Ideologienes næringsverdi

 Verdenspressen skriver at krigen i Ukraina vil føre til betydelig reduksjon i eksport av korn og andre matvarer. Dette vil i sin tur føre til prisøkning og kanskje endog hungersnød i fattige land hvor kjøpekraften er minst og egen produksjon likeså.

For oss som er kommet litt opp i årene lyder dette litt pussig. Vi husker nemlig at Sovjetunionen, hvorav Ukraina jo var en del, i mange år var ute av stand til å brødfø seg selv. Sovjetunionen måtte gjentatte ganger kjøpe korn fra vestlige land fordi deres egen produksjon ikke strakk til.

Noen tall, tatt fra FAOs database, belyser problemet. I 2020 eksporterte Ukraina 18 millioner tonn hvete. Importen var ubetydelig (11 tusen tonn). Russland eksporterte mer enn dobbelt så meget (37 mill. tonn). I 1986, året efter at Gorbatsjov kom til makten, importerte Sovjetunionen hele 14 millioner tonn hvete og eksporterte 1 million tonn, mest til Kuba. Så noe dramatisk må ha skjedd med landbruket i Russland og Ukraina siden kommunismens fall. Her har vi enda ett eksempel på udugeligheten til det kommunistiske system. Går vil enda lengre tilbake i historien, kan vi lese om den massive hungersnød som oppsto efter at kollektivjordbrukene ble innført. Før kommunismen var Ukraina ett av verdens kornkamre, og efter kommunismens fall kom de efterhvert dit igjen, inntil Putin satte i gang med sine forsøk på å gjenreise Tsarveldet.

Noen land er begynt med tiltak for å møte den utfordringen at ukrainsk korn og andre matvarer kan forsvinne fra verdensmarkedet. I Daily Telegraph den 23. mai ble det rapportert at den britiske regjering snart ville komme med et lovforslag om å tillate genetisk modifiserte plantevarianter som er mer motstandsdyktige mot sykdommer enn andre varianter eller trenger mindre gjødsel og vann. Dette kan britene gjøre takket være at de ikke lenger er EU-medlemmer og bundne av EUs forbud mot genetisk modifiserte organismer.

EU er ikke alene om å la ideologer fra miljøbevegelsen påvirke sin jordbrukspolitikk i skadelig retning. For noen uker siden falt det korrupte og inkompetente regimet på Sri Lanka. Ett av deres tiltak var å gå inn for organisk jordbruk og forby import av kunstgjødsel og midler mot ugress. Resultatet ble at produksjonen av ris falt med 14% og prisene steg med nesten 50%. Produksjonen av te, landets nest største eksportartikkel, falt også (jfr. kronikk av Sadanand Dhume i Wall Street Journal 13. mai 2022).

Ideologienes næringsverdi er betydelig overdrevet.

 

Bærekraft – vår tids hellige ånd

 Det er et kristent ritual å påkalle faderen, sønnen og den hellige ånd. Når det gjelder faderen og sønnen er konteksten relativt klar, men det er verre med den hellige ånd. Ikke overraskende har det gjennom tidene oppstått en ekspertise som skal forklare oss hva den hellige ånd er. Noen finner forklaringene rimelig diffuse. De er ikke blitt så mye bedre med tiden.

Kristendommen er på våre kanter ikke lenger hva den var. Det betyr ikke at religiøse forestillinger er blitt svakere, de har bare endret form. Den mest utbredte forestilling av den typen i dag kunne kanskje enkelt kalles for miljøverneri. Den setter naturen over mennesket og innser ikke at vi er kommet dit vi er fordi vi har lært oss naturens lover og gjort den til vår tjener så langt det lar seg gjøre. Kontrasten mellom opplysningen og religionen var sterk, og den er ikke mindre grell mellom opplysningen og miljøverneriet.

Den nye religion har selvsagt sine egne idoler som rituelt må påkalles. Ett av disse er bærekraft. Jo flere som sliter med å forstå hva det er, jo flere er det også som forsøker å forklare det. Det har oppstått en hel profesjon av bærekraftseksperter, akkurat som den armé av teologer som forsøker å forklare hva den hellige ånd er for noe. Å påkalle bærekraft er blitt et krav til bedrifters rapportering, akkurat som det er i kirken å påkalle den hellige ånd.

Bærekraftsbegrepet har sin opprinnelse i boken Limits to Growth og i Brundtlandkommisjonens rapport. Limits to Growth forestilte seg at befolkning og produksjon ville vokse eksponentielt inntil menneskeheten plutselig møtte veggen og det hele ville ende med et plutselig kollaps. Den tiden når det vil skje er ikke så langt unna ifølge boken, og vi venter spent. Brundtlandkommisjonens bidrag var et typisk politisk og meningsløst kompromiss; nutidens behov skulle tilfredsstilles uten å være på bekostning av fremtiden. Som om noen hadde den evne å se langt inn i fremtiden?

Og hva kunne egentlig bærekraft være? Er det noe som gjentar seg år efter år til evig tid? Det ville være et fullstendig stagnert samfunn. Kanskje middelalderssamfunnet ville være en god kandidat? Men man hadde jo på den tiden både pest, hungersnød og kriger som gjentok seg med ujevne mellomrom. Så fikk vi den industrielle revolusjon og påfølgende enestående utvikling fra elendighet til overflod. Den prosessen pågår fortsatt og er ikke kjennetegnet av repetisjon av identiske forløp, men av stadige forandringer, stort sett til det bedre. Er den bærekraftig eller ikke? Hva sier våre moderne teologer, bærekraftsekspertene?

Det er ikke til å undres over at bærekraftsekspertene er mange og har det travelt. Og det er heller ikke til å undres over at bærekraftsproblemet blir overlatt til bedriftenes kommunikasjonsavdelinger. Deres rolle er jo å fremstille ting i bedriftenes interesse, om det så er fakta eller fiksjon.

Publisert på Finansavisens debattsider 7. mai 2022