Pålitelig og grønn energiforsyning

Nylig publiserte Norges vassdrags- og elektrisitetsdirektorat (NVE) en rapport under den nøkterne tittel Norsk og nordisk effektbalanse fram mot 2030. En slik tittel fanger kanskje ikke umiddelbart leserens interesse, men likevel ble den viet grundig omtale i Nettavisen, med god grunn.

Rapporten drøfter, nøkternt og saklig, den dystopiske virkelighet Europas energipolitikk har ført oss inn i. I korthet går den ut på å skifte ut kontrollerbare og pålitelige energikilder med væravhengige og ukontrollerbare slike, i særdeleshet vind- og solenergi. Dette er særdeles alvorlig fordi bruken av elektrisitet også er ukontrollerbar, og elektrisitetsforsyning har den karakter at selv den minste ubalanse mellom bruk og tilgjengelig energi ikke kan tolereres. Med en gang bruken av elektrisitet overstiger produksjonen, må nye aggregat startes opp, og det krever åpenbart tilgang til kontrollerbare kilder. Vind- og solenergi kan ikke brukes til det, og øker for sin del systemets utfordringer ved selv å kunne skape ubalanse mellom bruk og forsyning. Kan ikke den ubalansen rettes opp, må noen forbrukere kobles ut. Derfor er det ingen tilfeldighet at områder med stort innslag av vind- og solenergi, som Texas, Sør-Australia og California, har måttet kutte strømmen.

Slike strømkutt har alvorlige konsekvenser, så avhengig som det moderne samfunn er blitt av elektrisitet. De konsekvensene blir ikke mindre i og med den omfattende elektrifiseringen av sektorer som før benyttet andre energikilder, som f.eks. transport.

Det er her effekten kommer inn i bildet. Effekten er den strømmen som må til for å forsyne brukerne med den elektrisitet de vil ha til enhver tid. Er ikke den tilstede, må strømmen kuttes. Norge, Norden og sågar Europa som helhet er nu på vei til en virkelighet hvor effekten ikke er stor nok når forbruket er som størst. I Norge er elektrisitetsforbruket størst på kalde dager. Hittil har Norge hatt mer enn nok effekt i reserve selv da, men det kan altså efterhvert bli historie som bestefedre ser tilbake til med nostalgi. Strekker ikke den norske effekten til, må det importeres strøm. Det har vi strømkabler til så det monner. Men det er bare det at andre nordiske land eller endog land i Europa ikke nødvendigvis har noen overskuddseffekt på slike dager. Hvis det er kalt i Sør-Norge, skyldes det som oftest et høytrykk over Nordsjøen vinterstid. Da er det også kalt i nabolandene, vindmøllene står stille og produserer ingen strøm, og solen står lavt på himmelen. NVE-rapporten viser med all tydelighet samvariasjonen mellom værforholdene i Sør-Norge og nabolandene.

Europa har nu gått fra en pålitelig elektrisitetsforsyning til en som er sårbar for værets luner. Dyrt er det også; det er ingen tilfeldighet at elektrisitetsprisene er høyest hvor innslaget av sol- og vindkraft er størst. Sol- og vindkraft har høye faste kostnader og må dessuten støttes med annen og kontrollerbar energiforsyning som det ikke er bruk for når solen og vinden leverer. Det er dyrt, hvis man da ikke vil fryse i mørket når solen ikke skinner og vinden ikke blåser.

Det er to veier ut av det uføret Europa har rotet seg inn i. Den første er å snu, avblåse elektrifiseringen og det grønne skiftet. Dette er sannsynligvis den fornuftigste. Konsekvensene av de klimaendringer utslipp av kulldioksid kan medvirke til er antakelig langt mindre enn konsekvensene av den energikrise som alt er begynt å plage Europa. Den moderate oppvarming som er skjedd siden den Lille istid har ubetinget vært til fordel for land i Vest-Europa, og da Norge i særdeleshet. Litt mer av det samme er neppe noen katastrofe. Dertil kommer at uansett hva europeiske land gjør, øker utslippene av kulldioksid år efter år. Det skyldes utslipp fra utviklingslandene, og de viser ingen tegn på å la de rike land diktere hva de skal gjøre og ikke gjøre.

For det annet kunne Europa, deriblant Norge, satse på kjernekraft. Den frykt mange har for kjernekraft har to årsaker; de uhell som kan skje i kjernekraftverkene og problemet med langtidslagring av høyradioaktivt avfall fra kjernekraft. Konsekvensene av de uhell som har skjedd i kjernekraftverk er sterkt overdrevet; regnet i dødsfall pr. kilowattime produsert er kjernekraft den sikreste energikilde vi har. Langtidslagring av avfall er en utfordring, fordi halveringstiden av noen av de radioaktive komponentene er så lang, 100.000 år eller så. Nylig kom EU-kommisjonen med en detaljert rapport om bl.a. den saken (Technical assessment of nuclear energy with respect to the ‘do no significant harm’ criteria of Regulation (EU) 2020/852 (‘Taxonomy Regulation’)). Der påstås det at lagring av dette avfallet i geologisk stabile bergarter ikke er noe problem, slik det gjøres i Sverige, Finland, Sveits og Frankrike.

Man kan innvende at det ikke finnes noe erfaringsgrunnlag for å vurdere lagring som skal være sikker i 100.000 år. Interessant nok kommer EU-kommisjonens rapport med et eksempel. I Oklo i Gabon var flere naturlige uranreaktorer aktive for to milliarder år siden. De brant ut av seg selv, men produserte «avfall» av den typen våre reaktorer produserer. Naturen lagret det i stabile, geologiske formasjoner som har holdt det på plass alt siden. Dette avfallet er nu for lengst blitt ufarlig.

Så for dem som både vil ha pålitelig energiforsyning og også en som ikke slipper ut kulldioksid må kjernekraft være løsningen.

Utenlandskabler på sviktende grunnlag

 I forbindelse med den formidable prisøkning på elektrisitet som har funnet sted siden de nye strømkablene til Tyskland og Storbritannia ble åpnet, har mange stilt spørsmålet hva tenkte man den gangen disse kablene ble besluttet bygget? Hvilken prisutvikling på elektrisitet forventet man for Tyskland og Storbritannia? Hvordan trodde man prisen i Norge ville bli påvirket av disse kablene?

Svarene på disse spørsmålene finner vi i konsesjonssøknaden fra Statnett, datert mai 2013. Der vises forventede varighetskurver for elpris i Tyskland og Storbritannia for 2020 og 2030. For 2020 trodde man at prisen ytterst sjelden ville overstige 0,12 euro pr. kilowattime og i 90% av alle tilfeller være lavere enn 0,08 euro. Det er neppe mer enn 0,18 hhv. 0,12 euro i dagens pengeverdi. I juli i år var prisen i Tyskland 0,315 euro i gjennomsnitt og i Storbritannia litt lavere. I slutten på august ble det rapportert om pristopper på 1 euro pr. kilowattime i Tyskland og 0,6 euro i Storbritannia.

Og hva trodde man om virkningene på prisen i Norge? I søknaden anslås prisøkningen i Norge til følge av kablene å kunne bli 2,5 – 4 øre pr. kilowattime. Fra 1. til 4. kvartal 2021 økte prisen til norske forbrukere fra 65 til 143 øre pr. kilowattime. Kabelen til Tyskland ble satt i drift i begynnelsen av 2021 og den til Storbritannia 1. oktober samme år. Det er kanskje drøyt å tilskrive kablene hele denne prisøkningen, men det er langt mellom 4 og 78 øre.

Statnetts regnemestere skal ikke klandres for manglende evne til å se inn i fremtiden; den mangelen lider vi alle av. De presiserte også at deres anslag var alle usikre, selv om de nok ikke kunne forestille seg den utvikling vi har sett de siste månedene. Men, som de sier på side 38, «det er viktig å presisere at usikkerhet også gir muligheter.» Og mulighetene er ikke beskjedne. Siden alle må betale samme pris som den marginale kjøper, og siden den marginale kjøper er i utlandet og har høy betalingsvilje, har dette skapt en formidabel mekanisme som kanaliserer penger fra norske forbrukere og næringsdrivende til kraftselskapene og statskassen.

Denne overføringsmekanismen er fullstendig tilslørt i Statkrafts søknad. De operer med «konsument- og produsentoverskudd» som en samlekategori, hvilket vil si at det er rivende likegyldig om forbrukerne betaler én krone mindre eller kraftselskapene får én krone mer; den enes vinning går opp i den andres spinning. Dette utelates fullstendig i Statnetts søknad, med henvisning til at å regne disse ut separat er for vanskelig. Det er neppe vanskeligere enn en del andre utregninger som presenteres, men Statnett har den unnskyldning at de jo tilsynelatende ikke trodde at prissmitten fra disse kablene skulle bli så stor.

Statnett tok feil på mange punkt om fremtiden, men nu har vi fasiten. Det bør gå lang tid før nye utenlandskabler bygges. Kanskje burde man begrense eksporten og prissmitten gjennom de kablene man alt har. I det minste burde man betale tilbake de overprisene norske forbrukere og næringsliv blir plaget med p.g.a. kablene heller enn fete opp elprodusentene og helle penger i en statskasse hvor de fra før skvulper over. Det gjøres enklest ved å betale tilbake til alle som en, om de så er forbrukere eller næringsdrivende. Den nuværende prisstøtten er et eksempel på dette, men har en del hull, hvor det største er at næringsdrivende, med unntak for bøndene, ikke er omfattet av ordningen. De hullene bør tettes. Skadevirkningene av EUs feilslåtte energipolitikk bør ikke importeres til Norge; vi klarer oss bedre uten den.

Trykt i Bergens Tidende 26. september 2022.