Det skitne skiftet

 Det Internasjonale Energibyrå (IEA) har i en rekke år gjort detaljerte analyser av hvor verden er på vei i forhold til de klimapolitiske mål. De konkluderer unisont med at det er langt mellom aspirasjoner og realitet. Så langt er vi ikke på vei til å nå de utslippsmålene mange mener er nødvendige for å unngå at den globale temperatur ikke stiger mer enn to grader.

For å redusere utslipp av klimagasser er omlegging av energiforsyningen fra fossile brensler til fornybare kilder av avgjørende betydelse. Nu har IEA nettopp kommet med en analyse av hva dette vil kreve av økt utvinning av de mineraler som er nødvendige for fornybar energi (The Role of Critical Minerals in Clean Energy Transitions). Det er en dyster lesning.

Rapporten begynner med å sammenligne materialbehovene i bruk av konvensjonell kontra fornybar energi. Der finner vi at en elbil krever seks ganger mer mineraler enn en fossilbil. Produksjon av elektrisitet med offshore vindturbiner krever 15 ganger mer mineraler enn naturgass. Vindkraft på land krever «bare» ni ganger så meget, og solseller syv.

Hva vil så dette si for økning i produksjon av de angjeldende mineraler? IEA har regnet ut hvor meget den trenger å øke fra nu av (2020) til 2040 for å oppnå målene i Parisavtalen. Følgende tabell viser hvor mange ganger produksjonen av utvalgte mineraler må øke fra 2020 til 2040:

              Lithium               42

              Grafitt                25

              Kobolt                21

              Nikkel                 19

              Rare earths         7

Produksjonen av kobber og bauksitt må også økes formidabelt hvis Parisavtalen skal oppfylles. Det skal bli spennende å se hvordan det går med alt dette de nærmeste tyve årene.

Til bildet hører også at for å få ett tonn anriket metall må det graves opp flere ganger større mengder av jord og grus som inneholder disse mineralene. Det er ikke den mest miljøvennlige virksomhet under solen. For noen av disse mineralene foregår produksjonen i noen få land. Kongo og Kina står for 70% av verdens produksjon av kobolt og 60% av produksjonen av rare earths (tall fra 2019). Det har ikke minst sammenheng med at miljøkravene i gruvedrift er ganske så slakke begge steder. Få rike land er begeistret for å la denne virksomheten foregå på eget territorium p.g.a. den forurensing den fører med seg. Arbeidsmiljøet, selv ved strenge krav, er ikke særlig attraktivt.

Dette understreker at det i klimapolitikken er all grunn til å stille spørsmålet om kuren er verre enn sykdommen. Den globale temperatur har de siste 30 årene slett ikke steget som spådd av verdens klimamodeller; de skrekkscenarier klimapolitikken tar utgangspunkt i ligger langt over den faktiske utvikling. Nylig publiserte den amerikanske fysiker Steven Koonin en bok som bl.a. tar for seg rapportene fra FNs klimapanel. Han finner at det tas mange snarveier fra rapportenes vitenskapelige del til den såkalte «Summary for Policymakers» og at mye av det som står i disse oversiktene ikke støttes av innholdet i den vitenskapelige del. Koonins bok har vekket en del oppsikt i utenlandske aviser, men er så langt jeg vet ikke blitt omtalt i norske aviser eller andre media. Tittelen på Koonins bok er «Unsettled: What Climate Science Tells Us, What It Doesn’t, and Why It Matters». Det som ikke er avklart er vitenskapen om klimaforandringer, stikk i strid med erklæringer fra politikere og andre hvis skråsikkerhet står i omvendt forhold til deres innsikt i naturvitenskaper.

Publisert i Finansavisen 21. mai 2021.