Grønt skifte: En ferd mot sorte hull?

Det snakkes mye om det grønne skiftet, mest i positive vendinger. Men alt er ikke som synes. Det grønne skiftet krever nemlig økt bruk av materialer som hverken er særlig grønt eller fornybart.

Ta et litiumbatteri for en elbil for eksempel. Det veier om lag et halvt tonn. Det kan inneholde 11 kg litium, 14 kg kobolt, 27 kg nikkel, 50 kg grafitt, 40 kg kobber, samt 180 kg stål, aluminium og plast (tall her og ellers hentet fra Mines, Minerals and Green Energy: A Reality Check av Mark P. Mills, the Manhattan Institute). Fordi konsentrasjonen av disse mineralene er lav, kreves det en omfattende utgraving av råmalm, omlag 40 tonn for å produsere metallene i dette ene batteriet. Ikke nok med det, råmalmen er blandet med mye rusk, og telles det også med, må det graves opp en masse på 100 til 700 tonn, alt for ett eneste batteri på et halvt tonn.

En gassturbin på størrelse med en enebolig produserer 100 megawatt elektrisk kraft. Et vindkraftverk som produserer det samme krever 20 mastodontturbiner og et areal på 25 kvadratkilometer. Det forutsetter at vindkraftverket produserer strøm hele tiden, noe det ikke gjør. I alminnelighet er «fornybar» kraft langt mer materialintensiv enn fossil kraft. Et vindkraftverk krever 16 ganger og et solkraftverk 30 ganger så mye materiale pr. megawatt som et gasskraftverk. Da er ikke materialbruken for å produsere gassen inkludert, men det ser ut som til og med mastodontplattformene i Nordsjøen kan komme godt ut i den sammenligning.

Naturgass inneholder mye energi pr. volumenhet. Derfor er utvinning av gass meget lønnsom, selv når den krever kostbar utbygging i form av plattformer til havs og tilhørende rørledninger og annen infrastruktur. Noen synes det er en god ide å bruke en del av gassen til å fjerne kulldioksid, omforme gassen til hydrogen og pumpe kulldioksiden ned under havbunnen. Da vil en stor del av energien i gassen gå tapt og det meste av lønnsomheten spises opp av økte kostnader, kanskje endog det hele. Det kreves en viss styrke for å tro at det blir god butikk av dette. Ferden mot det sorte hull er kanskje en mer treffende karakteristikk enn det grønne skiftet.

 

Kostbar symbolpolitikk

Den 9. april meldte E24 at Norges vassdrags- og energidirektorat hadde anbefalt at Equinor får tillatelse til å elektrifisere Troll og Oseberg.

Dette er enda et eksempel på en kostbar symbolpolitikk.

Først til virkningsgraden. La oss anta, kjære leser, at du tror vi står overfor en klimakrise. La oss også anta at det har noen betydelse i den sammenheng hva Norge gjør og ikke gjør. Likevel er denne foreslåtte elektrifiseringen fullstendig meningsløs.

Hvorfor det? Den foreslåtte elektrifisering vil erstatte den gassen som brukes for å produsere elektrisitet på Troll og Oseberg med strøm fra land. Den gassen som spares på denne måten blir så sendt til det europeiske kontinent hvor den brennes opp. Fra klimasynspunkt er det fullstendig uten betydelse om denne gassen brennes på norsk sokkel eller et annet sted. Dette tiltaket tjener ene og alene det formål å pynte på Equinors og Norges utslippsregnskap. Det er en mager og kostbar trøst selv for dem som måtte mene at utslipp av klimagasser er et stort problem.

Og hva koster så herligheten? 8,7 milliarder, opplyser E24. Og hvem betaler? Du og jeg og resten av Norges innbyggere. Det er nemlig slik at Equinor kan trekke disse kostnadene fra inntektene fra sokkelvirksomheten før de ilignes skatt. Summen av selskapsskatt og petroleumsskatt er 78%. Altså kan skatten reduseres med 6,8 milliarder. I tillegg får Equinor en ekstra avskrivning, såkalt friinntekt, på 20,8%. Den er god mot petroleumsskatten, som nu er 56%. Det gir en tilleggsreduksjon i skatt på en milliard. Dermed er den samlede skattereduksjon for Equinor kommet opp i 7,8 milliarder, nesten hele kostnaden for elektrifiseringen.  Equinor trenger således ikke å bry seg noe særlig om kostnaden for denne symbolpolitikk. Men du og jeg bør da være tilsvarende mer bekymret, for dette betyr en tilsvarende reduksjon i statens skatteinntekter. Og det beløpet kunne komme godt med i disse tider da koronatiltakene er i ferd med å sprenge et stort hull i norsk økonomi.

Innlegget ble først publisert på Klimarealistenes hjemmeside.

Det grønne Coronavirus

Det kan være flere enn meg som er blitt fristet til å sammenligne miljøbevegelsens ekstremister som et virus i samfunnskroppen, en dødelig sykdom som forsøker å ødelegge det moderne samfunn, den levemåte fossile brensler har gjort mulig, og føre oss tilbake til middelalderen. Men vi, eller i hvert fall jeg, har ment at det var for grovt; de grønne må være aldri så langt ute på viddene, men i bunn og grunn opptatt av å redde verden fra dens villfarelser, selv om den mest blir truet av dem selv.

Men der tok jeg feil. Sammenligningen er hverken så langsøkt eller ufin som jeg trodde. To beryktede miljøaktivister har selv invitert resten av oss til å trekke denne sammenligningen. Forhenværende miljø- og klimaminister Eirik Solheim, hvis ferskeste «claim to fame» er å ha tilbrakt flere timer i luften enn de fleste internasjonale byråkrater, har tvitret at konsekvensene koronaviruset har for samfunnet gir grunn til optimisme. «Kan viruset skape et vendepunkt i kampen mot klimaendringer? Koronaviruset gjør ting klimaaktivistene lenge har ønsket seg,» slår han fast i Twitter-innlegget.

Ja, der har vi det. Nedstenging av det meste av verdens flytrafikk, oljeproduksjon (nåvel, den er ikke stengt ennu), turistindustri, trafikk, og mye annet, og massiv arbeidsledighet.

Og her er en annen grønn autoritet, Martin Lopez Corredoira, Science 2.0, 4 mars:

«Suddenly, much to the surprise of the economic and political gurus, the solution is spontaneously arising in front of our very eyes: a virus. As in H. G. Wells' The War of the Worlds, a microscopic Earth lifeform has finally proved to reverse the victory in what has so far been a losing war to reduce the excesses of a crazy, self-destructive world. Neither Greenpeace, nor Greta Thunberg, nor any other individual or collective organization have achieved so much in favor of the health of the planet in such a short time. A miracle happened, and, suddenly, all the excuses to avoid a reduction of contamination have been shown to be spurious. In less than two months, worldwide organizations have shown us how it is indeed possible to close museums, shut down whole towns, including such top touristic destinations as Venice, reduce the number of flights, and cancel many of the most important conferences and summits, etc. And this is only the beginning…..”

Ja, miraklenes tid er kanskje ikke over, men det kan være delte meninger om hva et mirakel er, eller om det er til det bedre eller til det verre.

Det er jo aldeles utmerket at disse miljøaktivistene assosierer seg med Coronaviruset og ser på det som den reddende engel. Det setter dem selv i et passende perspektiv. Men tiltakene som nu settes inn mot Coronaviruset blir neppe populære i det lange løp. Noen har jo gått trøtt av dem allerede. Man kan da håpe at miljøaktivistenes likhetstegn mellom disse tiltakene og deres eget program vil gjøre det som sårt trenges med deres egen popularitet.

Tiltakene mot Coronaviruset er i seg selv en interessant historie. Skal man stenge ned samfunnet pga av en sykdom som ikke er stort verre enn en influensa og har en dødelighet på rundt 1% som i hovedsak rammer dem som var skrøpelige fra før?

Jeg husker en influensaepidemi som gikk på Island enten 1956 eller 57. Det var i mars/april, akkurat da torsken kom til å gyte. Det falt ingen inn å stenge av det fisket som skulle redde oss gjennom resten av året. Enn mindre falt det noen inn å stenge skolene, annet enn for å la oss som var noenlunde oppegående hjelpe til med å salte eller henge opp fisken, hva det måtte være. Vi var 12-13 år og sure, fordi man ikke lot oss jobbe til kl. 10 på kvelden som de andre, men bare til 7, fordi vi var jo så unge. Influensaen herjet, de gamle døde i et ikke ubetydelig antall. Presten fikk det travelt; det hendte han måtte begrave to i en og samme forretning. Man ga fri et par timer for dem som jobbet med fisken og ville gå i begravelse; noen brukte tiden for å sove litt på kirkebenken. Det ble fortalt om to bønder fra omkringliggende distrikt som brukte det gode fisket for å tjene litt penger. To av dem sov i samme kirkebenk og drømte—om penger. Den ene sa i søvne «tusen, tusen», det var den gangen tusen islandske kroner var verdt noe. Den andre korrigerte: «forbannet tull, to tusen.» Så ble molden kastet og alt var som før, bortsett fra for dem som var blitt befridd fra å holde et hjemmelaget «helsevesen» (noe offentlig sådant hadde man lite av den gangen).

 Vi er blitt noen hysteriske pyser.

Den usynlige elefant i regjeringskontorene

Det har vært påfallende tyst om den saken som sannsynligvis er den viktigste årsak til Fremskrittspartiets utmarsj fra regjeringskontorene – bompengeopprøret sist sommer. Fremskrittspartiets prinsipielle holdning til bompenger er velkjent, og det er også velkjent at aldri har det vært krevd inn mer bompenger enn nu når Fremskrittspartiet har hatt både finansminister og samferdselsminister i seks år. Jeg skal ikke klandre partiet for å ha prioritert veibygging foran kutt i bompenger når den politiske virkelighet er slik at man ikke kan få til begge deler samtidig. Det er imidlertid også klart at et slikt kompromiss må gå på troverdigheten løs. Hadde partiet fortsatt som før, risikerte det å miste en stor del av sine velgere til Bompengepartiet eller hva Folkeaksjonen mot bompenger måtte finne på å kalle seg dersom de stiller til neste Stortingsvalg. Det er meget sannsynlig at et slikt parti ville prøvd å overta mange andre av Fremskrittspartiets hjertesaker. Det ville ikke gjort saken lettere for Fremskrittspartiet.

Fremskrittspartiets dilemma er at de er rykende uenige med de fleste, og muligens alle, andre partier på Stortinget i en rekke saker. Skal de få til noe, må de inngå kompromisser med andre. Det kan gå på troverdigheten løs. Og det er ikke alltid enkelt å gjøre opp et regnestykke om hva som er oppnådd og om det er verdt alle kompromissene. Det er det uansett ikke om det ødelegger troverdigheten.

I et politisk landskap hvor partiene er i grunn enige om de fleste ting og uenigheten går på bagateller man forsøker blåse opp for å profilere seg er det ikke vanskelig å inngå kompromisser, og de behøver da ikke heller å bety så meget for troverdigheten; den går da hovedsakelig ut på hvor godt de enkelte ministre forvalter sine saker. Men i et samfunn som er dypt splittet i prinsipielt viktige saker går ikke det så bra. Det norske samfunn har de siste tiårene gått fra å være et samfunn hvor det hersker vidtgående enighet om de viktige ting til ett som er dypt splittet i viktige saker. For tyve år siden var det bred enighet om at oljen på norsk sokkel er en av de største velsignelser som har kommet det norske samfunn til gode. Nu finnes det en høylytt protestbevegelse mot denne bærebjelken i norsk økonomi, og ledende aviser intervjuer folk som synes å skamme seg for å ha en fortid i oljenæringen. De siste tiårene har det foregått en formidabel fremmedkulturell innvandring til Norge. Alle innvandrere tar med seg det som er lettest å bære – sin kultur og tradisjoner. Det har vist seg at i den bagasjen er det mye det norske samfunn kunne vært foruten.

Det er ingen tvil om at skepsis mot fremmedkulturell innvandring er utbredt i det norske samfunn, og det er heller ingen tvil om at det også er stor skepsis mot den energi- og klimapolitikk som for tiden later til å ha et stort gjennomslag på Stortinget. Det ville ikke bare være underlig men også sterkt beklagelig hvis ikke disse synspunkter ble behørig fremmet og representert på Stortinget. Dilemmaet er selvsagt at det eller de partier som står for en slik politikk og konsekvent står ved sitt standpunkt kan ha lang vei til regjeringskontorene, men det er ikke dermed sagt at de er uten innflytelse. Både Dansk Folkeparti og Sverigedemokraterna har snudd opp og ned på innvandringspolitikken i disse landene selv om de ikke anses som stuerene av de fisefine. På kort tid er Sveriges Socialdemokratiska Parti blitt halvert og har mistet mange av de velgere de utga seg for å representere – alminnelige arbeidsfolk uten høyere utdanning. Den samme utvikling er godt i gang i Norge.

Det er en del å ta itu med hvis Fremskrittspartiet vil profilere seg som et parti i seriøs opposisjon til det rådende Stortingsflertall. Innvandringspolitikken er en av dem, bompengene en annen. Men bompengene er i grunn bare toppen av et isfjell, en hoderystende gal energi- og klimapolitikk. Én ting er at det såkalte klimaproblem er sterkt overdrevet, en annen at de tiltak Norge gjør for å ordne opp i saken er fullstendig uten virkning og som et slag i vinden; samtidig som Norge med betydelige ulemper og omkostninger forsøker å redusere sine utslipp av klimagasser, øker de ufortrødent i verdens utviklingsland hvor flertallet av verdens befolkning bor og hvor behovet for billig energi er størst. Fremskrittspartiet kunne, og burde, måle svart med bred pensel over det såkalte grønne skifte som ikke eksisterer andre steder enn i fantasien til politikere uten nødvendig kunnskap og bakkekontakt. Partiet vil selvfølgelig få høre at det er i utakt med vitenskapen og at det forsøker å appellere til kunnskapsløse folk uten høyere utdannelse. Det vil de få høre fra den klikk som daglig fyller våre såkalt ledende aviser med svada og hvorav antakelig de fleste var enten for dumme eller for late til å ta itu med skikkelig vitenskap og satset heller på journalisthøyskole eller samfunns«vitenskap». På det grunnlaget ble de journalister.