I stormaktenes skygge

«Norge er pådriver for fred og stabilitet internasjonalt. Dette er god og kostnadseffektiv utenrikspolitikk.» Dette står å lese i ingressen til en artikkel av utenriksministeren i Dagens Næringsliv den 3. september. Anledningen var fredsavtalen mellom FARC-geriljaen og regjeringen i Colombia.

Det kan være greit at Norge tar mål av seg til å hjelpe til med å løse konflikter under fjerne himmelstrøk, men det er ikke der Norges sikkerhet blir ivaretatt. Under den kalde krigen ble Norges plass i den vestlige verden garantert av USA. Det skjedde selvsagt ikke på grunn av godvilje fra amerikanernes side men fordi de så sine stormaktsinteresser tjent med dette. Av det følger at jo større ambisjoner amerikanerne har, desto bedre for oss, i hvert fall så lenge vi ikke tror at våre interesser ville bli bedre ivaretatt ved å komme under russisk innflytelse.

Det er der skoen kniper i norsk sikkerhetspolitikk i dag. Amerikanernes stormaktsambisjoner er ikke lenger hva de var, og kanskje heller ikke deres evne til å hevde dem. Man kan si mangt og meget om presidentkandidat Donald Trump, men han har i hvert fall pekt på det åpenbart urimelige i at amerikanerne skal betale tre-fjerdedeler av NATOs utgifter og uten videre forsvare ethvert medlemsland i NATO-alliansen. Noen av hans støttespillere har spesielt trukket i tvil fornuften i å forsvare de baltiske land og hevdet at de nærmest er å betrakte som forsteder til St. Petersburg. Med et slikt utvidet forstadsbegrep kunne kanskje Finnmark betraktes som en forstad til Murmansk og i hvert fall til basene for den russiske nordflåte. Man må da kunne ha forståelse for at russerne, som en respektabel stormakt, ikke vil ha en alliert av en potensiell fiende rett oppe i fjæresteinene til disse basene? Ingen ringere enn Franklin Roosevelt viste i sin tid forståelse for at den tidens Sovjetunion ville ha adgang til isfrie havner på norskekysten. Men så endret tidene seg og USA så seg tjent med å inkludere Norge i sin interessesfære. Den viktigste oppgave i norsk utenrikspolitikk må være å gjøre sitt til at den interessen varer ved. Om ikke det lar seg gjøre, går vi en spennende nytenking i møte, og den vil ikke dreie seg om fredsmegling under fjerne himmelstrøk.

Det grenseløse vanvidd

«Den bare skjedde»

Slik beskrev en svensk forsker innvandringen til Sverige de siste tiårene. Det var ingen plan om at noe slikt skulle skje, heller ikke noe akutt arbeidskraftsbehov som skulle dekkes. Svenskene har, i likhet med mange andre europeiske land, slitt med økende arbeidsledighet. Det var annerledes i 50- og 60-årene da industriproduksjon var arbeidsintensiv og svenskene søkte arbeidskraft fra andre land, særlig Finland.

Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor innvandringen til Sverige og andre europeiske land de siste tiårene «bare skjedde», til tross for stor arbeidsledighet. Skyggen fra nazistenes forintelsesleire hang fortsatt over oss. Noe slikt skulle ikke skje igjen. Alle mennesker var like gode, uansett hudfarge eller etnisk opphav. Vi måtte være snille med dem som flyktet fra vanstyre, forfølgelse og fattigdom. De fleste hadde kanskje også en forestilling om at de som flyktet fra korrupte undertrykkelsesregimer ikke hadde noe større ønske enn å bli som oss, frisinnede, ateistiske og opptatt av å søke materiell velstand.

Slik skulle det ikke alltid gå. En betydelig andel – ingen vet hvor stor – av efterkommerne efter første generasjons innvandrere fra muslimske land har søkt sin identitet i sine foreldres religion og kultur og erklært krig mot de samfunn de er vokst opp i. De praktiserer fortsatt sine forfedres barbariske skikker; omskjæring, kvinneundertrykkelse, og «æresdrap» av dem som ikke vil innfinne seg med at fedrene og onklene skal bestemme over deres liv. Politiet tør ikke gå inn i innvandrerdominerte deler av svenske storbyer med mindre de er i flokk og bevæpnet til tennene.

Det er lett i eftertid å klandre dem som i sin misforståtte godvilje slapp inn de fremmede, men hvor lett var det å forutse hva som siden skulle skje? De færreste forestilte seg at «asylsøking» skulle anta de dimensjoner den kom til å gjøre. Integrasjon av noen få er intet stort problem, men av titusener, hundretusener eller endog millioner? Innvandrere tar med seg sin kultur og seder til de land de kommer til og mange, kanskje de fleste, er innstilt på å føre dem videre, selv slike som for oss i vesten ter seg barbariske.

Det er neppe til å unngå at når innvandrede etniske eller religiøse grupper begynner å bli en betydelig minoritet, setter de sine spor i sitt nye hjemland. De som var der fra før blir tvunget til eller finner det for godt å endre sine vaner for å imøtekomme sine nye landsmenn, noen ganger mer motvillig enn andre. Derfor bør man i tide spørre seg hva godt disse innvandrerne fører med seg. Når det gjelder Islam er svaret kort og klart: ingenting og da heller det motsatte.

At de europeiske styrende eliter har snublet inn i den situasjon de nu befinner seg i er til en viss grad forståelig, men de er så absolutt tjent med fjellvettregelen at det er ingen skam å snu. Gjør de ikke det, kan deres velgernes tillit til dem prelle av som vann på gås. Det ser vi mange tegn til. «Alternative für Deutschland» har akkurat vunnet en betydelig valgseier. Neste president i Frankrike kan bli Marine le Pen, neste statsminister i Nederland Geert Wilders. Danske regjeringer får intet utrettet uten med velsignelse fra Dansk Folkeparti. Og snu, det har noen begynt å gjøre. Svenskene har innført passkontroll på togene fra København. Likevel tar noen til orde for at Norge skulle ta imot hundretusen flyktninger fra muslimske land. Det ville være det gale vanvidd, ikke minst for de politiske partier som måtte gå inn for noe slikt.

Er «ekstremnedbør» blitt vanligere?

«Klimakaos koster» opplyser miljødirektør Ellen Hambro i Bergens Tidende den 31. august. Hun forkynner at verden blir varmere og våtere. Dette utsagn er formodentlig basert på alle de klimamodeller som spår en betydelig global oppvarming. Men verden har ikke oppført seg som disse modellene forutsier; den globale oppvarming stoppet opp for 20 år siden, til tross for stadig økende utslipp av såkalte klimagasser. For alle seriøse klimaforskere er dette en utfordring de fortsatt ikke har kommet til bunns i.

Og så var det nedbøren. Hambro opplyser at det i løpet av et døgn i august falt 76,2 millimeter nedbør. Hun finner det interessant å sammenligne dette med årsnedbøren i Gudbrandsdalen. Det hadde imidlertid vært mer interessant å sammenligne med nedbør pr. døgn i Bergen i tidligere tider. Da finner vi at det har regnet mer i løpet av et døgn 24 ganger siden 1904. Det maksimale er 156,5 millimeter 14. sept. 2005. De ti nedbørrikeste døgnene i Bergen inntraff i 2005 (to ganger), 1917 (to ganger), 1936, 1975, 1995, 1913, 2004 og 1983. Det ser altså ikke ut til at ekstremnedbør er et helt nytt fenomen, og koster de nu har de nok kostet før. Skremslene om økt ekstremnedbør i fremtiden er ikke helt troverdig.

Den 13. september kommer en kanadisk klimaforsker til byen og holder forelesning. Han har publisert statistikk som viser at såkalt ekstremvær ikke har økt de siste tiårene og da heller det motsatte. Det skal bli interessant å se hvilken oppmerksomhet hans forelesning får i avisen. Eller passer den kanskje ikke inn i den forkynnelseslinje som avisen ser ut til å følge?

Post scriptum 8. september: Dette innlegget hadde avisen ikke bruk for. Det er i skrivende stund ukjent om den kanadiske klimaforsker får noe oppmerksomhet, men sannsynligvis fortsetter den med forkynnelseslinjen.