Trump og NATO

Det er ingen hemmelighet hvorfor NATO ble opprettet. Det var for å forhindre at Sovjetunionen skulle utvide sin innflytelsessfære til Vest-Europa. USA og Vest-Europa hadde sammenfallende interesser for å forhindre dette. Europeere flest hadde liten lyst til å dele skjebne med de østeuropeiske land som var falt inn under sovjetisk innflytelsessfære som krigsbytte, USA så sin stormaktsposisjon utfordret av Sovjetunionen. Amerikanerne fant ut at det ville bli langt lettere å holde Sovjetunionen i sjakk med de vesteuropeiske land på laget. Siden Sovjetunionen var de vesteuropeiske land langt overlegen militært, måtte USA tre inn som beskytter.

Efter Sovjetunionens fall ble begrunnelsen for NATOs eksistens borte. Det foregikk sågar en diskusjon en stund først efter Sovjetunionens fall om hva NATO skulle ta seg til. Skulle organisasjonen rett og slett legges ned? Eller skulle den prøve å finne seg en ny rolle? Det verserte til og med ideer om at Russland kunne bli medlem i det som nu ville bli en klubb av «good guys.» Man hadde forhåpninger om at Russland skulle bli et fredelig sinnet land opptatt først og fremst av egen økonomiske utvikling og uten ambisjoner om å dominere sine naboer, og landet fikk til og med ha en egen ambassadør til NATO og ble nesten et slags æresmedlem.

Efterhvert fant NATO en rolle som et slags militærpoliti, først i urolighetene i det som en gang var Jugoslavia og derefter i kampen mot Taliban og Al Qaeda i Afghanistan.

Men det skulle vise seg at Russland hadde større ambisjoner enn å være en snill gutt blant andre snille gutter. De så det som en utfordring at land i deres nærområde ønsket medlemskap i NATO og at mange ble det også. De hadde antakelig liten forståelse for at naboskap med Russland alltid har vært en trist skjebne. Alt fra Tsaren til Putin har russiske makthavere sett dominans av sine naboer som en naturlig verdensordning. At deres naboer ser annerledes på saken er ikke til å undres over, og da heller ikke at de aktivt søker de allianser som kunne forhindre en slik dominans.

Men USA ser ikke lenger på Russland som sin naturlige utfordrer for verdensherredømme. Det er kommet nye forhold inn i bildet. Kina er for tiden den makt som kommer nærmest til å være en utfordrer til USA og tar sikkert mål av seg til å være det også. Russland kommer desidert i annen rekke, og det er all grunn til å tro at de vil sakke lenger og lenger akterut i forhold til Kina. Å demme opp for russisk verdensherredømme er ikke lenger en sak av overordnet betydelse for USA; Russlands evne til verdensherredømme er ikke den samme som Sovjetunionens en gang var. Dertil kommer så at USA ikke lenger har den overlegne styrke de hadde da NATO ble etablert. Den amerikanske regjering er de siste årtiene blitt sterkt forgjeldet, og den saken kommer til å bli enda verre de nærmeste årene alt eftersom dens velferdsprogrammer krever større og større utgifter. Amerikanerne har ikke en sjanse til å vedlikeholde, enn mindre øke, sin militære styrke med mindre de skjærer kraftig ned på velferdsutgiftene eller øker skattene. Eller, for det tredje, øker den offentlige gjeld enda mer. Hvor lenge de kan vasse ut i gjeldshengemyren uten å sitte fast eller endog synke er det ingen som vet, men heller ikke amerikansk statsgjeld kan vokse inn i himmelen. Slik det nu er, finansieres den til stor del av andre land, i første rekke Kina, men det er lite trolig at kinesere og andre vil gå med på å låne ut dollar og få cent tilbake.

Dette er alvorlige nyheter for Norge. Den amerikanske forsvarsgaranti var i efterkrigstiden garantist for norsk velstand ved å forhindre at Norge havnet bak jernteppet. Det bunnet til syvende og sist i at USA så sine stormaktsinteresser tjent med å stille opp som garantist for Norges selvstendighet; det er ingen naturlov som sier at amerikanerne skulle være interessert i å forsvare et land så langt fra deres egne kyster. En slike vilje er selvsagt kritisk avhengig av USAs stormaktsambisjoner og ditto evner. Svekkes de, svekkes også amerikanernes interesse for Norge. Norsk venstreside har i alle tider hatt store problemer med å innse eller innrømme dette enkle faktum. Hvis amerikanerne ikke lenger ser på Russland som den store utfordrer, er det rimelig å tro at de ikke vil være særlig brydd med at russerne bruker sin militære makt til å tiltvinge seg innrømmelser og innflytelse i sine nærområder. Det kan amerikanerne antakelig leve godt med.

Og siden det da først og fremst er europeiske interesser som skal forsvares mot eventuell russisk inntrengning, er det da rimelig at amerikanerne betaler størsteparten av NATOs utgifter? Det er det ikke bare Donald Trump som har ment, det har en rekke amerikanske presidenter og forsvarsministre ment lenge. Donald Trump har satt det på spissen som ingen andre og enda sagt det som mange mente men ingen torde å si direkte: at NATO er utgått på dato.