Det grenseløse vanvidd

«Den bare skjedde»

Slik beskrev en svensk forsker innvandringen til Sverige de siste tiårene. Det var ingen plan om at noe slikt skulle skje, heller ikke noe akutt arbeidskraftsbehov som skulle dekkes. Svenskene har, i likhet med mange andre europeiske land, slitt med økende arbeidsledighet. Det var annerledes i 50- og 60-årene da industriproduksjon var arbeidsintensiv og svenskene søkte arbeidskraft fra andre land, særlig Finland.

Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor innvandringen til Sverige og andre europeiske land de siste tiårene «bare skjedde», til tross for stor arbeidsledighet. Skyggen fra nazistenes forintelsesleire hang fortsatt over oss. Noe slikt skulle ikke skje igjen. Alle mennesker var like gode, uansett hudfarge eller etnisk opphav. Vi måtte være snille med dem som flyktet fra vanstyre, forfølgelse og fattigdom. De fleste hadde kanskje også en forestilling om at de som flyktet fra korrupte undertrykkelsesregimer ikke hadde noe større ønske enn å bli som oss, frisinnede, ateistiske og opptatt av å søke materiell velstand.

Slik skulle det ikke alltid gå. En betydelig andel – ingen vet hvor stor – av efterkommerne efter første generasjons innvandrere fra muslimske land har søkt sin identitet i sine foreldres religion og kultur og erklært krig mot de samfunn de er vokst opp i. De praktiserer fortsatt sine forfedres barbariske skikker; omskjæring, kvinneundertrykkelse, og «æresdrap» av dem som ikke vil innfinne seg med at fedrene og onklene skal bestemme over deres liv. Politiet tør ikke gå inn i innvandrerdominerte deler av svenske storbyer med mindre de er i flokk og bevæpnet til tennene.

Det er lett i eftertid å klandre dem som i sin misforståtte godvilje slapp inn de fremmede, men hvor lett var det å forutse hva som siden skulle skje? De færreste forestilte seg at «asylsøking» skulle anta de dimensjoner den kom til å gjøre. Integrasjon av noen få er intet stort problem, men av titusener, hundretusener eller endog millioner? Innvandrere tar med seg sin kultur og seder til de land de kommer til og mange, kanskje de fleste, er innstilt på å føre dem videre, selv slike som for oss i vesten ter seg barbariske.

Det er neppe til å unngå at når innvandrede etniske eller religiøse grupper begynner å bli en betydelig minoritet, setter de sine spor i sitt nye hjemland. De som var der fra før blir tvunget til eller finner det for godt å endre sine vaner for å imøtekomme sine nye landsmenn, noen ganger mer motvillig enn andre. Derfor bør man i tide spørre seg hva godt disse innvandrerne fører med seg. Når det gjelder Islam er svaret kort og klart: ingenting og da heller det motsatte.

At de europeiske styrende eliter har snublet inn i den situasjon de nu befinner seg i er til en viss grad forståelig, men de er så absolutt tjent med fjellvettregelen at det er ingen skam å snu. Gjør de ikke det, kan deres velgernes tillit til dem prelle av som vann på gås. Det ser vi mange tegn til. «Alternative für Deutschland» har akkurat vunnet en betydelig valgseier. Neste president i Frankrike kan bli Marine le Pen, neste statsminister i Nederland Geert Wilders. Danske regjeringer får intet utrettet uten med velsignelse fra Dansk Folkeparti. Og snu, det har noen begynt å gjøre. Svenskene har innført passkontroll på togene fra København. Likevel tar noen til orde for at Norge skulle ta imot hundretusen flyktninger fra muslimske land. Det ville være det gale vanvidd, ikke minst for de politiske partier som måtte gå inn for noe slikt.