Oljefondet redder ikke Ukraina

Denne, i litt annen versjon, falt Dagens Næringsliv for tungt for brystet. Det skal bli spennende å se hvor vi står om ett år, d.v.s. i mars 2025.

Flere har tatt til orde for å fravike Handlingsregelen og bruke noe av Oljefondet til å kjøpe våpen til Ukraina. Forslaget virker lite gjennomtenkt og bør ikke tas til følge.

Til dette er det flere grunner. Ukrainernes problem er først og fremst at de vestlige land ikke har vært villige til å gi dem de våpen de trenger for å vinne krigen mot Russland. All den stund amerikanere, tyskere og andre ikke er villige til å gi Ukraina langdistanseraketter og fly som kunne latt russerne smake sin egen medisin på eget territorium har det liten betydelse om Norge er villig til å kjøpe disse våpnene for å gi til Ukraina. Støtten til Ukraina fra vestlig side har vært halvhjertet og nølende og langt på efterskudd. De vestlige land har vært villige nok til å la det ukrainske blod flyte, men å gi dem de våpen de trenger har de ikke turt. En velvillig tolkning er at de ikke vil provosere Putin til å ta i bruk atomvåpen. Det er vel og bra, men han omgås neppe med selvmordstanker. Den efterhvert forsiktige opptrapping fra vestlig side har da heller ikke ført til bruk av russiske atomvåpen.

Ukraina er nu kommet dithen at de antakelig kommer til å lide et strategisk nederlag. Gjenerobring av russisk kontrollert territorium er neppe noe de selv tror på. Det mest optimistiske krigsslutt vi kan se for oss i dag er at Ukraina må gi fra seg Krim og de to fylkene russerne formelt har inkorporert. Russerne vil undertegne en erklæring om respekt for Ukrainas nøytralitet og selvstendighet, som vil kunne vise seg like meget verd som den erklæringen med samme innhold de undertegnet i forbindelse med at Ukraina ga opp de atomvåpen de arvet fra sovjettiden. Ukraina blir forespeilet medlemskap i EU i en fjern fremtid, om da ikke EU har falt fra hverandre i mellomtiden. De får neppe medlemskap i NATO, men det spiller kanskje ingen stor rolle; Donald Trump blir antakelig USAs neste president, og hans fremtidsplaner for NATO er velkjente.

Et verste scenario er at russerne bryter igjennom de ukrainske forsvarslinjer og ødelegger det de har lyst til av Kiev og andre ukrainske byer. Så går det ned et nytt jernteppe ved Ukrainas vestgrense. Antakelig stopper de ikke der, men inkorporer også Transnistria og Moldova. Da går jernteppet ned tilsvarende lengre vest.

Så var det størrelsesordenen. Ifølge Instituttet for internasjonal økonomi i Kiel var støtten til Ukraina i toårsperioden 15. januar 2022 til 15. januar 2024 på 278 milliarder amerikanske dollar. Det har åpenbart ikke vært nok. Oljefondet er på nesten 1700 milliarder amerikanske dollar og dermed seks ganger så stort som støtten til Ukraina, men hvor meget skal vi bruke av det til dette edle formål? Norge er faktisk blant de landene som har gitt mest til Ukraina i forhold til BNP så vi har ingenting å skamme oss over.

Handlingsregelen har tjent oss godt. Den er ett av få tilfeller hvor bærekraftig politikk kan gis et ikke-trivielt innhold, og den har satt Norge i en særstilling blant ressursrike land. Takket være Handlingsregelen kan den overgående oljerikdom bli til glede for kommende generasjoner. Det ville være tragikomisk om Oljefondet ble skuslet bort, om enn bare delvis, på et militæreventyr som synes å ha få sjanser til å lykkes og som vi ikke har den minste kontroll over.

Fiskeriforvaltning og fiskeripolitikk

Trykt i Bergens Tidende søndag 24. mars 2024

Lørdag den 16. mars hadde Bergens Tidendes Lørdagsmagasin en meget interessant artikkel om en ung fisker, Erik Gåsvær. Han ble i sine yngre dager rådet fra å bli fisker; det var ikke et yrke som ga et skikkelig utkomme, enn si status. I dag har han ved 33 års alder en inntekt som kan måle seg med oljebransjen. Han later ikke til å angre på sitt yrkesvalg. Hans historie er ikke enestående; Bergens Tidende har bragt lignende historier før.

Bak dette ligger, som avisen også forklarer, et forvaltningsregime for fiskeriene som bygger på omsettelige fiskekvoter. Dette har gjort det mulig for folk som både er dyktige fiskere og har god forretningssans å arbeide seg opp til det sjikt som kunne kalles lønnsadel. Det er dem godt forunt; de har ikke sittet med hendene i fanget eller drevet med tastetrykk.

Forskjellen er stor fra de tingenes tilstand jeg husker fra den tid jeg kom til Norge i 1975. Den gangen levde norske fiskere av almisser fra staten. De arbeidet like hardt som de alltid har gjort, men en uhensiktsmessig fiskeripolitikk gjorde det umulig for dem å leve av den inntekt de fikk fra deres fangster alene. Norsk fiskeriforvaltning hadde på det tidspunkt ikke fullt ut tatt inn over seg det faktum at havets rikdom er begrenset. Stadig bedre teknologi økte presset på fiskeressursene, og for sildebestanden resulterte dette i et totalt sammenbrudd. Hvis fiskerne skal få en levelig inntekt av sitt yrke må deres antall begrenses, og jo mer desto raskere den teknologiske utvikling går.

Allerede i 1950-årene begynte man å subsidiere fisket med statlige midler. Dette ble sågar formalisert i en avtale mellom Norges Fiskarlag og Stortinget. Fra å ha vært en lønnsom eksportnæring på markedsmessige betingelser ble fiskerinæringen en stadig sultnere gjøkunge. Det var årvisse forhandlinger om fiskeristøtte og det gikk fra galt til verre; støtten ble bare større og større. Slik var det nødt til å gå all den stund man ikke hadde sørget for en effektiv adgangsbegrensning til næringen. De adgangsbegrensninger som efterhvert kom var ineffektive og en slags sosialpolitikk; ingen skulle bli rik og alle skulle bli mest mulig like. Det var kanskje ikke en uventet filosofi all den stund mesteparten av lønnsinntekten i realiteten kom fra statskassen.

Efterhvert ble det større forståelse for at dette var en absurd ordning. Fiskeriforvaltningen ble i voksende grad tuftet på individuelle fiskekvoter. Det var ganske naturlig, i og med at fiskebestandene forvaltes med en totalkvote for hver bestand. Hva var da mer naturlig enn å stykke opp disse kvotene i individuelle kvoter? Ikke bare er det naturlig, men også tvingende nødvendig for å forhindre et destruktivt kappfiske om en totalkvote. For å sikre et bedre samsvar mellom fiskeflåtens kapasitet og tilgjengelige kvoter ble de individuelle kvoter tillatt omsatt, om enn med restriksjoner. De som skaffet seg en dyr og effektiv båt kunne dermed kjøpe seg driftskvoter som tillot effektiv bruk av båten. Og de som ønsket å forlate næringen kunne sikre seg en pensjon ved å selge de kvotene de hadde. Gjennom denne ordningen har det skjedd en imponerende omstrukturering og effektivisering av fiskeflåten.

Denne ordningen er dessverre truet av politikere som ikke kan holde fingrene fra fatet og la lønnsomhet bestemme hvem som skal ha og ikke ha fiskekvoter. Regjeringen la for noen uker siden frem en «Kvotemelding» for Stortinget hvor den foreslår å ta kvoter fra den havgående og mest lønnsomme flåten for å gi til kystfiskere. Det er for så vidt ikke helt overraskende; det er flere kystfiskere enn havfiskere og i politikken er det jo stemmene som teller.

På enkelte områder har politikerne lært seg den lekse at det er å foretrekke å la profesjonelle og markedskreftene avgjøre økonomiske forhold. Ikke minst har man tatt dette inn over seg i pengepolitikken. En gang bestemtes renten av politikere. Nu bestemmes den av Norges Bank, men Norges Bank kan ikke ignorere markedskreftene. Dessverre har man ikke fullt ut tatt inn over seg denne leksen i fiskeripolitikken. Det som må gjøres er å ta politikken ut av «fiskeripolitikken». Da sitter vi igjen med fiskeriforvaltning. Fiskeriforvaltning er i prinsippet enkel; la biologisk ekspertise bestemme hvor mye det er tilrådelig til enhver tid å høste av fiskebestandene og la lønnsomheten bestemme med hva slags båter og utstyr fisken skal tas og bringes i land. Det er dette som har gjort det mulig for Erik Gåsvær og mange andre å skaffe seg et levelig utkomme av å fiske.