De islamske ekstremisters århundre

Det 21. århundre begynte ellevte september 2001. Det var dagen da en gjeng muslimske ekstremister styrte to jetfly inn i tvillingtårnene i New York. Det var den mest spektakulære av de terroraksjoner muslimske ekstremister har utført, men så langt fra den eneste. Siden den dagen har vi med jevne mellomrom opplevd islam-inspirerte terroraksjoner i flere europeiske land; Frankrike, Storbritannia, Belgia, Tyskland, og endog USA.

Det er ingenting som tyder på at terror fra islamske ekstremister vil avta med det første og da kanskje heller tvert imot. Derfor er det grunn til å frykte at det 21. århundre vil bli preget av den slags mer enn noe annet og at det derfor er passende å sette dets begynnelse ved «startskuddet» den 11. september 2001.

Det er ingen hemmelighet hvor de muslimske ekstremister henter sin inspirasjon fra. Mange vil hevde at de gjør seg skyldige i en forkvaklet forståelse av Koranen. Som så mange andre hellige skrifter, Bibelen ikke unntatt, er den selvmotsigende nok til å kunne fortolkes i svært forskjellige retninger, men det later ikke til å være vanskelig å finne noen vers som passer til ekstremistenes formål. Dessuten får de god hjelp av skriftlærde som har spesialisert seg på de fortolkninger som passer for dem.

Enda mer alvorlig er det at de fleste som har utført de spektakulære terrorudåd i Europa er andre generasjon innvandrere som har gjort opprør både mot sine foreldre og det samfunn de er vokst opp i. Dette tyder på en feilslått assimilering av de muslimske innvandrere. I stedet kan vi forberede oss på en varig strøm av dødelige, indre fiender.

I efterpåklokskap kan det sies at man på forhånd borde innsett denne konsekvens av muslimsk masseinnvandring til Europa. Religiøse og etniske minoriteter er og har alltid vært et problem. Slike minoriteter kan leve i fred side om side med flertallet i århundreder, men før eller senere dukker det opp motsetninger som gjør slik sameksistens vanskelig eller umulig. Det multietniske Jugoslavia brøt sammen efter at Titos jernhånd forsvant. Urolighetene i Nord-Irland har vi fortsatt i fersk hukommelse. Det finnes nesten ingen jøder igjen i de muslimske land i Midt-Østen. Koptene i Egypt er utsatt for systematisk forfølgelse og flykter til utlandet som best de kan. Denne listen kan gjøres lengre.

Og hva med unntakene? Få steder har integrasjon av ulike religiøse og etniske grupper lyktes bedre enn i de tidligere britiske kolonier USA, Canada, Australia og New Zealand, men det skyldes at innflytterne har funnet det formålstjenlig å kvitte seg med sin etniske bagasje og bli del av en amerikansk, australsk, newzealandsk og kanadisk kultur. Religionen tar de sånn passe alvorlig. Dette ble muliggjort ved at de opprinnelige innbyggere i disse landene var få og teknologisk tilbakestående og kunne skubbes til side. Sør-Afrika har det ikke så lett; vi har ikke sett slutten på deres integrasjonseksperiment.

Det er på høy tid at europeere innser at deres multikulturelle drømmerier i sin ytterste konsekvens kan bli en oppskrift på katastrofe som kunne få nazistenes jødeforfølgelser til å blekne. Det er grenser for hva Europas etniske flertall kommer til å finne seg i. Vi er alle tjent med å ikke utforske hvor den grensen går. Den muslimske innvandring til Europa må stoppes og gjerne reverseres. Det er ingen mangel på stater hvor deres tro og skikker er toneangivende. Immamer og andre oppviglere utenfra må holdes under oppsikt og returneres dit de kom fra hvis de blir en fare for indre fred og sikkerhet.

Det er forlengst betimelig å stille spørsmålet hva godt den muslimske innvandring har bragt til Europa. Billig arbeidskraft, ja, men også en del sosialklienter som belaster trygdebudsjettene; innvandringsregnskapet er ikke udelt positivt (se Integrasjon og tillit, NOU:2017, Vedlegg 2). Deres æresdrap, kjønnslemlestelse og religiøse intoleranse kan vi være foruten.

Antakelig trodde de fleste i sin tid at den fremmedkulturelle innvandring ikke ville by på noen problemer. Våre europeiske samfunn var jo så rike og så praktfulle, tolerante og likestilte. Innvandrerne måtte være sjeleglad for at de var kommet hit. De var da også kommet av egen fri vilje, formodentlig for å få det bedre. De tilpasningsutfordringer første generasjon innvandrere måtte ha ville bli borte med andre generasjon, som jo var vokst opp i disse praktfulle samfunn. Slik skulle det ikke gå, i hvert fall ikke for den minoritet som har stått for terrorudådene, og ingen vet hvor utbredt sympati de har i sine miljøer. Det vi imidlertid vet er at de muslimske innvandrere, der de er mange nok, har dannet ghettoer av parallellsamfunn hvor de forsøker å holde storsamfunnets kultur og vaner utenfor efter beste evne og fortsette med sine egne, i europeiske øyne barbariske skikker.

Det er en illusjon å tro at storstilt innvandring av fremmedkulturelle kan foregå uten at det setter sitt preg på de samfunn innvandrerne kommer til. Er de mange nok, gjør de krav på at deres egne vaner og religiøse forestillinger tas hensyn til. For å holde fred strekker storsamfunnet seg gjerne et stykke på vei. Vi har alt sett de trivielle utfall; flesk får ikke serveres i barnehagene, markering av julen i skolene er over og ut. Verre er det når intellektuelle ikke lenger tør kalle spade for en spade for ikke å støte folk med religiøse vrangforestillinger. For ikke så lenge siden kjempet norske og andre europeiske intellektuelle med åndens blanke våpen mot et presteskap som holdt allmuen i religiøs formørkelse. Den kampen vant de. Den seieren blir til liten nytte hvis tidligere tiders presteskap skal erstattes med enda mindre opplyste og mer intolerante immamer.