Hva blir sluttspillet om Ukraina?

Fjernsynsdebatten med mikropartiet FOR har vekket harme, ikke minst blant motdebattantene. Dessverre har alle oversett elefanten i rommet; hva blir sluttspillet om Ukraina?

Det er ingen tvil om hvilken slutt på krigen ville være å foretrekke for Vesteuropa: et Russland nedkjempet som Nazi-tyskland. Det kostet. Ikke før Tysklands storbyer lå i ruiner, størsteparten av landet var tapt, og Hitler hadde tatt sitt eget liv, ga tyskerne opp. Det skjedde drøyt to uker efter Hitlers endelikt. Fra ruinene reiste seg den tyske forbundsrepublikk, med demokratisk regjering og kurert for militaristiske stormaktsambisjoner. En lignende skjebne ville være ønskelig for Russlands vedkommende.

Noe slikt kommer imidlertid ikke til å skje. Russland har atomvåpen. NATO er nærmest blitt et tomt skall, takket være president Trump, og ingenting troverdig er så langt kommet i dets sted. De ledende vesteuropeiske land preges av militær avmakt, og blant dem er det ingen som utmerker seg som den leder som trengs i en kamp mot Russland. Det måtte da helst være Storbritannia; landet er antakelig Europas sterkeste militærmakt og har en leder med trygt parlamentarisk flertall de neste fire årene. Macron er snart en lame duck president, og Merz snublet på målstreken. Begge har et svakt parlamentarisk grunnlag og politisk dypt splittet befolkning, ikke minst i spørsmålet om Ukraina-krigen.

Det er derfor vanskelig å se for seg noe annet enn et nederlag for Ukraina og en seier for Putin. Det skyldes i ikke liten grad de vestlige lands nølende støtte. De har vært villig til å kjempe til den siste ukrainer, men de våpnene de omsider ga fikk ukrainerne ikke lov til å bruke på russisk territorium, selv om Russland angrep med fly og langdistanseraketter fra baser fjernt fra den ukrainske grense.

Hvordan kommer denne krigen til å slutte? Det ville være underlig om det ikke melder seg en viss krigstretthet på ukrainsk side. Det har da heller ikke vist seg lett for de ukrainske myndigheter å rekruttere unge menn til å erstatte og forsterke de styrker som har kjempet i årevis. Ikke bare har Russland en større befolkningsreserve å trekke på, men de har en stor underklasse av fattige unge menn uten særlige fremtidsutsikter som lar seg verve for litt penger, og så skal vi ikke glemme forbryterne som finner kjøttkvernen ved den ukrainske front mer forlokkende enn de usle russiske fengsler. Det er mager trøst i at Russlands økonomi er mindre enn Italias; det som teller ved fronten er mannskap som er villig til å drepe og bli drept. Se for øvrig en artikkel av Christopher Miller i Financial Times 25. mai.

Så, når desperasjonen er blitt stor nok, kommer ukrainerne til å gi fra seg landområder i bytte mot fred, det spørs bare om Russland vil være fornøyd med noe mindre enn de områder de allerede formelt har annektert, men ennu ikke kontrollerer fullt ut militært. Vil Ukraina få noen vestlige sikkerhetsgarantier? Og selv om de fikk det, ville de være troverdige? De fikk jo en sikkerhetsgaranti undertegnet av selveste Russland, pluss USA og Storbritannia, den gangen de ga fra seg atomvåpnene de hadde arvet fra Sovjettiden (Budapest Memorandum av 1994). Den har vært til liten nytte. Og i hvilken grad vil russerne synes at dette gikk jo rimelig bra og så går vi løs på de baltiske stater, eller kommer de til å anse seieren i Ukraina for dyrkjøpt? Det er de ennu ukjente svar på disse spørsmålene som avgjør til hvilken nytte Norges og andre lands penge- og våpenstøtte vil vise seg å ha vært.