Et møte med Trump

 Nyheten om at statsministeren og finansministeren skulle ha et møte med President Trump slo ned som en bombe noen dager i forveien. Forventningene sprikte i mange retninger. Det kunne gå fryktelig galt, som med Zelensky forleden, men det kunne også gå bra, eller i hvert fall uten dramatikk, som med Keir Starmer. Når det kom til stykket synes alt å ha gått over forventning. Trump skamroste Norge og den norske lederduoen i forkant av møtet, og pressekonferansen efterpå bar ingen bud om at tingene hadde gått av skinnene.

Så hvorfor reiste de to da for å møte Trump? Mange land har bedt om møte med Trump efter hans famøse tollerklæring, for å forsøke rette opp i hvert fall en del av den skade disse tolløkningene påfører dem og, paradoksalt nok, også selve USA. Men dette synes ikke å ha vært hovedhensikten med møtet. Både Stoltenberg og Støre har avvist at dette var noe forhandlingsmøte om toller, og de har sagt at de to parter forstår hverandres synspunkter. Begge har også bagatellisert virkningen av den amerikanske toll på norsk eksport til USA, som uansett er beskjeden.

Reiste de to ministre for å forsøke å påvirke Trump i en mer Ukrainavennlig retning? Det ville vært en risikosport. Trump har ikke stor toleranse for besservissere som forsøker belære ham. Begge ministres synspunkter på Ukrainakrigen er velkjent og langt fra sammenfallende med Trumps.  Kanskje var de budbærere for europeiske synspunkter, som de deler. Ukraina ble nevnt under møtet, ble det sagt, men det ble ikke gjort noe stort poeng av det.

Så hvorfor reiste de da? En uttalelse av Jens Stoltenberg er interessant i den sammenheng. Ifølge ham selv skal han ha gjort amerikanerne oppmerksom på at Norge er nærmeste nabo til Russlands arsenal av atomvåpen. De er ikke rettet mot oss, men mot dere, ble det sagt. Underforstått: Dere har all interesse av å samarbeide med oss om å holde rede på den russiske nordflåte og dens bevegelser. Det er vi som har parkettplass og lang erfaring i å følge med hva som skjer i nærheten av vår kyst. Dette efterretningssamarbeidet har da også, så vidt vites, foregått i mange tiår, til gjensidig fordel for begge parter, og kanskje ikke minst til fordel for amerikanerne. Det er antakelig viktig nok til at russerne avser en bombe eller to for å ødelegge lytteposten i Vardø og andre slike hvis det skulle smelle.

At dette antakelig har vært møtets hovedpunkt har sin forklaring i den tvetydighet som Trump har plantet om den sikkerhetsgaranti som ligger i et NATO-medlemskap. Vil amerikanerne komme oss til unnsetning hvis det smeller? Vil deres sikkerhetsgaranti være klar nok til å avskrekke Russland fra invasjon? Det er selvsagt uhyre viktig å bringe klarhet i dette, ikke minst på grunn av manglende alternativ. For hva skulle det så være? Europeisk sikkerhetspolitikk kjennetegnes først og fremst av avmakt og ubesluttsomhet. De ledende europeiske land har i årtier forsømt sin sikkerhetspolitikk og isteden brukt sine midler på en velferdsstat som antakelig ikke er bærekraftig og en energipolitikk som betyr rådyr strøm og avindustrialisering. De som innbiller seg at EU har noe å fare med i sikkerhetspolitikken bør merke seg at EU hverken har egne militære styrker eller ens en egen utenrikspolitikk. Hva skulle vi med partnere som Viktor Orban og Robert Fico i en allianse for forsvar mot Russland? Dessuten er Storbritannia, som fortsatt antakelig er Europas sterkeste militærmakt, ikke medlem av EU. Et troverdig forsvar av Vesteuropa, og da i særdeleshet av de vesteuropeiske kystområder, kommer ikke utenom Storbritannia. Et troverdig forsvar av Vesteuropa uten amerikanerne krever at de sterkeste europeiske makter, i særdeleshet Storbritannia og Frankrike, tar ledelsen, men det ser vi foreløpig lite til og vil uansett kreve lang tids opprustning for å være troverdig.

Så det er ikke til å undres over at den norske regjering undersøker om amerikanernes sikkerhetsgarantier overfor Norge er noe verd og gjør sitt ytterste for å overbevise dem om nettopp det, i tilfelle amerikanerne skulle være i tvil. Vi vet i grunn lite om hva som ble oppnådd i møtet med Trump, men det var i det minste verdt å forsøke.

Trump som klimapresident

Sannsynligvis kommer president Trump til å oppnå større reduksjon i utslipp av kulldioksid (CO₂) enn verdens ledere samlet har evnet siden den saken kom på verdens agenda i 1990-årene. Hvordan kan det ha seg? Han har jo trukket USA ut av Parisavtalen og FNs klimapanel. Men det er ikke der nøkkelen ligger.

Årsaken ligger selvsagt i Trumps tollpolitikk. Den kommer med all sannsynlighet å lede til et formidabelt tilbakeslag i verdensøkonomien. Det er kun i slike tider verdens utslipp av CO₂ har gått ned. Det gjorde de i 2009, under finanskrisen, og igjen i 2020, under coronaepidemien, for ikke å nevne 1930-årenes økonomiske krise da de stagnerte i flere år. Lykkelige tider? Enhver får svare for seg.

Som en kuriositet kan det nevnes at selv om utslippene av CO₂ fra energi minsket med nesten 10% i 2020 fortsatte konsentrasjonen av CO₂ i atmosfæren å øke som om ingenting var skjedd; den økte med 2.6 milliondeler (ppm) fra 2019 til 2020 og igjen med 2.1 milliondeler fra 2020 til 2021 og 2021 til 2022, slik som målt på Mauna Loa. Da skal vi huske på at det er konsentrasjonen av klimagasser som eventuelt påvirker temperaturen på kloden. Dermed blir sammenhengen mellom antropogene utslipp og klima litt mer komplisert enn mange vil ha det til, men det poenget skal få ligge inntil videre.

Det internasjonale energibyrå (IEA) uttalte i 2021 at «totalt energiforbruk kommer til å øke marginalt efter å ha sunket med 5% i 2020, men kommer aldri til å nå toppen fra 2019 igjen» (Net Zero Emissions, IEA 2021). Allerede i 2022 var nivået fra 2019 tatt igjen, og siden har det bare økt. Det fortjener å nevnes at Energibyråets utsagn om at nu trenger vi ikke å lete efter mer olje var basert på denne spådommen, som i sin tid vekket stor interesse i Norge, både begeistring og harme, alt efter ståsted.

Det nye er nu at Trump har snudd opp-ned på USAs handelspolitikk. Den var alt fra siste verdenskrig basert på frihandel, stadig lavere handelshindringer som skulle spre velstand over kloden. Det fungerte. De land som vokste ut av fattigdommen i årtiene efter verdenskrigen satset alle på eksportledet økonomisk vekst; det er nok å nevne Japan, Taiwan, Kina og Sør-Korea. De vokste seg ut av fattigdommen ved å satse på relativt åpne markeder i USA og andre rike land. De som satset på sjølberging og importerstatning sakket akterut og falt tilbake i fattigdom; det grelleste eksemplet er Argentina, som har gått fra vondt til verre.

Men nu er det andre tider. Det later til at det velkjente «Make America Great Again» har en undertekst «By Making The Rest Of The World Poorer». I dette nye regime er eksportledet økonomisk vekst ingen opplagt vinnerstrategi. Hvordan det kommer til å gå skal bli interessant å se, men det er sannsynlig at verden går mot en langvarig økonomisk stagnasjon, spesielt i verdens fattige og middels rike land, som jo synes å være de som blir hardest rammet av Trumps toller. Hva det har å si for utslippene av CO₂ i verden kan vi få en antydning om ved å se på hva som er skjedd siden Kyoto-avtalen ble konkludert i 1997. Fra det året og frem til 2023 reduserte verdens rike land (OECD-landene) sine utslipp med litt over 10%, mens øvrige land mer enn fordoblet sine utslipp, og de totale utslipp økte med over 50%. Trumps tollregime kommer nok til å vesentlig svekke den økonomiske vekst i verdensøkonomien og i utviklingslandene i særdeleshet, med påfølgende reduksjon i utslipp av CO₂. Noe å glede seg over?