I stormaktenes skygge

«Norge er pådriver for fred og stabilitet internasjonalt. Dette er god og kostnadseffektiv utenrikspolitikk.» Dette står å lese i ingressen til en artikkel av utenriksministeren i Dagens Næringsliv den 3. september. Anledningen var fredsavtalen mellom FARC-geriljaen og regjeringen i Colombia.

Det kan være greit at Norge tar mål av seg til å hjelpe til med å løse konflikter under fjerne himmelstrøk, men det er ikke der Norges sikkerhet blir ivaretatt. Under den kalde krigen ble Norges plass i den vestlige verden garantert av USA. Det skjedde selvsagt ikke på grunn av godvilje fra amerikanernes side men fordi de så sine stormaktsinteresser tjent med dette. Av det følger at jo større ambisjoner amerikanerne har, desto bedre for oss, i hvert fall så lenge vi ikke tror at våre interesser ville bli bedre ivaretatt ved å komme under russisk innflytelse.

Det er der skoen kniper i norsk sikkerhetspolitikk i dag. Amerikanernes stormaktsambisjoner er ikke lenger hva de var, og kanskje heller ikke deres evne til å hevde dem. Man kan si mangt og meget om presidentkandidat Donald Trump, men han har i hvert fall pekt på det åpenbart urimelige i at amerikanerne skal betale tre-fjerdedeler av NATOs utgifter og uten videre forsvare ethvert medlemsland i NATO-alliansen. Noen av hans støttespillere har spesielt trukket i tvil fornuften i å forsvare de baltiske land og hevdet at de nærmest er å betrakte som forsteder til St. Petersburg. Med et slikt utvidet forstadsbegrep kunne kanskje Finnmark betraktes som en forstad til Murmansk og i hvert fall til basene for den russiske nordflåte. Man må da kunne ha forståelse for at russerne, som en respektabel stormakt, ikke vil ha en alliert av en potensiell fiende rett oppe i fjæresteinene til disse basene? Ingen ringere enn Franklin Roosevelt viste i sin tid forståelse for at den tidens Sovjetunion ville ha adgang til isfrie havner på norskekysten. Men så endret tidene seg og USA så seg tjent med å inkludere Norge i sin interessesfære. Den viktigste oppgave i norsk utenrikspolitikk må være å gjøre sitt til at den interessen varer ved. Om ikke det lar seg gjøre, går vi en spennende nytenking i møte, og den vil ikke dreie seg om fredsmegling under fjerne himmelstrøk.