De som krysser Middelhavet

Media rapporterer om hasardiøs seilas av emigranter fra Afrika over Middelhavet. Det er i den anledning på sin plass å minne om noen ubehagelige sannheter, og ikke bare slike som mediene fokuserer på og som har en tendens til å utløse innsats for verdensmesterskapet i barmhjertighet.

Mange av disse migrantene kommer fra Afrika sør for Sahara. De flykter fra fattigdom og elendighet. Noen tall kan fokusere oppmerksomheten. I tyveårsperioden 1980-2000 vokste befolkningen i utviklingslandene sør for Sahara med i underkant av tre prosent om året. Den økonomiske vekst klarte ikke å holde tritt med det; bruttonasjonalproduktet i disse landene vokste kun med ca. to prosent om året. Siden årtusenskiftet ser tingene bedre ut; befolkningen har fortsatt å øke som før, men bruttonasjonalproduktet har økt mer, med nesten seks prosent per år. Men velstanden er fortsatt i det fjerne; nasjonalinntekten pr. hode er under ti prosent av hva den er i EU og ca. fem prosent av hva den er i Norge, målt i kjøpekraftsparitet. Dertil kommer innbyrdeskriger, terrorisme og annen elendighet. Så det er ikke til å undres over at noen blir fristet til å komme seg over Middelhavet. Og det er mange potensielle migranter; det bor nesten én milliard mennesker i utviklingslandene i Afrika sør for Sahara.

Den befolkningsøkning som finner sted i Afrika sør for Sahara er betydelig større enn under Europas befolkningseksplosjon i 1800-årene. Fra 1870 til 1914 økte Europas befolkning med ca. én prosent om året. Men det ventet en annen slags virkelighet på den tidens unge europeere; de fleste fikk jobb i den hurtig fremvoksende industri, og mange emigrerte til Amerika eller Australia hvor de var en efterspurt arbeidskraft. Vi kjenner dette fra norsk historie. Befolkningsveksten 1815-1900 var én prosent pr. år. Samtidig var det betydelig utvandring, ofte mer enn en halv prosent pr. år i siste fjerdedel av 1800-årene.

Noen slik virkelighet venter ikke de unge afrikanere. Det foregår ingen industriell revolusjon i deres hjemland, men et lyspunkt er at den økonomiske vekst har tatt seg opp de siste årene. Og Europa lider ikke av mangel på arbeidskraft; den lider av mangel på investeringer og en forvokst offentlig sektor som i altfor mange land kommer til uttrykk i voksende offentlig gjeld. Europa er ikke en nærmest jomfruelig mark hvor de opprinnelige innbyggere kan skubbes til side og marginaliseres for å gi plass til en annen kultur; de som er der fra før er nok innstilt på å ta vare på sine privilegier og posisjoner. De som kommer utenfra blir den nye underklasse, lett identifiserbar på grunn av annen hudfarge og noen gang religion, med alt hva dertil hører. Integrasjon av fremmedkulturelle i europeiske land har så langt ikke vært noen ubetinget suksess. Fortsatt immigrasjon til Europa betyr mer dårlige nyheter fra den front.

Det kom et papir fra Panama....

En av de statsledere som hadde selskap med den islandske statsminister i de famøse Panama-papirer var presidenten i Argentina, Mauricio Macri. Det gir grunn til eftertanke. Islands pengehistorie har nemlig meget til felles med Argentinas. Begge land har i perioder hatt inflasjon som har løpt løpsk og raskt tilintetgjort de penger godtroende småsparere måtte ha i banken. Alle argentinere som har kunnet har flyttet sine penger til utlandet for å unngå å bli flådd. Dette er en av årsakene til at i Argentina har den økonomiske utvikling gått baklengs, et selskap den deler med fyrtårn som Cuba og Nord-Korea. Island har unngått en så trist skjebne, men inflasjonens herjinger illustreres av at i 1918 var en islandsk krone like meget verd som en dansk. I dag er en islandsk krone verd 0,05 danske øre.

Islendinger er like lite interessert som argentinere i å bli frarøvet sin formue gjennom pengepolitisk vanstyre og flytter derfor sine penger til utlandet hvis de kan. Samtidig vil islandske regjeringer uansett politisk kulør gjerne benytte seg av det som så fint heter selvstendig pengepolitikk. Den går ut på å forringe pengeverdien for å håndtere lønnsøkninger som ikke står i forhold til hva næringslivet kan bære. I Norge har vi i disse dager en liten forsmak av hva det betyr, i form av fallende kronekurs og tilsvarende fall i kjøpekraft. I forbifarten flås småsparerne. De som i Norge har vært dumme nok til å sette penger i banken må finne seg i renter som er lavere enn inflasjonen, og dertil blir disse «renteinntektene» skattlagt og muligens også selve hovedstolen gjennom formueskatt.

Et ledd i denne selvstendige pengepolitikk er å forhindre at folk kan unndra seg dens konsekvenser og flytte sine penger til utlandet. I kjølvannet av den islandske bankkrise ble det ulovlig å flytte penger ut av landet uten sentralbankens tillatelse. Alminnelige dødelige islendinger må fremvise flybillett for å få ta med seg reisevaluta. Andre, mindre alminnelige dødelige har sin formue plassert i skatteparadiser. Noen av dem tilhører den styrende elite. Å møte seg selv i døren kan være et ubehagelig bekjentskap. Det fikk den islandske statsminister erfare, bokstavelig talt, og det kostet ham jobben. At én lov skal gjelde for Tor og en annen for Loke er ikke populært i vår del av verden.

Det har også kommet for en dag at mange nordmenn har penger plassert i ett eller annet skatteparadis. Reaksjonen i media har stort sett vært indignasjon over at man unndrar seg å bidra til «fellesskapet.» Det sistnevnte er staten, som tilsynelatende skal ha så meget bedre forstand til å bruke våre penger enn vi har selv. Men det er kanskje mer fruktbart å se på dette som en konsekvens av offentlig grådighet og overambisjon. Å bevare sin formue er en del av selvbevarelsesdriften. Det hadde kanskje vært å foretrekke hvis de formuende fikk bedre avkastning på pengene sine her hjemme; de kunne da kanskje gjøre nytte i den hjemlige økonomi. Av ingenting vokser det ingenting. Økonomisk vekst og velstand oppstår av investeringer i det private næringsliv. Kapitalister drives ikke av veldedighet men av egennytte; de investerer kun hvis de tror de kan få en rimelig avkastning. Den moderne velferdsstat ble bygget på et blomstrende privat næringsliv. Hvis den planten visner og dør, kan vi glemme velferdsstaten.

Det er noen ubehagelige likheter mellom kampen mot skatteparadiser og kampen mot narkotika. Begge synes omtrent like virkningsløse, annet enn å nøre opp under en gigantisk ulovlig industri eller, i det minste, gråsoneindustri. Heldigvis er finansindustrien ikke voldelig som narkoindustrien, men den er like omfangsrik og lukrativ. Man kan spørre hvorfor. Er det fordi de styrende eliter selv har en fordel av dette? Noe av virksomheten drives jo gjennom delvis statseide banker med komisk uvitenhet i toppledelsen.