse ghettoene som de islamske terrorister rekrutterer sine medlemmer. De etablerte makteliter i Vesteuropa har i sin misforståtte godvilje bygget opp et fiendtlig fremmedelement i sine egne samfunn og ikke hatt forstand til å legge om kursen når konsekvensene av deres politikk er blitt mer og mer åpenbare. De høster nu som de sådde. Vil det seg riktig ille blir Marie Le Pen neste president i Frankrike, Gert Wilders neste statsminister i Nederland, Storbritannia forlater EU og Boris Johnson blir statsminister til sommeren.

Og så var det opplysningsnivået til de amerikanske velgere. Står det så veldig mye bedre til her hjemme? Ernæringsfysiologene forteller oss «you are what you eat.» Vi kunne likeså godt si «you are what you read» eller kanskje snarere «watch.» I årevis har norske media fortalt oss om herligheten av «det multikulturelle samfunn» og likeså at verden står overfor en «klimakatastrofe» som endog lille Norge kunne gjøre noe med. Dette har hatt sin effekt på den almene opinion, men reaksjonen kan bli brutal nå det går opp for folk at de er blitt servert steiner for brød.

Oljefondets triste skjebne

La det være sagt med en gang; det er ikke Oljefondet av i dag jeg snakker om, men Oljefondets være eller ikke være på lang sikt. Oljefondet av i dag lever i beste velgående; det settes fortsatt inn penger på fondet, selv om vi er begynt å bruke noe av fondets avkastning. Men det skulle jo skje før eller senere; problemet er bare at det skjer tidligere enn antatt og tidligere enn det burde ha skjedd.

En pekepinn om Oljefondets langsiktige utsikter får vi fra å se på hva som er skjedd med andre rike lands offentlige gjeld. Helt siden 1970-årene har den vokst i alle av verdens rikeste land. I noen land har den den nådd verdenskrigsproporsjoner. Andre land har greid å stabilisere den og endog få den litt ned, men offentlig gjeld som andel av BNP ligger nesten uten unntak skyhøyt over hva den var i 1960-årene. Det er bemerkelsesverdig at de land som har greid å stabilisere eller reversere gjeldsprosenten er relativt små (Sverige, Danmark, Nederland), mens store land (USA, Japan, Frankrike og endog Tyskland) har fortsatt å øke den. Det kan jo ha sammenheng med at finansmarkedene har mindre tillit til at små land vil være i stand til å betale ned på sin gjeld, så vi ser nødvendighet heller enn dyd i deres adferd (mer om dette i min bok «Debt, Democracy and the Welfare State»).

Hvorfor har dette skjedd? Alle vil vi ha offentlig finansierte goder som helsetjenester, utdanning og pensjoner men ingen vil betale for dem. Politikere som må søke støtte hos uinformerte og uinteresserte velgere, og begge er det mange av, velger den minste motstands vei og får endene til å møtes ved å ta opp stadig større gjeld. Noen forståsegpåere later til å tro at dette kan man fortsette med i det uendelige, men det kan man nok ikke; Hellas er et skrekkeksempel på det motsatte. For de fleste andre synes det fortsatt å rusle og gå, men problemet er at finansmarkedenes tillit til land som stadig tar opp gjeld kan forsvinne brått. Med en høy gjeldsgrad fra før, er det liten slingringsmonn til å møte midlertidige konjunkturmotganger med økte utgifter.

Derfor er det høyst sannsynlig at avstanden mellom synkende offentlige inntekter og økende velferdsutgifter i Norge vil bli dekket ved å tære på Oljefondet. Dette vil være den minste motstands vei; «hva skal vi ellers med disse pengene?» vil den alminnelige velger kunne spørre. Det som i sin tid fikk Sverige til å rydde opp i sine offentlige finanser og velferdsytelser var frykten for ikke å kunne låne mer penger uten å sette den svenske økonomi over styr. Noen slik frykt vil ikke gjøre seg gjeldende i Norge så lenge man kan forsyne seg av Oljefondet. Men dette vil kun utsette den rasjonalisering av velferdsstaten som før eller senere må komme. Dessuten vil det være stikk i strid med hensikten å gjøre oljeformuen varig. Oljefondet vil forlenge dens levetid, men når fondet er tømt er også oljeformuen vekk, akkurat som selve oljen, om enn kanskje et tiår eller to senere.

Regjeringens politikk så langt er godt i tråd med disse fremtidsutsikter. Det gjøres svært lite for å kvitte seg med unødvendige og direkte skadelige utgifter som jordbruksstøtte, støtte til bevaring av regnskog og andre klimapolitiske tiltak, samt uføretrygd og sykepenger som har løpt løpsk. Fra svenskenes erfaringer vet vi at det må til en akutt kriseforståelse for å få gjort noe med de sistnevnte. Nu skal ikke regjeringspartiene klandres for sterkt for deres forsømmelser; de må jo støtte seg til et par småpartier som velgerne ikke har hatt forstand til å kaste ut av Stortinget. Begge disse partiene har sine markeringsbehov, som i klartekst betyr økte offentlige utgifter. Mindretallsregjeringer som støttes av småpartier med markeringsbehov vil ikke gjøre det lettere å sanere statsfinansene, uansett hvilken farge regjeringen måtte ha.