Et møte med Trump

 Nyheten om at statsministeren og finansministeren skulle ha et møte med President Trump slo ned som en bombe noen dager i forveien. Forventningene sprikte i mange retninger. Det kunne gå fryktelig galt, som med Zelensky forleden, men det kunne også gå bra, eller i hvert fall uten dramatikk, som med Keir Starmer. Når det kom til stykket synes alt å ha gått over forventning. Trump skamroste Norge og den norske lederduoen i forkant av møtet, og pressekonferansen efterpå bar ingen bud om at tingene hadde gått av skinnene.

Så hvorfor reiste de to da for å møte Trump? Mange land har bedt om møte med Trump efter hans famøse tollerklæring, for å forsøke rette opp i hvert fall en del av den skade disse tolløkningene påfører dem og, paradoksalt nok, også selve USA. Men dette synes ikke å ha vært hovedhensikten med møtet. Både Stoltenberg og Støre har avvist at dette var noe forhandlingsmøte om toller, og de har sagt at de to parter forstår hverandres synspunkter. Begge har også bagatellisert virkningen av den amerikanske toll på norsk eksport til USA, som uansett er beskjeden.

Reiste de to ministre for å forsøke å påvirke Trump i en mer Ukrainavennlig retning? Det ville vært en risikosport. Trump har ikke stor toleranse for besservissere som forsøker belære ham. Begge ministres synspunkter på Ukrainakrigen er velkjent og langt fra sammenfallende med Trumps.  Kanskje var de budbærere for europeiske synspunkter, som de deler. Ukraina ble nevnt under møtet, ble det sagt, men det ble ikke gjort noe stort poeng av det.

Så hvorfor reiste de da? En uttalelse av Jens Stoltenberg er interessant i den sammenheng. Ifølge ham selv skal han ha gjort amerikanerne oppmerksom på at Norge er nærmeste nabo til Russlands arsenal av atomvåpen. De er ikke rettet mot oss, men mot dere, ble det sagt. Underforstått: Dere har all interesse av å samarbeide med oss om å holde rede på den russiske nordflåte og dens bevegelser. Det er vi som har parkettplass og lang erfaring i å følge med hva som skjer i nærheten av vår kyst. Dette efterretningssamarbeidet har da også, så vidt vites, foregått i mange tiår, til gjensidig fordel for begge parter, og kanskje ikke minst til fordel for amerikanerne. Det er antakelig viktig nok til at russerne avser en bombe eller to for å ødelegge lytteposten i Vardø og andre slike hvis det skulle smelle.

At dette antakelig har vært møtets hovedpunkt har sin forklaring i den tvetydighet som Trump har plantet om den sikkerhetsgaranti som ligger i et NATO-medlemskap. Vil amerikanerne komme oss til unnsetning hvis det smeller? Vil deres sikkerhetsgaranti være klar nok til å avskrekke Russland fra invasjon? Det er selvsagt uhyre viktig å bringe klarhet i dette, ikke minst på grunn av manglende alternativ. For hva skulle det så være? Europeisk sikkerhetspolitikk kjennetegnes først og fremst av avmakt og ubesluttsomhet. De ledende europeiske land har i årtier forsømt sin sikkerhetspolitikk og isteden brukt sine midler på en velferdsstat som antakelig ikke er bærekraftig og en energipolitikk som betyr rådyr strøm og avindustrialisering. De som innbiller seg at EU har noe å fare med i sikkerhetspolitikken bør merke seg at EU hverken har egne militære styrker eller ens en egen utenrikspolitikk. Hva skulle vi med partnere som Viktor Orban og Robert Fico i en allianse for forsvar mot Russland? Dessuten er Storbritannia, som fortsatt antakelig er Europas sterkeste militærmakt, ikke medlem av EU. Et troverdig forsvar av Vesteuropa, og da i særdeleshet av de vesteuropeiske kystområder, kommer ikke utenom Storbritannia. Et troverdig forsvar av Vesteuropa uten amerikanerne krever at de sterkeste europeiske makter, i særdeleshet Storbritannia og Frankrike, tar ledelsen, men det ser vi foreløpig lite til og vil uansett kreve lang tids opprustning for å være troverdig.

Så det er ikke til å undres over at den norske regjering undersøker om amerikanernes sikkerhetsgarantier overfor Norge er noe verd og gjør sitt ytterste for å overbevise dem om nettopp det, i tilfelle amerikanerne skulle være i tvil. Vi vet i grunn lite om hva som ble oppnådd i møtet med Trump, men det var i det minste verdt å forsøke.