Oss dritsekker imellom

Dette kunne vært overskriften på en reportasje fra toppmøtet mellom Kim Jong-un og Donald Trump. Kim overtok et skrekkregime efter sin far og har fortsatt i samme lei. Han lot sin onkel bli henrettet med en luftvernskanon og sin halvbror bli avlivet med en særdeles potent gift. De er ikke de eneste som han har ryddet av veien. Disse bravader danner en del av bakgrunnen for Trumps berømmelse av den unge manns forståelse for hvordan makt konsolideres og utøves. Selv har ikke Trump blod på hendene så vidt jeg vet, men hans stil er bøllete, hans forståelse for økonomi rudimentær, og hans forhold til fakta omtrentlig. Hans hang til å berømme andre «sterke menn» (bøller?) er påfallende; foruten den unge og lovende Kim har vi de velprøvde Vladimir Putin og Xi Jinping.

Det er gode grunner til at store deler av den seriøse verdenspresse behandler Trump med en blanding av avsky og forakt. Likevel kan man spørre om ikke den av og til lar disse holdninger ta overhånd så til de grader at den ikke evner å se det positive i noe av det Trump gjør. Rapportene fra toppmøtet med Kim Jong-un har stort sett vært negative. Det er blitt påpekt at det kom lite håndfast og forpliktende ut av dette møtet. Det kom ingen bindende og verifiserbar forpliktelse fra Kim om å avvikle sitt atombombeprogram eller de bomber han allerede måtte ha. I stedet kom de samme vage løftene som han og hans far tidligere har gitt til Trumps forgjengere.

Det nye er imidlertid at dette kan være begynnelsen på en prosess som ender med en fredsavtale som formelt avslutter Koreakrigen og fører til et atomvåpenfritt Korea. Det er ikke alltid toppmøter fører til noe konkret den gangen de blir holdt, men starter likevel en prosess som ender opp i nedrustning eller fredelig sameksistens. Det kom ikke noe konkret ut av møtet mellom Gorbatsjov og Reagan i Geneve i 1985 eller det senere møtet mellom dem i Reykjavík i 1986, men de ble likevel starten på en prosess som førte til nedrustning og utstrakt samarbeid mellom USA og Sovjetunionen. Tiden vil vise om det samme vil skje i kjølvannet av møtet med Kim, men Trump fortjener ros for å ha forsøkt. Det er i hvert fall mer konstruktivt enn selektiv bombing av Nord-Koreas kjernefysiske anlegg, noe som kunne utløse en gjengjeldelse hvor 20-miljonbyen Seoul ble jevnet med jorden. Holder ikke Nord-Korea ord, kan man alltid gå tilbake til tidligere strategi. Trump har ikke gitt opp noe som ikke kan reverseres.

Trump gjorde et stort nummer av at Kim lovet å returnere skjelettene av amerikanske soldater som falt i Koreakrigen for snart 70 år siden. Det er en «innrømmelse» like tom på innhold som den er fylt med symbolikk. Som Jakob Sande uttrykte det, «beina kom heile heim.»