Israel og Palestina

 Det skrives meget og demonstreres vidt omkring i anledning krigen i Gaza. Alle er ikke like godt opplyste om konfliktens lange røtter og dens motsigelser. Som så ofte står engasjementet gjerne i omvendt forhold til innsikten i problemet.

Konflikten mellom jøder og arabere i Palestina er av europeisk opprinnelse. Den har sitt utgangspunkt i zionismen. Zionismen er et ektefødt barn av europeisk nasjonalromantikk. Ifølge den skulle Europas mange etniske grupper få sin egen nasjonalstat. Det har ofte endt med tragedie, også i våre dager. Etniske grupper som i lang tid hadde levd sammen i fred og fordragelighet, sånn noenlunde i alle fall, ble satt opp mot hverandre i politiske manipulatørers streben efter å skaffe seg mest mulig ensartet nasjonalstat. Dette opplevde vi sist i Europa i 1990-årene efter at Jugoslavia hadde falt i stykker og serber og kroater begynte å krige med hverandre. Så kom Bosnia og Kosovo på banen. Verden sliter fortsatt med eftervirkningene.

Zionismen ble jødenes etnisk-nasjonale vekkelse. Men hvor skulle de få sitt hjemland? De hadde jo intet, forfulgte og diskriminerte som de var hvor enn de bodde. Noen steder var det verre enn andre, og verst var det i tsarens Russland inntil Hitler og nazistene dukket opp. Men jødene hadde bevart sin egenart og sin kultur gjennom sin religion og dens hellige skrifter og med fortellingene om deres opprinnelsesland Israel med dets hellige by Jerusalem. Der mente zionistene at jødene skulle få sitt hjemland og satte i gang en storstilt bevegelse for å få flest mulig jøder til å flytte dit. Det gjorde kun de mest ideologisk motiverte. Mange jøder forlot Russland og andre land i tsarens rike før den første verdenskrig, men de fleste var så pass verdslig orientert at de valgte å heller dra til USA eller vesteuropa. Der var mulighetene større og toleransen rimelig god, i hvert fall sammenlignet med tsarveldet.

Den jødiske utvandring til Palestina begynte allerede i 1880 årene, godt før den første verdenskrig. Den gangen var Palestina en provins i det ottomanske imperium, Sultanen i Istanbul så positivt på den jødiske innvandring. Palestina var ikke tett befolket. Jødene var europeer og brakte med seg ferdigheter og kunnskap av mange slag. Det kunne sette fart på den økonomiske utvikling i provinsen.

Så kom den første verdenskrig og det ottomanske rike falt i grus. Briter og franskmenn delte smulene mellom seg, som de ledende to stormakter på den tiden. I bakhånden hadde de Nasjonenes Forbund, forløperen til FN og som under den andre verdenskrig råtnet på rot. Britene hadde sikret seg Palestina i sine forhandlinger med franskmennene, men fikk så et mandat fra Nasjonenes Forbund i ryggen. Ifølge dette mandatet skulle britene sørge for at jødene fikk et nasjonalt hjem i Palestina. Balfour, britenes utenriksminister på den tiden, kom også med sin egen deklarasjon som gikk ut på det samme, at jødene skulle få et nasjonalt hjem i Palestina. Hva som lå i dette ble aldri klart. Skulle de få overta hele Palestina og gjøre den til sin egen stat? Skulle de sameksistere med de araberne som bodde der fra før eller skulle araberne skubbes til side eller gjøres til et mindretall uten innflytelse i sitt eget hjemland? Ingen hadde noe svar på disse spørsmålene unntatt kanskje zionistene. Selv om de ikke eksplisitt gikk ut mot araberne, prøvde de å marginalisere dem efter beste evne. De hadde også støttespillere med digre lommebøker.

Mandatet om det jødiske hjemland og Balfours deklarasjon må nok sees som et utslag av Nasjonenes Forbunds eurosentrisitet. Til tross for alle jødeforfølgelser i Europa er det ikke til å komme forbi at jødiske tradisjoner og kultur har formet Europa. Hvor kommer kristendommen fra? Jesus var en jødisk gutt, og han kan godt ha vært en utradisjonell rabbi. Vi leser om jødisk historie, seder og bruk i bibelen, og gamletestamentet er en hellig bok for jødene akkurat som for de kristne. Mange europeere hadde og har fortsatt et romantisk-religiøst forhold til jødenes Israel; intet måtte være mer rettferdig og naturlig enn at de fikk sitt hjemland der. Noen vil da også ha det til at mange europeiske land, ikke minst Balfours eget Storbritannia, da slapp å ta imot jødiske flyktninger fra forfølgelsene i tsarveldet og andre steder. Så fikk man da slått to fluer i en smell.

Efterhvert begynte en del arabere i Palestina å bli bekymret over den jødiske innvandring; de fryktet at de ville bli et mindretall i sitt eget hjemland. De prøvde å få britene til å begrense innvandringen, men kom ingen vei; britene påberopte seg mandatet fra Nasjonenes Forbund; deres oppgave var, sa de, å gi jødene et hjemland i Palestina. Innvandringen var likevel lenge ganske moderat. Men så kom Hitler og nazistene og satte fart i innvandringen. Den ble efterhvert så omfattende og forårsaket så stort misnøye hos den arabiske befolkning at britene så seg nødt til å begrense den.

Efter at annen verdenskrig var over og nazistenes grusomheter ble kjent, ble det selvsagt komplett umulig å begrense innvandring av jøder til Palestina. Britene forsøkte; de så det jo i sin interesse å ha gode forbindelser med araberne, ikke bare i Palestina men i hele det de kalte Midt-Østen. Da fikk de jødene på nakken; jødene dannet motstandsgrupper mot britene og innledet sågar en slags geriljavirksomhet mot dem. Den senere statsminister Menachem Begin ledet en av gruppene som utførte det mange vil kalle terroristhandlinger mot britene mens de fortsatt styrte Palestina.

Efter annen verdenskrig ble det britiske imperium fort historie. Britene kvittet seg med brysomme internasjonale engasjement som best de kunne. Ett av dem de helst ville ha seg frabedt var Palestina. De spilte saken over til FN, som vedtok at det skulle opprettes to stater i Palestina, en for jøder og en for arabere, og så skulle Jerusalem få en separat status som en internasjonal by. Grensene for begge stater ble sågar trukket opp. Flere arabiske stater erklærte imidlertid krig mot Israel med den uttalte målsetning å forhindre at en egen jødisk stat skulle bli opprettet. Araberne tapte krigen, og Israel benyttet anledningen til å utvide sitt landområde. Den palestinske historiker Rashid Khalidi har i sine bøker fortalt historier om hvordan jøder i Israel under denne konflikten fordrev arabere fra hus og hjem og overtok deres eiendom. Efter at nye grenser var opptrukket, kunne ikke araberne vende tilbake. Dette var opprinnelsen til det palestinske flyktningeproblem. Flere generasjoner palestinske flyktninger har nu vokst opp i leire i Libanon, på Gazastripen, i Jordan og andre steder og nærer fortsatt et ønske om å vende «hjem». Det var hensynet til disse flyktningene som til slutt torpederte Bill Clintons forsøk på i ellevte presidenttime å få Yassir Arafat til å endelig slutte fred med Israel.

Det skulle komme tre kriger til. Først var det britenes og franskmennenes tokt mot Egypt i 1956, som skulle gi dem tilbake Suezkanalen som Nasser hadde nasjonalisert. Dette hadde de samordnet med Israel; sistnevnte skulle gå til krig mot Egypt, og så skulle briter og franskmenn gripe inn for å stoppe det hele. Den daværende amerikanske president Eisenhower gjorde det klart for briter og franskmenn at de ikke var noen stormakter lenger, og de, sammen med Israelerne, måtte trekke seg tilbake med halen mellom beina. Dernest var det seksdagerskrigen i 1967 da Egypt og Syria angrep Israel og skulle viske det ut av kartet. Begge ble fort beseiret; Syria mistet Golanhøydene og Egypt Sinaihalvøya. Israelene kom seg over Suezkanalen, men måtte oppgi den i de våpenhvileforhandlinger som fulgte. De okkuperte imidlertid Sinai og østbakken av Suezkanalen og den forble stengt til neste krig. Den kom i 1973; Egypt kom med et overraskelsesangrep på jødenes hellige dag Yom Kippur. Israelene ble overrumplet, omtrent som i angrepet av Hamas nu i oktober. Efterhvert gikk de imidlertid seirende ut av krigen; USA gjorde sin støtte til Israel klar, og det ble efterhvert våpenhvile og fredsslut med Egypt; kronen på det verket var Sadats reise til Jerusalem og tale til selveste Knesset, Israels nasjonalforsamling. Freden ble sluttet med ingen ringere enn Menachem Begin som Israels premierminister, som i sin tid kjempet en geriljakrig mot britene og som mange fortsatt så på som en fordums terrorist.

På det stadium var det allerede oppnådd en avtale med PLO, den palestinske frigjøringsorganisasjon, om at den ikke hadde Israels tilintetgjørelse som mål, men opprettelse av en egen palestinsk stat i deler av Palestina. PLO hadde allerede fått visse fullmakter i sine områder, men det skjedde fullt ut på Israels premisser; Israel kontrollerte det meste i Palestina utenfor Israels egne grenser og fortsatte å bygge jødiske bosetninger der, med egne tilfartsveier og gjerder mot de arabiske naboer. Øst-Jerusalem, palestinaarabernes hovedstad, overtok de. Så gikk palestinerne, eller rettere sagt de mest ytterliggående av dem, til en slags geriljakrig mot Israel, med steinkasting og ikke minst selvmordsbomber. Det er ikke nødvendig å ha mange ord om hva det betød for fred og fordragelighet mellom de to folkeslag.

I et valg i Palestina i 2005 vant Hamas over PLO i Gaza og kastet den efterhvert ut av Gaza, mens PLO vant valget på Vestbredden. Siden er det ikke blitt holdt valg i Palestina, hverken i Gaza eller på Vestbredden.

Hamas har som uttalt målsetting å utslette Israel. Det virker som israelske ledere i det siste hadde begynt å tro at dette mente ikke Hamas så bokstavelig; at de var mer interessert i å forbedre levestandarden for seg selv og andre som bor i Gaza. Dette kan forklare hvorfor angrepene fra Hamas i oktober kom så overraskende på Israel; noe slikt lot de ikke til å ha ventet. Nu trenger ingen å være i tvil. Det som derimot er litt av en gåte er hva Hamas har forestilt seg å oppnå med dette. Mange har påpekt at de med sitt angrep ville ødelegge bestrebelsene på å opprette diplomatiske forbindelser mellom Saudi-Arabia og Israel. Slike forbindelser er nu for lengst opprettet mellom Israel og mange andre araberstater. Men trodde Hamas at de ville slippe billig unna? All erfaring tilsier at Israel gjengjelder hundrefalt og vel så det alle angrep de blir utsatt for. De har også vist at de ikke skyr noen midler for å tilintetgjøre sine fiender og at de har både evne og vilje til dette. Israel er seg meget godt bevisst at floskler om sympati og den slags fra det såkalte internasjonale samfunn er komplett verdiløse; den eneste internasjonale støtte som betyr noe for dem er den militære støtte de får fra amerikanerne, eller rettere sagt trusselen å bruke den om ikke israelerne klarer seg på egen hånd. Den støtten har Israel fått. Ellers får israelerne stole på egen evne til å forsvare seg og til å tilintetgjøre sine fiender. Det kommer de sikkert til å gjøre med Hamas. Og hva hadde ikke vi gjort i deres sted? Har vi glemt tilintetgjørelsen av de tyske nazister eller det japanske militærdiktatur? Terrorbombingen av Tokyo, Hiroshima, Nagasaki, Dresden, Hamburg og Berlin gikk jo ut over den tyske og japanske befolkning som den måtte gjøre; det var en krig som ikke ble ført foran fjernsynskameraer og det var ikke den gangen snakk om hverken krokodilletårer eller andre tårer over barn som døde i kuvøse eller andre ting som fulgte av bombingen. Hamas kommer til å bli begravet i ruinene av sine egne tunneler og av bygninger hvor de holder til i Gaza by, om det så er sykehus eller flyktningeleire. Israelenes krig denne gangen er ikke mindre eksistensiell enn vestmaktenes krig mot Japan og Hitler-Tyskland var i sin tid.

Som det ser ut nu, synes det ikke å være grunnlag for en fredelig sameksistens mellom jøder og arabere i Palestina. Man kan spørre om den endelige løsning på denne konflikten er den ene parts tilintetgjørelse av den andre. Israel er nok fast bestemt på at skal det gå den veien så er det ikke de som blir den tapende part. Men det første krav til en fredelig sameksistens er at palestinerne forliker seg med at Israel kommer til å bestå der hvor det er. Palestinaaraberne har alt å tape på fortsatt fiendtlighet og alt å vinne på å utvikle sin egen økonomi og samfunn som best de kan. Vil de, kan de? Deres nærmeste naboer som de deler sprog og kultur med lever i det som ex-president Donald Trump kaller rævhølland. Den benevnelsen er ikke uten grunn. Vil palestinerne vise seg skikket til å heve seg over det?

Den før omtalte palestinske historiker Rashid Khalidi har sammenlignet jødenes innvandring til Palestina med europeisk kolonisering av fjerne land som USA og Australia. Det er ingen dårlig sammenligning. Den koloniseringen skjedde ved at de som bodde i disse landene fra før ble marginalisert og skubbet til side for å gi plass til europeiske bosettere. Mye av det samme har skjedd i Israel; de araber som bodde i Palestina ble marginalisert og skubbet til side for å gi plass til jødiske bosettere. Men så kan man spørre om det egentlig er så galt? De som bodde i New Zealand, Australia, og Nordamerika nord for Mexico var forholdsvis få fordi deres samfunn var primitive og tillot ingen stor befolkningskonsentrasjon. Ble verden et verre sted ved at disse landene ble som de ble? Det som har skjedd i Israel er litt av et mirakel; ett av verdens mest teknologisk avanserte land og ett av de rikeste, et land som praktiserer demokratisk styrelsessett. Det er en grell kontrast til deres arabiske naboer med sin fattigdom og mangel på økonomisk utvikling, sin kvinneundertrykking og sine despotiske, korrupte og udugelige ledere.