Torsdag 15. mai ble revidert statsbudsjett lagt frem. Økt støtte til Ukraina ble finansiert med økt bruk av oljepenger. Det får være en trøst at vi ligger fortsatt innenfor Handlingsregelen, men det er jo der vi skal være i gode tider.
Dette er likevel illevarslende, gitt den formidable økning i
forsvarsutgifter vi står overfor p.g.a. Russlands aggressivitet og dalende
amerikansk vilje til å støtte sine europeiske allierte. Denne økning vil kreve en
langt hardere prioritering av de offentlige utgifter enn vi har vært vant til,
med mindre vi forkvakler Handlingsregelen og sågar Oljefondets rolle som en
formue som skal gi varig inntekt til fremtidige generasjoner.
Og skal det først prioriteres, må det være rimelig å først
kutte de utgifter som har lite for seg. Stortinget har nu en gyllen sjanse til
å vise at de er i stand til å foreta slike kutt. I løpet av våren skal det
stemmes over et endringsforslag i Klimaloven som skal skjerpe klimamålene til å
kutte Norges utslipp av klimagasser med minst 70 – 75% i forhold til nivået i
1990 allerede i 2035. Noe av omkostningene for dette vil finne veien til det
offentliges regnskap som kjøp av klimakvoter, subsidier til klimatiltak, eller
reduserte inntekter p.g.a. mindre lønnsomt næringsliv. Nyttevirkningen av disse
tiltakene er derimot praktisk tatt ingen. Dette følger ganske enkelt av det
faktum at norske klimagassutslipp er ubetydelige, ca. 0,1% av verdens samlede
utslipp.
Noen vil kanskje hevde at dette burde vi likevel være med
på, siden det dreier seg om et globalt problem og en global dugnad. Men det er
ingen slik dugnad på gang. Verdens utslipp av klimagasser øker ufortrødent år
efter år, med unntak for lavkonjunkturår som Finanskrisen i 2008 og Covid 19 i
2020. Det er verdens utviklingsland som står for denne økningen, og de er
mange, folkerike og har helt andre prioriteringer enn de europeiske land som,
sammen med et fåtall andre rike land, har redusert sine utslipp. Og nu har
Donald Trump overtatt roret i USA og meldt landet ut av Klimapanelet og
Parisavtalen, så det er ikke mye drahjelp å vente fra det holdet, annet enn en
verdensomfattende økonomisk krise som hans vanvittige tollpolitikk kunne
avstedkomme.
Publisert i Finansavisen 23. mai 2025
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar