Vi trenger mer oljeleting

 

I disse dager får vi høre at eksporten fra Norge setter nye rekorder. Det skyldes i første rekke vår olje- og gassindustri. Det later ikke til å være noen solnedgangsindustri, som noen vil ha det til, men heller en som er på middagshøyden. Så har vi da også ca. halvparten av våre olje- og gassreserver igjen, ifølge Oljedirektoratet.

Denne eksportrekorden skyldes først og fremst økte priser, og da særlig for gass, ikke økt produksjonsvolum. Det i sin tur skyldes den energipolitikk som våre naboer i EU har drevet; innfasing av vind- og solkraft og utfasing av kull og kjernekraft. Vindkraften har nu i høst til gagns demonstrert sin svake side; den uteblir selvsagt når ikke vinden blåser. Da må man fyre opp med noe annet, hvilket vil si gass eller endog kull. Skjebnens ironi hadde det til at Storbritannia måtte ta i bruk noen av sine ellers utfasete kullkraftverk under selveste klimatoppmøtet i Glasgow. Miljøvernerne som møtte opp der i hopetall slapp å gå tom for batteri.

Den andre svakhet ved de europeiske lands energipolitikk har også vist seg denne høsten. Europa har gjort seg kritisk avhengig av russisk gass. Leveransene av den ble imidlertid kuttet samtidig som behovet for den økte sterkt, p.g.a. lite vind i Vesteuropa. En perfekt opptakt for russerne for å gå til angrep på Ukraina. Er det noen som tror at europeerne vil «straffe» russerne ved å stenge av deres leveranser av gass? Uttalelser fra både NATO og amerikanerne om «konsekvenser» hvis russerne finner på invadere Ukraina lyder mest bare pinlige.

Det ser nu ut til å gå opp for i hvert fall enkelte beslutningstakere i EU at deres energipolitikk de siste årene kanskje ikke har vært så vellykket. Det blir sagt at EU-ledelsen arbeider med forslag om å definere gass og kjernekraft som «bærekraftige» energikilder. Det er sikkert politisk nødvendig å gi dem et nytt navn, og om det kan bidra til en bedre energipolitikk er det bare prisverdig. Så kan vi på kjøpet også få noe å le av.

Norsk olje- og gassindustri går da gode tider i møte. Utsagnet fra Det internasjonale energibyrå (IEA) om at det ikke er behov for å finne nye olje- og gassfelt blir da mer og mer virkelighetsfjernt. Det mange ikke ser ut til å ha fått med seg er at det utsagnet var betinget av at alle klimagassutslipp ble stoppet før 2050. De som tror på den spådommen bør orientere seg litt om IEAs scenarier for klimagassutslipp de siste 15-20 årene. La oss, f.eks., se på deres analyse i World Energy Outlook (WEO) i 2012. Den gangen gikk klimamålet ut på å begrense konsentrasjonen av kulldioksid i atmosfæren til 450 ppm (parts mer million). Ifølge den utslippsbane som var forenlig med det skulle utslippene av kulldioksid være godt under 35 gigatonn pr. 2019 og fallende. I stedet ble de godt over 35 gigatonn og økende, hadde det ikke vært for koronapandemien. Sannsynligheten for at net-zero banen de presenterte i 2020-utgaven av WEO blir realisert er antakelig like stor.

Andre og kanskje mer edruelige institusjoner har også sine analyser av energibehovet pr. 2050. En av dem er International Energy Outlook fra den amerikanske Energy Information Administration. De ser for seg økende utslipp av kulldioksid frem til 2050. Om leting efter nye reserver sier de følgende:

“For å møte økt efterspørsel, må verdens land øke sin letevirksomhet (for å finne nye ressurser), bore flere brønner (for å utvinne nye og eksisterende funn), og stole på teknisk fremgang (for å få ut mer av eksisterende reserver).»

Av en eller annen grunn synes norske media være lite kjent med denne analysen og ikke har jeg sett denne konklusjonen gjengitt noen steder.

Ekstremvær før og nu

 

Følgende kunne man lese i Bergens Tidende sist lørdag (13. november 2021):

Stormværet – som nå har vart i en måned og er uten sidestykke i Italias historie i den siste tiden – viste tirsdag de første tegn til å ta av etter at 148 mennesker i alt er omkommet, og det er anrettet alvorlig skade forskjellige steder over hele landet. Etter de katastrofale uvær med oversvømmelser som først gikk over Sør-Italia, er det nå Nord-Italia som er sterkest rammet. En stor del av Podalen var hjemsøkt av oversvømmelser tirsdag kveld. Elven Po, som er Italias største og av livsviktig betydning for det største industriområdet i landet, sprengte mandag kveld sine demninger ved breddene i nærheten av Pavia – noen få kilometer sør for Milano – og oversvømmet nesten 5000 mål dyrket land.

Også flere andre steder langs elvens 652 km lange løp er breddene sterkt utsatt. Myndighetene håper imidlertid at et massebrudd, som vil bety den største katastrofe i Italias historie, vil kunne unngås da øsregnet nå har gitt seg.

Uværet i Nord-Italia begynte i forrige uke. Under det syndflodliknende regnvær som varte i seks dager, blåste det en storm med en fart av 100 km i timen. Bølgene pisket mot stranden i kystområdene ved det Tyrrhenske Hav og Adriaterhavet og kastet fiskerbåter helt opp i gatene i kystbyene. Kanalbyen Venezia liknet et hav. Byens kraftanlegg ble skadd av oversvømmelsene. Skolene i Nord-Italia ble stengt og barna fikk fri inntil videre. Mange av dem var også husville. Hundrer av hjem ble revet bort av vannet og tusenvis av andre er i fare. – Et sted hadde en del husville omstreifere søkt tilflukt mot regnet i kjelleren i en gammel bygning i Genova. Huset begynte å dirre og ble hurtig evakuert. Omstreiferne var i huset da det styrtet sammen og var i dag tidlig framleis innesperret i ruinene.

Fabrikker ble oversvømmet over hele Nord-Italia. Uværet nådde så langt sørover som til Roma. Der ble hundrevis av mennesker skadd av glass fra istykkerblåste vindusruter, tre-grener og andre gjenstander som fløy i luften. En lastebil ble blåst over ende og sjåføren drept. Et skred – som var løsnet av regnet – knuste et hus, begravde de fem beboerne og blokkerte den italienske siden av Simplonpasset, ved grensen mellom Italia og Sveits natt til tirsdag. Både veien og jernbanelinjen gjennom passet er blokkert av en masse jord og stein over en strekning på 300 meter.

Fra Catania på Sicilia melder Reuter at det i provinsen Catania er konstatert i alt 603 tilfelle av tyfoid-feber. 4 mennesker er døde. Årsaken til epidemien er infisert drikkevann som følge av oversvømmelsen de siste dager.

Det var det hele. Er det ikke noe her som mangler? Det står ingenting om ekstremvær, selv om dette skal ha vært uten sidestykke. Ingen klimaforsker er intervjuet og som sier at dette ikke er overraskende; det er enda et tegn på konsekvensene av global oppvarming, det blir bare varmere, våtere og villere.

Men så var det bare det at teksten er et avtrykk av avisens forside tirsdag 13. november 1951.

 

Avlat for oljesynder

 “Vet du ikke med hvor lite visdom verden styres?” skal Axel Oxenstierna ha skrevet til sin sønn. Det utsagnet får vi bekreftet oftere enn godt er, nu sist i en Stortingsmelding om energi.

Meldingen bebuder at driften av flere oljeplattformer skal elektrifiseres med strøm fra land. Formålet er å redusere utslipp av kulldioksid i norsk jurisdiksjon, idet elektrisiteten vil erstatte forbrenning av gass. Det er bare ett problem. Den sparte gassen blir eksportert til kontinentet og brent opp uansett. Vi trenger ikke engang å stille spørsmålet om utslipp av kulldioksid på norsk sokkel har noen nevneverdig effekt på verdens klima.

Selv om den reelle virkning er liten, er elektrifiseringen meget kostbar. Og hvem betaler? Staten betaler 78% i uteblitt skatt. Antakelig går oljeselskapene i pluss til tross for sine 22%; de sparer jo nemlig utgift for utslipp av kulldioksid. Oljeselskapene kan eksportere mer gass og bruke pengene til å betale for strømmen. Så staten står igjen med regningen. Heldigvis lider den ikke av pengemangel, foreløpig i hvert fall. Antakelig kan norske forbrukere se frem til høyere strømpriser; efterspørselen øker og nettet må rustes opp.

Siden det er penger nok til å betale, trenger ikke staten å være så bekymret. Hva oppnår den så? Den omtalte energimelding bebuder også at nye områder skal lyses ut til leting efter olje og gass. Det er meget prisverdig. Og norske politikere kan slå seg på brystet og si til sine utenlandske kolleger: Se nu hva godt vi gjort. Vi har redusert våre klimagassutslipp til en formidabel kostnad. Og vi produserer verdens reneste olje. Det må vi da kunne fortsette med.

Det er ikke første gangen det brukes mye penger på syndenes forlatelse.

Det skitne skiftet

 Det Internasjonale Energibyrå (IEA) har i en rekke år gjort detaljerte analyser av hvor verden er på vei i forhold til de klimapolitiske mål. De konkluderer unisont med at det er langt mellom aspirasjoner og realitet. Så langt er vi ikke på vei til å nå de utslippsmålene mange mener er nødvendige for å unngå at den globale temperatur ikke stiger mer enn to grader.

For å redusere utslipp av klimagasser er omlegging av energiforsyningen fra fossile brensler til fornybare kilder av avgjørende betydelse. Nu har IEA nettopp kommet med en analyse av hva dette vil kreve av økt utvinning av de mineraler som er nødvendige for fornybar energi (The Role of Critical Minerals in Clean Energy Transitions). Det er en dyster lesning.

Rapporten begynner med å sammenligne materialbehovene i bruk av konvensjonell kontra fornybar energi. Der finner vi at en elbil krever seks ganger mer mineraler enn en fossilbil. Produksjon av elektrisitet med offshore vindturbiner krever 15 ganger mer mineraler enn naturgass. Vindkraft på land krever «bare» ni ganger så meget, og solseller syv.

Hva vil så dette si for økning i produksjon av de angjeldende mineraler? IEA har regnet ut hvor meget den trenger å øke fra nu av (2020) til 2040 for å oppnå målene i Parisavtalen. Følgende tabell viser hvor mange ganger produksjonen av utvalgte mineraler må øke fra 2020 til 2040:

              Lithium               42

              Grafitt                25

              Kobolt                21

              Nikkel                 19

              Rare earths         7

Produksjonen av kobber og bauksitt må også økes formidabelt hvis Parisavtalen skal oppfylles. Det skal bli spennende å se hvordan det går med alt dette de nærmeste tyve årene.

Til bildet hører også at for å få ett tonn anriket metall må det graves opp flere ganger større mengder av jord og grus som inneholder disse mineralene. Det er ikke den mest miljøvennlige virksomhet under solen. For noen av disse mineralene foregår produksjonen i noen få land. Kongo og Kina står for 70% av verdens produksjon av kobolt og 60% av produksjonen av rare earths (tall fra 2019). Det har ikke minst sammenheng med at miljøkravene i gruvedrift er ganske så slakke begge steder. Få rike land er begeistret for å la denne virksomheten foregå på eget territorium p.g.a. den forurensing den fører med seg. Arbeidsmiljøet, selv ved strenge krav, er ikke særlig attraktivt.

Dette understreker at det i klimapolitikken er all grunn til å stille spørsmålet om kuren er verre enn sykdommen. Den globale temperatur har de siste 30 årene slett ikke steget som spådd av verdens klimamodeller; de skrekkscenarier klimapolitikken tar utgangspunkt i ligger langt over den faktiske utvikling. Nylig publiserte den amerikanske fysiker Steven Koonin en bok som bl.a. tar for seg rapportene fra FNs klimapanel. Han finner at det tas mange snarveier fra rapportenes vitenskapelige del til den såkalte «Summary for Policymakers» og at mye av det som står i disse oversiktene ikke støttes av innholdet i den vitenskapelige del. Koonins bok har vekket en del oppsikt i utenlandske aviser, men er så langt jeg vet ikke blitt omtalt i norske aviser eller andre media. Tittelen på Koonins bok er «Unsettled: What Climate Science Tells Us, What It Doesn’t, and Why It Matters». Det som ikke er avklart er vitenskapen om klimaforandringer, stikk i strid med erklæringer fra politikere og andre hvis skråsikkerhet står i omvendt forhold til deres innsikt i naturvitenskaper.

Publisert i Finansavisen 21. mai 2021.

Det «Meget lange telegram» og norsk utenrikspolitikk

Intet land kan velge sine naboer. Dem må man avfinne seg med. Problemer oppstår når en nabo vokser seg stor og sterk og ønsker å erobre hele eller deler av et annet land. I mange århundrer levde danskene i noenlunde fred og fordragelighet med tyske stater som var svakere enn dem. Danskekongen var sågar også konge over det tyske Holstein. Mange embetsmenn i den danske stat var endog tyskere som snakket og skrev på tysk uten at noen syntes det var merkelig. Så kom den tyske industrialisering, Bismarck, og Tysklands samling til et mektig imperium. Bismarck syntes ikke det var naturlig at en del av Tyskland skulle regjeres av en dansk konge og satte i gang et intrikat diplomatisk spill om hertugdømmene Slesvig og Holstein. Danskene tapte det spillet og den påfølgende krig. Ikke bare tapte de det tyske Holstein men også Slesvig, som på det tidspunkt (1864) hovedsakelig var dansk. Danskene fikk nordre delen av Slesvig tilbake efter at tyskerne tapte den Første verdenskrig, men søndre delen av Slesvig hadde tyskerne klart å befolke så pass at de var i flertall i den avstemming som ble holdt for å avgjøre hva danskene skulle få og tyskerne beholde. Dermed mistet danskene en stor og før i tiden dansk by, Flensborg, som ligger like sør for den dansk-tyske grense. Likevel bor det tyskere og dansker om hverandre her og der i Slesvig og, får vi håpe, i større fordragelighet enn før. Fra Tønder, like nord for tyskegrensen, husker jeg et gammelt fengsel, brukt i tysketiden, som var blitt til museum. En av fangene hadde ristet inn et vers som muligens ikke egner seg for gjentakelse, men la gå; jeg syntes det var så pass at jeg la det på minnet (antakelig i 1971):

              Gefährlich ist’s am Leim zu lecken

              und schrecklich ist des Tigers Zahn.

              Doch, das schreckligste der Schrecken

              ist des Kupferschmieds den Arsch zu lecken

              für es sitzt Grühnspahn drahn.

Siden Annen verdenskrig har Norge fått Russland til nabo. Et slikt naboskap har vært en ulykke for de fleste land. Det får holde med å nevne Finland og de baltiske stater. Som de fleste andre stormakter mener Russland seg berettiget til å ha makt og innflytelse og kanskje endog direkte herredømme over sine naboer. Det er selvsagt en utfordring for et land som Norge som jo ikke bare er lite og i utgangspunktet langt underlegent Russland i militær styrke, men som også har en del goder som russerne kan mene det er godt å ha; beliggenhet tett opp til de viktigste russiske flåtebaser, forekomster av naturressurser, og isfrie havner året rundt. Problemet blir større ved at russerne drar med seg en samfunnsmodell som ikke er attraktiv. Før i tiden var det kommunismen med all dens elendighet, nu er det en autokratisk samfunnsmodell som best kan karakteriseres som en bandittstat.

Norge har derfor valgt som forsvarsstrategi å støtte seg til mektigere stater som kunne hamle opp mot russerne hvis det smeller og avskrekke dem fra å forfølge erobringstokter mot Norge. Det vil i praksis si USA; uten amerikanerne er ikke NATO navnet verdt en gang. Men militære allianser er ikke veldedighet. Hvilke interesser er det som gjør at USA tilsynelatende er villig til å forsvare Norge, et land som ligger mange tusen mil borte fra deres egne kyster? Svaret er åpenbart; så lenge amerikanerne har ambisjoner om å være toneangivende i verden, er det i deres interesse å hamle opp mot enhver konkurrent. Så lenge Sovjetunionen var deres hovedkonkurrent og endog en aggressiv sådan, var amerikanerne interessert i en forsvarsallianse med de land som ville hamle opp mot sovjetisk aggresjon. En stund efter Sovjetunionens fall så det ut til at Russland var interessert i å bli et sivilisert og fredelig land som samarbeidet med bl.a. amerikanerne om en verdensordning som kunne tjene begges interesser, men det er lenge siden den slags våte drømmer ble til isklumper i den harde virkelighet.

Men er det så helt opplagt at USA fortsatt ser på Russland som sin hovedmotstander? Nei, det er det ikke. Kina har dukket opp som USAs hovedutfordrer når det gjelder teknologi og industriell makt. De to sistnevnte forhold er avgjørende for det internasjonale maktspill; det var USAs overlegenhet i industriell styrke og teknologi som gjorde det mulig for dem å spille en ledende rolle i tiden efter Annen verdenskrig. Russland var en kjempe på leirføtter; deres militære styrke kunne kanskje sammenlignes med amerikanernes, men de måtte sette alle kluter til for det; på alle andre områder var Sovjetunionen håpløst underlegen. Gorbachev så en mulighet i avspenning og avmilitarisering for å gjøre Sovjetunionens levestandard sammenlignbar med vestlige lands, men det gikk jo som det gikk med det prosjektet. Russland av i dag er håpløst underlegent USA i teknologi og industriell styrke, med en økonomi som kan sammenlignes med Italias i størrelse.

Det er Kina som har seilet opp som en utfordrer for USA. Kinas økonomi kan allerede sammenlignes med USAs i størrelse, og om et par eller tre tiår kan den til og med være større enn den amerikanske målt pr. capita. Dette har sent omsider gått opp for amerikanerne, og de er ikke innstilt på å bli en lillebror. Sist vinter publiserte det amerikanske Scowcroft Center (oppkalt efter Brent Scowcroft, en tidligere amerikansk sikkerhetsrådgiver) en pamflett under tittelen «The Very Long Telegram». Tittelen henspiller på den amerikanske diplomats George Kennans «long telegram» fra Moskva like efter Annen verdenskrig hvor han la linjene for den «containment» strategi som amerikanerne kom til å forfølge overfor Sovjetunionen; unngå krig med dem, men hold dem i sjakk og sørg for at de ikke kan utvide sin interessesfære.

Det er den slags strategi som «The Very Long Telegram» foreslår. For å kunne hamle opp mot Kina kreves det at alle kluter settes til. USA har ikke styrke nok til å slåss med to sterke fiender samtidig. Derfor tar «telegrammet» ivrig til orde for at USA sørger for å stå på vennskapelig fot med Russland og gjerne at de også mobiliserer Russland i sitt korstog mot Kina.

Dette er selvfølgelig maktpolitisk logisk og helt korrekt. Hvis det blomster opp en ny bølle i skolegården, gjør den fra før mektigste bøllen riktig i å heller alliere seg med bølle nummer tre enn å bekjempe både nummer to og tre, med mindre enn den sterkeste bøllen er uomtvistelig overlegen begge.

«Telegrammet» prøver, ikke uventet, å pynte på sin argumentasjon med retorikk om demokrati og den slags. Kina ses på som eksportør av et uappetittlig autokrati som ikke har plass til almene valg og den slags og som tramper på menneskerettigheter. Det er jo ikke vanskelig å finne eksempler på at det forekommer internt i Kina; Tibet, Hong Kong og uighurene. Men eksportør? Kanskje er Kina fornøyd med bare å bli latt i fred og kunne forfølge den politikk de ønsker å føre internt. Er da ikke Russland et autokrati hvis rettsvesen er hinsides enhver sivilisasjons grenser og hvis metoder til å fremme egne interesser i sine nærområder sender kalt vann nedover ryggen på deres naboer for øvrig? «Telegrammets» pusteøvelser om menneskerettigheter og demokrati er mest bare pinlig; til syvende og sist dreiser det seg om enkel maktlogikk som blant bøllene i skolegården.

«Telegrammet» ble utgitt anonymt, og det har vært spekulert meget om hvem som kan være forfatteren. Det er åpenbart at vedkommende har solid kunnskap om Kina og om amerikansk utenrikspolitikk. Henry Kissingers navn har vært nevnt. Det man bør ta innover seg er at de tanker som det gis uttrykk for i «telegrammet» er antakelig blitt konvensjonelt tankegods i de kretser som er toneangivende for amerikansk utenrikspolitikk, i begge partier. Det er dårlig nytt for Norge. Før enn vi liker kan selve grunnvollen for norsk forsvarspolitikk briste. Den er nu bygget på rivalisering mellom USA og Russland, at USA i egen interesse kommer oss til unnsetning om nødvendig og avskrekker russerne fra å prøve sin skitne triks i Norge.

Og hva har man da å holde seg til?

Et langskip på vei mot fattigdommen

Under krisen i 1930-årene var det noen som tok til orde for å sette folk i arbeid med å grave hull i bakken for så å fylle dem opp igjen. Den gangen var det om å gjøre å skaffe folk arbeid. Overføringer av penger uten motytelse var ikke kommet på moten. Så fikk det heller være at arbeidet ikke var særlig meningsfylt eller skapte noen verdier.

Dessverre er det store likheter med det såkalte grønne skifte og de nevnte tiltak for å skape arbeidsplasser. Det skal bores hull på havbunnen for å pumpe ned kulldioksid. Men først skal den fjernes fra industrielle prosesser og fraktes rundt land og strand til et anlegg utenfor Bergen. Dette er ødeleggelse av verdier i stor skala. En stor del av energien som brukes i industrianleggene skal brukes til fjerning av kulldioksiden, og så kommer transportkostnaden, kostnaden for anleggene som skal pumpe den ut til havs, rørene som skal frakte den, og kostnaden for å bore og følge med på hva som skjer i disse hullene.

Kostnaden for denne verdiforødelsen må selvsagt betales av staten. Dens omkostninger for kulldioksidhåndteringen i Norcem med påfølgende infrastruktur er anslått til 25 milliarder kroner ifølge Stortingsmelding 33 (2019–2020). Hva får man så igjen for dette eventyret? Virkningen på verdens klima er neglisjerbar; Norges totale utslipp av klimagasser måles i pro mille av verdens samlede utslipp. Eneste målbare effekt er en begrenset reduksjon i Norges egne, ubetydelige utslipp. Det gir klimafrelste politikere og byråkrater anledning til å stille i verdensmesterskapet for kutt i klimagasser blant sine likesinnede.

En annen illustrasjon på det grønne skiftet ble gitt i desember i fjor da Yara kunngjorde planer om kutt i kulldioksidutslipp ved å produsere hydrogen fra strøm (E24 den 7. desember). Dette ville kreve strømforbruk på om lag fire terawattimer i året og gjøre anlegget til en av landets største strømforbrukere. For selskapet er ikke dette prosjektet i nærheten av å være lønnsomt, men staten forventes å bla opp; den har jo som kjent et Oljefond som kan brukes til litt av hvert. Og hva får man så igjen? Norges utslipp forventes å bli kuttet med 1,5 prosent. Norges samlede utslipp av kulldioksid er 0,1 prosent av verdens utslipp. Da finner vi at Yaras påtenkte anlegg ville redusere verdens utslipp med 0,0015 prosent. Betydningen for klimaet er åpenbar. Står den i forhold til kostnaden?

I det siste har noen irritert seg over at Perspektivmeldingen taler med to tunger. Ikke bare skal man redde verdens klima, man skal også se til at Norges olje- og gassproduksjon ikke nedtrappes for fort. Man lever jo ikke bare av gode intensjoner, man trenger jo litt penger også. Det hadde kanskje vært bedre om enkelte av våre politikere erkjente at det ikke går å ri på to hester samtidig, at det grønne skifte og slutten på oljealderen ville sende Norge tilbake til den fattigdom som i hvert aldrende nordmenn selv husker. Kanskje de endog kunne manne seg opp til å erkjenne at den såkalte klimakrise ikke eksisterer andre steder enn i fantasien av våre taleføre klimaaktivister og at de skrekkscenarier som påberopes til støtte for klimakrisen bare finnes i regnemodeller som i 20 år har vist seg å grovt overdrive den moderate økning i den globale temperatur som vitterlig har funnet sted.  

Publisert i Finansavisen 24. februar 2021

Trump

At Donald Trump er en drittsekk var rimelig klart før han ble valgt. Skulle noen vært i tvil, ble den tvilen blåst bort av begivenhetene den 6. januar; pøbelens inntog i kongressbygningene på Capitol Hill i kjølvannet av en oppildnende tale av presidenten selv. Men ingenting er så galt at det ikke er godt for noe; med dette har han sikret sin politiske død, i hvert fall som en seriøs konkurrent neste gang det holdes presidentvalg i USA.

Efter begivenhetene på Capitol Hill har det ikke skortet på kommentarer. De går i stor grad ut på at Trump har utfordret demokratiet og gjort sitt beste for å hundse dets spilleregler.

Akk, om det var så enkelt.

Trump ble valgt til president på demokratisk vis. Riktignok fikk han en mindretall av stemmene, men mange nok vil noen si. Nesten halvparten av de amerikanske velgere stemte på en kandidat som i sin oppførsel viste enhver som kunne se og høre at ikke egnet seg som president. Hans mangel på moral og uforskammete oppførsel var en ting og godt kjent fra tidlig av. Man kunne dessuten i det minste ane en manglende evne til å føre en gjennomtenkt politikk. John Boltons erindringer som Trumps sikkerhetsrådgiver er et interessant dokument om det sistnevnte. Selv om Trump tapte denne gangen var forskjellen mellom stemmene han og Biden fikk urovekkende liten, gitt Trumps prestasjoner. Hvis ikke koronaviruset hadde dukket opp ville Trump antakelig blitt gjenvalgt. Og det må da innrømmes at alt som Trump gjorde ikke var like galt. Dessuten hadde han vind i seilene så lenge økonomien gikk godt, hjulpet frem av hans uansvarlige skattelettelser.

Men historien om Trump og demokratiet dreier seg ikke ene og alene om de stemmene han fikk ved valget, både i fjor og i 2016. Trump ble utkåret av velgerflertallet i det republikanske parti. Det var hans engasjerte, republikanske velgere som løftet ham frem og foran andre og mer reflekterte kandidater, hvorav det var mange i det republikanske primærvalg i 2016. Til slutt sto republikanerne igjen med en drittsekk som de enten måtte avfinne seg med eller ta avstand fra og tape valget.

Historien om Trump og demokratiet er dyster. Den reiser spørsmålet hvor egnet almene valg er for å velge nasjonale ledere, eller for så vidt å ta beslutninger i viktige men innfløkte spørsmål som f.eks. Brexit. Mange av historiens beryktede diktatorer ble løftet frem av demokratiet. Hitler kom til makten på parlamentarisk vis. Riktignok hadde nazistene ikke flertall i utgangspunktet, men mange med god kjennskap til Hitler-Tyskland har ikke dradd i tvil at han vill fått stemmen til flertallet tyskere så lenge alt gikk bra for ham. Franjo Tudjman og Slobodan Milosevic var hovedarkitektene bak krigen i Jugoslavia. Begge kom til makten på demokratisk vis. Og så var det salig Hugo Chavez i Venezuela.

De såkalte sosiale media er en faktor som har bidradd til å undergrave demokratiske valg som en egnet beslutningsmekanisme. Usanne rykter har alltid eksistert, men sosiale media bidrar mektig til at de sprer seg som ild i tørt gress. Det har vi fått erfare til gagns de siste ukene. Sosiale medier kan sammenlignes med en rørledning; man kan helle klart vann eller søppel i den. Man bør kanskje ikke bli overrasket over at de mest fylles med søppel.

Også de minst informerte, de som sluker enhver konspirasjonsteori, og de direkte dumme er blant de som deltar i almene valg. Hvor mange er de? Antakelig flere enn vi liker å tro. Demokratiske valg fungerer utmerket hvor godt etablerte og kompetente eliter kjemper om makten; da får velgerne seg forelagt alternativer som er noenlunde jevngode, og hva de stemmer for gjør ingen stor skade. Verre blir det når velgerne skal velge sine ledere ut fra egne forutsetninger, da kan det gå fryktelig galt. De er ingen tilfeldighet at russerne har gjort det til sport å påvirke amerikanske valg gjennom å spre falske rykter på sosiale media. De rammer amerikanerne hvor de er svakest, de uopplyste horder som er predisponert til å tro de villeste rykter som harmonerer med deres egne fordommer. Det er antakelig ingen grunn til å tro at det står så mye bedre til i andre demokratiske land.