Det «Meget lange telegram» og norsk utenrikspolitikk

Intet land kan velge sine naboer. Dem må man avfinne seg med. Problemer oppstår når en nabo vokser seg stor og sterk og ønsker å erobre hele eller deler av et annet land. I mange århundrer levde danskene i noenlunde fred og fordragelighet med tyske stater som var svakere enn dem. Danskekongen var sågar også konge over det tyske Holstein. Mange embetsmenn i den danske stat var endog tyskere som snakket og skrev på tysk uten at noen syntes det var merkelig. Så kom den tyske industrialisering, Bismarck, og Tysklands samling til et mektig imperium. Bismarck syntes ikke det var naturlig at en del av Tyskland skulle regjeres av en dansk konge og satte i gang et intrikat diplomatisk spill om hertugdømmene Slesvig og Holstein. Danskene tapte det spillet og den påfølgende krig. Ikke bare tapte de det tyske Holstein men også Slesvig, som på det tidspunkt (1864) hovedsakelig var dansk. Danskene fikk nordre delen av Slesvig tilbake efter at tyskerne tapte den Første verdenskrig, men søndre delen av Slesvig hadde tyskerne klart å befolke så pass at de var i flertall i den avstemming som ble holdt for å avgjøre hva danskene skulle få og tyskerne beholde. Dermed mistet danskene en stor og før i tiden dansk by, Flensborg, som ligger like sør for den dansk-tyske grense. Likevel bor det tyskere og dansker om hverandre her og der i Slesvig og, får vi håpe, i større fordragelighet enn før. Fra Tønder, like nord for tyskegrensen, husker jeg et gammelt fengsel, brukt i tysketiden, som var blitt til museum. En av fangene hadde ristet inn et vers som muligens ikke egner seg for gjentakelse, men la gå; jeg syntes det var så pass at jeg la det på minnet (antakelig i 1971):

              Gefährlich ist’s am Leim zu lecken

              und schrecklich ist des Tigers Zahn.

              Doch, das schreckligste der Schrecken

              ist des Kupferschmieds den Arsch zu lecken

              für es sitzt Grühnspahn drahn.

Siden Annen verdenskrig har Norge fått Russland til nabo. Et slikt naboskap har vært en ulykke for de fleste land. Det får holde med å nevne Finland og de baltiske stater. Som de fleste andre stormakter mener Russland seg berettiget til å ha makt og innflytelse og kanskje endog direkte herredømme over sine naboer. Det er selvsagt en utfordring for et land som Norge som jo ikke bare er lite og i utgangspunktet langt underlegent Russland i militær styrke, men som også har en del goder som russerne kan mene det er godt å ha; beliggenhet tett opp til de viktigste russiske flåtebaser, forekomster av naturressurser, og isfrie havner året rundt. Problemet blir større ved at russerne drar med seg en samfunnsmodell som ikke er attraktiv. Før i tiden var det kommunismen med all dens elendighet, nu er det en autokratisk samfunnsmodell som best kan karakteriseres som en bandittstat.

Norge har derfor valgt som forsvarsstrategi å støtte seg til mektigere stater som kunne hamle opp mot russerne hvis det smeller og avskrekke dem fra å forfølge erobringstokter mot Norge. Det vil i praksis si USA; uten amerikanerne er ikke NATO navnet verdt en gang. Men militære allianser er ikke veldedighet. Hvilke interesser er det som gjør at USA tilsynelatende er villig til å forsvare Norge, et land som ligger mange tusen mil borte fra deres egne kyster? Svaret er åpenbart; så lenge amerikanerne har ambisjoner om å være toneangivende i verden, er det i deres interesse å hamle opp mot enhver konkurrent. Så lenge Sovjetunionen var deres hovedkonkurrent og endog en aggressiv sådan, var amerikanerne interessert i en forsvarsallianse med de land som ville hamle opp mot sovjetisk aggresjon. En stund efter Sovjetunionens fall så det ut til at Russland var interessert i å bli et sivilisert og fredelig land som samarbeidet med bl.a. amerikanerne om en verdensordning som kunne tjene begges interesser, men det er lenge siden den slags våte drømmer ble til isklumper i den harde virkelighet.

Men er det så helt opplagt at USA fortsatt ser på Russland som sin hovedmotstander? Nei, det er det ikke. Kina har dukket opp som USAs hovedutfordrer når det gjelder teknologi og industriell makt. De to sistnevnte forhold er avgjørende for det internasjonale maktspill; det var USAs overlegenhet i industriell styrke og teknologi som gjorde det mulig for dem å spille en ledende rolle i tiden efter Annen verdenskrig. Russland var en kjempe på leirføtter; deres militære styrke kunne kanskje sammenlignes med amerikanernes, men de måtte sette alle kluter til for det; på alle andre områder var Sovjetunionen håpløst underlegen. Gorbachev så en mulighet i avspenning og avmilitarisering for å gjøre Sovjetunionens levestandard sammenlignbar med vestlige lands, men det gikk jo som det gikk med det prosjektet. Russland av i dag er håpløst underlegent USA i teknologi og industriell styrke, med en økonomi som kan sammenlignes med Italias i størrelse.

Det er Kina som har seilet opp som en utfordrer for USA. Kinas økonomi kan allerede sammenlignes med USAs i størrelse, og om et par eller tre tiår kan den til og med være større enn den amerikanske målt pr. capita. Dette har sent omsider gått opp for amerikanerne, og de er ikke innstilt på å bli en lillebror. Sist vinter publiserte det amerikanske Scowcroft Center (oppkalt efter Brent Scowcroft, en tidligere amerikansk sikkerhetsrådgiver) en pamflett under tittelen «The Very Long Telegram». Tittelen henspiller på den amerikanske diplomats George Kennans «long telegram» fra Moskva like efter Annen verdenskrig hvor han la linjene for den «containment» strategi som amerikanerne kom til å forfølge overfor Sovjetunionen; unngå krig med dem, men hold dem i sjakk og sørg for at de ikke kan utvide sin interessesfære.

Det er den slags strategi som «The Very Long Telegram» foreslår. For å kunne hamle opp mot Kina kreves det at alle kluter settes til. USA har ikke styrke nok til å slåss med to sterke fiender samtidig. Derfor tar «telegrammet» ivrig til orde for at USA sørger for å stå på vennskapelig fot med Russland og gjerne at de også mobiliserer Russland i sitt korstog mot Kina.

Dette er selvfølgelig maktpolitisk logisk og helt korrekt. Hvis det blomster opp en ny bølle i skolegården, gjør den fra før mektigste bøllen riktig i å heller alliere seg med bølle nummer tre enn å bekjempe både nummer to og tre, med mindre enn den sterkeste bøllen er uomtvistelig overlegen begge.

«Telegrammet» prøver, ikke uventet, å pynte på sin argumentasjon med retorikk om demokrati og den slags. Kina ses på som eksportør av et uappetittlig autokrati som ikke har plass til almene valg og den slags og som tramper på menneskerettigheter. Det er jo ikke vanskelig å finne eksempler på at det forekommer internt i Kina; Tibet, Hong Kong og uighurene. Men eksportør? Kanskje er Kina fornøyd med bare å bli latt i fred og kunne forfølge den politikk de ønsker å føre internt. Er da ikke Russland et autokrati hvis rettsvesen er hinsides enhver sivilisasjons grenser og hvis metoder til å fremme egne interesser i sine nærområder sender kalt vann nedover ryggen på deres naboer for øvrig? «Telegrammets» pusteøvelser om menneskerettigheter og demokrati er mest bare pinlig; til syvende og sist dreiser det seg om enkel maktlogikk som blant bøllene i skolegården.

«Telegrammet» ble utgitt anonymt, og det har vært spekulert meget om hvem som kan være forfatteren. Det er åpenbart at vedkommende har solid kunnskap om Kina og om amerikansk utenrikspolitikk. Henry Kissingers navn har vært nevnt. Det man bør ta innover seg er at de tanker som det gis uttrykk for i «telegrammet» er antakelig blitt konvensjonelt tankegods i de kretser som er toneangivende for amerikansk utenrikspolitikk, i begge partier. Det er dårlig nytt for Norge. Før enn vi liker kan selve grunnvollen for norsk forsvarspolitikk briste. Den er nu bygget på rivalisering mellom USA og Russland, at USA i egen interesse kommer oss til unnsetning om nødvendig og avskrekker russerne fra å prøve sin skitne triks i Norge.

Og hva har man da å holde seg til?