Pålitelig og grønn energiforsyning

Nylig publiserte Norges vassdrags- og elektrisitetsdirektorat (NVE) en rapport under den nøkterne tittel Norsk og nordisk effektbalanse fram mot 2030. En slik tittel fanger kanskje ikke umiddelbart leserens interesse, men likevel ble den viet grundig omtale i Nettavisen, med god grunn.

Rapporten drøfter, nøkternt og saklig, den dystopiske virkelighet Europas energipolitikk har ført oss inn i. I korthet går den ut på å skifte ut kontrollerbare og pålitelige energikilder med væravhengige og ukontrollerbare slike, i særdeleshet vind- og solenergi. Dette er særdeles alvorlig fordi bruken av elektrisitet også er ukontrollerbar, og elektrisitetsforsyning har den karakter at selv den minste ubalanse mellom bruk og tilgjengelig energi ikke kan tolereres. Med en gang bruken av elektrisitet overstiger produksjonen, må nye aggregat startes opp, og det krever åpenbart tilgang til kontrollerbare kilder. Vind- og solenergi kan ikke brukes til det, og øker for sin del systemets utfordringer ved selv å kunne skape ubalanse mellom bruk og forsyning. Kan ikke den ubalansen rettes opp, må noen forbrukere kobles ut. Derfor er det ingen tilfeldighet at områder med stort innslag av vind- og solenergi, som Texas, Sør-Australia og California, har måttet kutte strømmen.

Slike strømkutt har alvorlige konsekvenser, så avhengig som det moderne samfunn er blitt av elektrisitet. De konsekvensene blir ikke mindre i og med den omfattende elektrifiseringen av sektorer som før benyttet andre energikilder, som f.eks. transport.

Det er her effekten kommer inn i bildet. Effekten er den strømmen som må til for å forsyne brukerne med den elektrisitet de vil ha til enhver tid. Er ikke den tilstede, må strømmen kuttes. Norge, Norden og sågar Europa som helhet er nu på vei til en virkelighet hvor effekten ikke er stor nok når forbruket er som størst. I Norge er elektrisitetsforbruket størst på kalde dager. Hittil har Norge hatt mer enn nok effekt i reserve selv da, men det kan altså efterhvert bli historie som bestefedre ser tilbake til med nostalgi. Strekker ikke den norske effekten til, må det importeres strøm. Det har vi strømkabler til så det monner. Men det er bare det at andre nordiske land eller endog land i Europa ikke nødvendigvis har noen overskuddseffekt på slike dager. Hvis det er kalt i Sør-Norge, skyldes det som oftest et høytrykk over Nordsjøen vinterstid. Da er det også kalt i nabolandene, vindmøllene står stille og produserer ingen strøm, og solen står lavt på himmelen. NVE-rapporten viser med all tydelighet samvariasjonen mellom værforholdene i Sør-Norge og nabolandene.

Europa har nu gått fra en pålitelig elektrisitetsforsyning til en som er sårbar for værets luner. Dyrt er det også; det er ingen tilfeldighet at elektrisitetsprisene er høyest hvor innslaget av sol- og vindkraft er størst. Sol- og vindkraft har høye faste kostnader og må dessuten støttes med annen og kontrollerbar energiforsyning som det ikke er bruk for når solen og vinden leverer. Det er dyrt, hvis man da ikke vil fryse i mørket når solen ikke skinner og vinden ikke blåser.

Det er to veier ut av det uføret Europa har rotet seg inn i. Den første er å snu, avblåse elektrifiseringen og det grønne skiftet. Dette er sannsynligvis den fornuftigste. Konsekvensene av de klimaendringer utslipp av kulldioksid kan medvirke til er antakelig langt mindre enn konsekvensene av den energikrise som alt er begynt å plage Europa. Den moderate oppvarming som er skjedd siden den Lille istid har ubetinget vært til fordel for land i Vest-Europa, og da Norge i særdeleshet. Litt mer av det samme er neppe noen katastrofe. Dertil kommer at uansett hva europeiske land gjør, øker utslippene av kulldioksid år efter år. Det skyldes utslipp fra utviklingslandene, og de viser ingen tegn på å la de rike land diktere hva de skal gjøre og ikke gjøre.

For det annet kunne Europa, deriblant Norge, satse på kjernekraft. Den frykt mange har for kjernekraft har to årsaker; de uhell som kan skje i kjernekraftverkene og problemet med langtidslagring av høyradioaktivt avfall fra kjernekraft. Konsekvensene av de uhell som har skjedd i kjernekraftverk er sterkt overdrevet; regnet i dødsfall pr. kilowattime produsert er kjernekraft den sikreste energikilde vi har. Langtidslagring av avfall er en utfordring, fordi halveringstiden av noen av de radioaktive komponentene er så lang, 100.000 år eller så. Nylig kom EU-kommisjonen med en detaljert rapport om bl.a. den saken (Technical assessment of nuclear energy with respect to the ‘do no significant harm’ criteria of Regulation (EU) 2020/852 (‘Taxonomy Regulation’)). Der påstås det at lagring av dette avfallet i geologisk stabile bergarter ikke er noe problem, slik det gjøres i Sverige, Finland, Sveits og Frankrike.

Man kan innvende at det ikke finnes noe erfaringsgrunnlag for å vurdere lagring som skal være sikker i 100.000 år. Interessant nok kommer EU-kommisjonens rapport med et eksempel. I Oklo i Gabon var flere naturlige uranreaktorer aktive for to milliarder år siden. De brant ut av seg selv, men produserte «avfall» av den typen våre reaktorer produserer. Naturen lagret det i stabile, geologiske formasjoner som har holdt det på plass alt siden. Dette avfallet er nu for lengst blitt ufarlig.

Så for dem som både vil ha pålitelig energiforsyning og også en som ikke slipper ut kulldioksid må kjernekraft være løsningen.