Avlat for oljesynder

 “Vet du ikke med hvor lite visdom verden styres?” skal Axel Oxenstierna ha skrevet til sin sønn. Det utsagnet får vi bekreftet oftere enn godt er, nu sist i en Stortingsmelding om energi.

Meldingen bebuder at driften av flere oljeplattformer skal elektrifiseres med strøm fra land. Formålet er å redusere utslipp av kulldioksid i norsk jurisdiksjon, idet elektrisiteten vil erstatte forbrenning av gass. Det er bare ett problem. Den sparte gassen blir eksportert til kontinentet og brent opp uansett. Vi trenger ikke engang å stille spørsmålet om utslipp av kulldioksid på norsk sokkel har noen nevneverdig effekt på verdens klima.

Selv om den reelle virkning er liten, er elektrifiseringen meget kostbar. Og hvem betaler? Staten betaler 78% i uteblitt skatt. Antakelig går oljeselskapene i pluss til tross for sine 22%; de sparer jo nemlig utgift for utslipp av kulldioksid. Oljeselskapene kan eksportere mer gass og bruke pengene til å betale for strømmen. Så staten står igjen med regningen. Heldigvis lider den ikke av pengemangel, foreløpig i hvert fall. Antakelig kan norske forbrukere se frem til høyere strømpriser; efterspørselen øker og nettet må rustes opp.

Siden det er penger nok til å betale, trenger ikke staten å være så bekymret. Hva oppnår den så? Den omtalte energimelding bebuder også at nye områder skal lyses ut til leting efter olje og gass. Det er meget prisverdig. Og norske politikere kan slå seg på brystet og si til sine utenlandske kolleger: Se nu hva godt vi gjort. Vi har redusert våre klimagassutslipp til en formidabel kostnad. Og vi produserer verdens reneste olje. Det må vi da kunne fortsette med.

Det er ikke første gangen det brukes mye penger på syndenes forlatelse.

Det skitne skiftet

 Det Internasjonale Energibyrå (IEA) har i en rekke år gjort detaljerte analyser av hvor verden er på vei i forhold til de klimapolitiske mål. De konkluderer unisont med at det er langt mellom aspirasjoner og realitet. Så langt er vi ikke på vei til å nå de utslippsmålene mange mener er nødvendige for å unngå at den globale temperatur ikke stiger mer enn to grader.

For å redusere utslipp av klimagasser er omlegging av energiforsyningen fra fossile brensler til fornybare kilder av avgjørende betydelse. Nu har IEA nettopp kommet med en analyse av hva dette vil kreve av økt utvinning av de mineraler som er nødvendige for fornybar energi (The Role of Critical Minerals in Clean Energy Transitions). Det er en dyster lesning.

Rapporten begynner med å sammenligne materialbehovene i bruk av konvensjonell kontra fornybar energi. Der finner vi at en elbil krever seks ganger mer mineraler enn en fossilbil. Produksjon av elektrisitet med offshore vindturbiner krever 15 ganger mer mineraler enn naturgass. Vindkraft på land krever «bare» ni ganger så meget, og solseller syv.

Hva vil så dette si for økning i produksjon av de angjeldende mineraler? IEA har regnet ut hvor meget den trenger å øke fra nu av (2020) til 2040 for å oppnå målene i Parisavtalen. Følgende tabell viser hvor mange ganger produksjonen av utvalgte mineraler må øke fra 2020 til 2040:

              Lithium               42

              Grafitt                25

              Kobolt                21

              Nikkel                 19

              Rare earths         7

Produksjonen av kobber og bauksitt må også økes formidabelt hvis Parisavtalen skal oppfylles. Det skal bli spennende å se hvordan det går med alt dette de nærmeste tyve årene.

Til bildet hører også at for å få ett tonn anriket metall må det graves opp flere ganger større mengder av jord og grus som inneholder disse mineralene. Det er ikke den mest miljøvennlige virksomhet under solen. For noen av disse mineralene foregår produksjonen i noen få land. Kongo og Kina står for 70% av verdens produksjon av kobolt og 60% av produksjonen av rare earths (tall fra 2019). Det har ikke minst sammenheng med at miljøkravene i gruvedrift er ganske så slakke begge steder. Få rike land er begeistret for å la denne virksomheten foregå på eget territorium p.g.a. den forurensing den fører med seg. Arbeidsmiljøet, selv ved strenge krav, er ikke særlig attraktivt.

Dette understreker at det i klimapolitikken er all grunn til å stille spørsmålet om kuren er verre enn sykdommen. Den globale temperatur har de siste 30 årene slett ikke steget som spådd av verdens klimamodeller; de skrekkscenarier klimapolitikken tar utgangspunkt i ligger langt over den faktiske utvikling. Nylig publiserte den amerikanske fysiker Steven Koonin en bok som bl.a. tar for seg rapportene fra FNs klimapanel. Han finner at det tas mange snarveier fra rapportenes vitenskapelige del til den såkalte «Summary for Policymakers» og at mye av det som står i disse oversiktene ikke støttes av innholdet i den vitenskapelige del. Koonins bok har vekket en del oppsikt i utenlandske aviser, men er så langt jeg vet ikke blitt omtalt i norske aviser eller andre media. Tittelen på Koonins bok er «Unsettled: What Climate Science Tells Us, What It Doesn’t, and Why It Matters». Det som ikke er avklart er vitenskapen om klimaforandringer, stikk i strid med erklæringer fra politikere og andre hvis skråsikkerhet står i omvendt forhold til deres innsikt i naturvitenskaper.

Publisert i Finansavisen 21. mai 2021.

Det «Meget lange telegram» og norsk utenrikspolitikk

Intet land kan velge sine naboer. Dem må man avfinne seg med. Problemer oppstår når en nabo vokser seg stor og sterk og ønsker å erobre hele eller deler av et annet land. I mange århundrer levde danskene i noenlunde fred og fordragelighet med tyske stater som var svakere enn dem. Danskekongen var sågar også konge over det tyske Holstein. Mange embetsmenn i den danske stat var endog tyskere som snakket og skrev på tysk uten at noen syntes det var merkelig. Så kom den tyske industrialisering, Bismarck, og Tysklands samling til et mektig imperium. Bismarck syntes ikke det var naturlig at en del av Tyskland skulle regjeres av en dansk konge og satte i gang et intrikat diplomatisk spill om hertugdømmene Slesvig og Holstein. Danskene tapte det spillet og den påfølgende krig. Ikke bare tapte de det tyske Holstein men også Slesvig, som på det tidspunkt (1864) hovedsakelig var dansk. Danskene fikk nordre delen av Slesvig tilbake efter at tyskerne tapte den Første verdenskrig, men søndre delen av Slesvig hadde tyskerne klart å befolke så pass at de var i flertall i den avstemming som ble holdt for å avgjøre hva danskene skulle få og tyskerne beholde. Dermed mistet danskene en stor og før i tiden dansk by, Flensborg, som ligger like sør for den dansk-tyske grense. Likevel bor det tyskere og dansker om hverandre her og der i Slesvig og, får vi håpe, i større fordragelighet enn før. Fra Tønder, like nord for tyskegrensen, husker jeg et gammelt fengsel, brukt i tysketiden, som var blitt til museum. En av fangene hadde ristet inn et vers som muligens ikke egner seg for gjentakelse, men la gå; jeg syntes det var så pass at jeg la det på minnet (antakelig i 1971):

              Gefährlich ist’s am Leim zu lecken

              und schrecklich ist des Tigers Zahn.

              Doch, das schreckligste der Schrecken

              ist des Kupferschmieds den Arsch zu lecken

              für es sitzt Grühnspahn drahn.

Siden Annen verdenskrig har Norge fått Russland til nabo. Et slikt naboskap har vært en ulykke for de fleste land. Det får holde med å nevne Finland og de baltiske stater. Som de fleste andre stormakter mener Russland seg berettiget til å ha makt og innflytelse og kanskje endog direkte herredømme over sine naboer. Det er selvsagt en utfordring for et land som Norge som jo ikke bare er lite og i utgangspunktet langt underlegent Russland i militær styrke, men som også har en del goder som russerne kan mene det er godt å ha; beliggenhet tett opp til de viktigste russiske flåtebaser, forekomster av naturressurser, og isfrie havner året rundt. Problemet blir større ved at russerne drar med seg en samfunnsmodell som ikke er attraktiv. Før i tiden var det kommunismen med all dens elendighet, nu er det en autokratisk samfunnsmodell som best kan karakteriseres som en bandittstat.

Norge har derfor valgt som forsvarsstrategi å støtte seg til mektigere stater som kunne hamle opp mot russerne hvis det smeller og avskrekke dem fra å forfølge erobringstokter mot Norge. Det vil i praksis si USA; uten amerikanerne er ikke NATO navnet verdt en gang. Men militære allianser er ikke veldedighet. Hvilke interesser er det som gjør at USA tilsynelatende er villig til å forsvare Norge, et land som ligger mange tusen mil borte fra deres egne kyster? Svaret er åpenbart; så lenge amerikanerne har ambisjoner om å være toneangivende i verden, er det i deres interesse å hamle opp mot enhver konkurrent. Så lenge Sovjetunionen var deres hovedkonkurrent og endog en aggressiv sådan, var amerikanerne interessert i en forsvarsallianse med de land som ville hamle opp mot sovjetisk aggresjon. En stund efter Sovjetunionens fall så det ut til at Russland var interessert i å bli et sivilisert og fredelig land som samarbeidet med bl.a. amerikanerne om en verdensordning som kunne tjene begges interesser, men det er lenge siden den slags våte drømmer ble til isklumper i den harde virkelighet.

Men er det så helt opplagt at USA fortsatt ser på Russland som sin hovedmotstander? Nei, det er det ikke. Kina har dukket opp som USAs hovedutfordrer når det gjelder teknologi og industriell makt. De to sistnevnte forhold er avgjørende for det internasjonale maktspill; det var USAs overlegenhet i industriell styrke og teknologi som gjorde det mulig for dem å spille en ledende rolle i tiden efter Annen verdenskrig. Russland var en kjempe på leirføtter; deres militære styrke kunne kanskje sammenlignes med amerikanernes, men de måtte sette alle kluter til for det; på alle andre områder var Sovjetunionen håpløst underlegen. Gorbachev så en mulighet i avspenning og avmilitarisering for å gjøre Sovjetunionens levestandard sammenlignbar med vestlige lands, men det gikk jo som det gikk med det prosjektet. Russland av i dag er håpløst underlegent USA i teknologi og industriell styrke, med en økonomi som kan sammenlignes med Italias i størrelse.

Det er Kina som har seilet opp som en utfordrer for USA. Kinas økonomi kan allerede sammenlignes med USAs i størrelse, og om et par eller tre tiår kan den til og med være større enn den amerikanske målt pr. capita. Dette har sent omsider gått opp for amerikanerne, og de er ikke innstilt på å bli en lillebror. Sist vinter publiserte det amerikanske Scowcroft Center (oppkalt efter Brent Scowcroft, en tidligere amerikansk sikkerhetsrådgiver) en pamflett under tittelen «The Very Long Telegram». Tittelen henspiller på den amerikanske diplomats George Kennans «long telegram» fra Moskva like efter Annen verdenskrig hvor han la linjene for den «containment» strategi som amerikanerne kom til å forfølge overfor Sovjetunionen; unngå krig med dem, men hold dem i sjakk og sørg for at de ikke kan utvide sin interessesfære.

Det er den slags strategi som «The Very Long Telegram» foreslår. For å kunne hamle opp mot Kina kreves det at alle kluter settes til. USA har ikke styrke nok til å slåss med to sterke fiender samtidig. Derfor tar «telegrammet» ivrig til orde for at USA sørger for å stå på vennskapelig fot med Russland og gjerne at de også mobiliserer Russland i sitt korstog mot Kina.

Dette er selvfølgelig maktpolitisk logisk og helt korrekt. Hvis det blomster opp en ny bølle i skolegården, gjør den fra før mektigste bøllen riktig i å heller alliere seg med bølle nummer tre enn å bekjempe både nummer to og tre, med mindre enn den sterkeste bøllen er uomtvistelig overlegen begge.

«Telegrammet» prøver, ikke uventet, å pynte på sin argumentasjon med retorikk om demokrati og den slags. Kina ses på som eksportør av et uappetittlig autokrati som ikke har plass til almene valg og den slags og som tramper på menneskerettigheter. Det er jo ikke vanskelig å finne eksempler på at det forekommer internt i Kina; Tibet, Hong Kong og uighurene. Men eksportør? Kanskje er Kina fornøyd med bare å bli latt i fred og kunne forfølge den politikk de ønsker å føre internt. Er da ikke Russland et autokrati hvis rettsvesen er hinsides enhver sivilisasjons grenser og hvis metoder til å fremme egne interesser i sine nærområder sender kalt vann nedover ryggen på deres naboer for øvrig? «Telegrammets» pusteøvelser om menneskerettigheter og demokrati er mest bare pinlig; til syvende og sist dreiser det seg om enkel maktlogikk som blant bøllene i skolegården.

«Telegrammet» ble utgitt anonymt, og det har vært spekulert meget om hvem som kan være forfatteren. Det er åpenbart at vedkommende har solid kunnskap om Kina og om amerikansk utenrikspolitikk. Henry Kissingers navn har vært nevnt. Det man bør ta innover seg er at de tanker som det gis uttrykk for i «telegrammet» er antakelig blitt konvensjonelt tankegods i de kretser som er toneangivende for amerikansk utenrikspolitikk, i begge partier. Det er dårlig nytt for Norge. Før enn vi liker kan selve grunnvollen for norsk forsvarspolitikk briste. Den er nu bygget på rivalisering mellom USA og Russland, at USA i egen interesse kommer oss til unnsetning om nødvendig og avskrekker russerne fra å prøve sin skitne triks i Norge.

Og hva har man da å holde seg til?