Utenlandskabler på sviktende grunnlag

 I forbindelse med den formidable prisøkning på elektrisitet som har funnet sted siden de nye strømkablene til Tyskland og Storbritannia ble åpnet, har mange stilt spørsmålet hva tenkte man den gangen disse kablene ble besluttet bygget? Hvilken prisutvikling på elektrisitet forventet man for Tyskland og Storbritannia? Hvordan trodde man prisen i Norge ville bli påvirket av disse kablene?

Svarene på disse spørsmålene finner vi i konsesjonssøknaden fra Statnett, datert mai 2013. Der vises forventede varighetskurver for elpris i Tyskland og Storbritannia for 2020 og 2030. For 2020 trodde man at prisen ytterst sjelden ville overstige 0,12 euro pr. kilowattime og i 90% av alle tilfeller være lavere enn 0,08 euro. Det er neppe mer enn 0,18 hhv. 0,12 euro i dagens pengeverdi. I juli i år var prisen i Tyskland 0,315 euro i gjennomsnitt og i Storbritannia litt lavere. I slutten på august ble det rapportert om pristopper på 1 euro pr. kilowattime i Tyskland og 0,6 euro i Storbritannia.

Og hva trodde man om virkningene på prisen i Norge? I søknaden anslås prisøkningen i Norge til følge av kablene å kunne bli 2,5 – 4 øre pr. kilowattime. Fra 1. til 4. kvartal 2021 økte prisen til norske forbrukere fra 65 til 143 øre pr. kilowattime. Kabelen til Tyskland ble satt i drift i begynnelsen av 2021 og den til Storbritannia 1. oktober samme år. Det er kanskje drøyt å tilskrive kablene hele denne prisøkningen, men det er langt mellom 4 og 78 øre.

Statnetts regnemestere skal ikke klandres for manglende evne til å se inn i fremtiden; den mangelen lider vi alle av. De presiserte også at deres anslag var alle usikre, selv om de nok ikke kunne forestille seg den utvikling vi har sett de siste månedene. Men, som de sier på side 38, «det er viktig å presisere at usikkerhet også gir muligheter.» Og mulighetene er ikke beskjedne. Siden alle må betale samme pris som den marginale kjøper, og siden den marginale kjøper er i utlandet og har høy betalingsvilje, har dette skapt en formidabel mekanisme som kanaliserer penger fra norske forbrukere og næringsdrivende til kraftselskapene og statskassen.

Denne overføringsmekanismen er fullstendig tilslørt i Statkrafts søknad. De operer med «konsument- og produsentoverskudd» som en samlekategori, hvilket vil si at det er rivende likegyldig om forbrukerne betaler én krone mindre eller kraftselskapene får én krone mer; den enes vinning går opp i den andres spinning. Dette utelates fullstendig i Statnetts søknad, med henvisning til at å regne disse ut separat er for vanskelig. Det er neppe vanskeligere enn en del andre utregninger som presenteres, men Statnett har den unnskyldning at de jo tilsynelatende ikke trodde at prissmitten fra disse kablene skulle bli så stor.

Statnett tok feil på mange punkt om fremtiden, men nu har vi fasiten. Det bør gå lang tid før nye utenlandskabler bygges. Kanskje burde man begrense eksporten og prissmitten gjennom de kablene man alt har. I det minste burde man betale tilbake de overprisene norske forbrukere og næringsliv blir plaget med p.g.a. kablene heller enn fete opp elprodusentene og helle penger i en statskasse hvor de fra før skvulper over. Det gjøres enklest ved å betale tilbake til alle som en, om de så er forbrukere eller næringsdrivende. Den nuværende prisstøtten er et eksempel på dette, men har en del hull, hvor det største er at næringsdrivende, med unntak for bøndene, ikke er omfattet av ordningen. De hullene bør tettes. Skadevirkningene av EUs feilslåtte energipolitikk bør ikke importeres til Norge; vi klarer oss bedre uten den.

Trykt i Bergens Tidende 26. september 2022.