Globaliseringens nekrolog

Er det på tide å skrive globaliseringens nekrolog? Det synes i hvert fall klart at den ikke er hva den en gang var. La oss begynne med hva globaliseringen som begynte efter annen verdenskrig har oppnådd. Det er ikke småtterier. Tollnedsettelser og andre handelsfremmende tiltak som under amerikansk ledelse ble satt i verket har løftet hundretalls millioner mennesker ut av fattigdom. De land som satset på eksportledet vekst, særlig eksport til det amerikanske marked, opplevde rask økonomisk vekst. Det begynte med Japan og Vesttyskland, og så kom de asiatiske tigerøkonomier; Sør-Korea, Taiwan, Hong Kong og Singapore. De som satset på importsubstitusjon og selvforsyning, i første rekke latinamerikanske land med unntak av Chile, sakket akterut. Kronen på verket ble Kina som gikk fra gjentatt hungersnød og vanstyre under Mao til fenomenal vekst efter at Deng Xiao Ping og hans disipler mobiliserte kapitalismen til eget bruk. Særlig skjøt den fart efter at kineserne ble med i Verdens handelsorganisasjon, med amerikansk velsignelse.

Skjønte amerikanerne hva de holdt på med da de innledet denne verdensorden? Aldri har amerikansk velstand vært større, relativt sett, enn de første årene efter annen verdenskrig, da store deler av verden lå i ruiner mens amerikanerne slapp ødeleggelser på hjemmefronten. For amerikansk politisk ledelse, uansett partitilhørighet, var kapitalisme og frihandel oppskrift på gjensidig fordel og en fredeligere verden hvor alle kunne se seg tjent med å konsentrere seg om fredelig sameksistens og felles utvikling mot større rikdom og velstand. Deres politikk ble fødselshjelpen for et økonomisk stadig mektigere Kina. Var de klar over at de nøret en fremtidig rival? Trodde de Kina ville nøye seg med for evig å spille andre fiolin i en verden dominert av USA? I dag synes disse forestillinger å høre til en veldig fjern fortid. Formann Xi og president Trump markerer bruddet med tidligere etablerte sannheter, hver på sin måte.

Så hvilke blir da de grunnleggende sannheter i den verdensorden vi er på vei inn i? At etablerte sannheter går av moten betyr ikke at de blir avslørt som falskheter, men heller at de blir marginalisert fordi de ikke lenger svarer til tidens krav. Så hvilke sannheter ser vi erstatte frihandelens velsignelser? Svaret ligger i de problemer som frihandelen og globalismen tross alt skapte. De har ført til ubalanser i handelen; at noen land, særlig USA, har vedvarende underskudd i handelen mens andre, særlig Kina, har tilsvarende overskudd. Dette skaper tilsvarende ubalanser i utenlandsformue og ditto gjeld; amerikanerne opparbeider seg mer og mer utenlandsgjeld, mens andre, særlig Kina, øker sin utenlandsformue, og da særlig beholdningen av amerikanske statsobligasjoner.

Underskuddene i USAs utenrikshandel henger sammen med underskuddene i amerikanske statsfinanser. USAs offentlige gjeld har for lengst antatt krigsproporsjoner og er nu 125 prosent av BNP og økende. Frem til George W. Bush var amerikanske presidenter opptatt av å ha noenlunde balanse i de offentlige finanser slik at gjelden ikke økte altfor meget. Enten så økte de skattene (Bush senior), eller så skar de ned på offentlige utgifter (Clinton). Det er for lengst historie. Amerikanske velgere synes like lite villig til å tolerere høyere skatter som kutt i velferdsutgifter. Det regnestykket går ikke opp. Man kan ha forskjellige meninger om hvor stor offentlig sektor bør være, men at den må finansieres er et ufrakommelig faktum, også for USA som kan få utlendinger til å betale for sine eskapader, takket være dollarens status som verdensvaluta.

Og hvor går så grensen for utlendingenes vilje til å finansiere den amerikanske stat? Det er det ingen som kan svare på, men hvis den amerikanske utenlandsgjeld fortsetter å øke vil utlendingene på ett eller annet tidspunkt miste troen på at amerikanerne er villig til, eller i stand til, å innfri sine forpliktelser. Vi vil da se en finanskrise uten like. Den vil komme uventet og kanskje bli utløst av en trivialitet, men er den først i gang vil tingene skje raskt, med et forløp ingen kan forutsi.