De fleste er vel enige om at Putin med sin krig i Ukraina forsøker å gjenreise Russland som den stormakt den var før Sovjetunionens sammenbrudd, om enn som en fortsettelse av tsarveldet heller enn Sovjetunionen. Han synes å være enig med Zbigniew Brzezinski, i sin tid president Carters sikkerhetsrådgiver; uten Ukraina er ikke Russland noen stormakt.
Men det spørs om erobring av Ukraina vil være nok. Det mest
sannsynlige utfall av den pågående krig er at Russland stikker av med i hvert
fall en god porsjon av Ukraina. Hva vil så det bety for Russlands stormaktstatus?
Putin må regne med et langvarig kjølig forhold til NATO-landene. Selv om
samholdet mellom dem nok ikke har vært så godt som man har fått inntrykk av de
siste månedene, og selv om mange av dem kommer til å kjøre sine sololøp og
sette sine egne interesser foran enhver NATO-solidaritet den dagen freden
bryter ut om ikke før, må man likevel regne med at viktige NATO-land, USA i
særdeleshet, kommer til å fryse de fleste forbindelser med Russland, nekte å
handle med dem, og nekte dem tilgang til sine finansielle markeder. Hvor
effektivt det vil være gjenstår å se; det som er sikkert er at de ikke får alle
med seg.
Putin har sikkert regnet med at dette ville bli utfallet.
Like før han begynte krigen, besøkte han Xi Jinping i Kina og sikret seg hans
støtte. Han valgte med andre ord samarbeid med kineserne foran samarbeid med
USA og deres allierte. Dette bringer oss tilbake til tiden før 1960, den gangen
Kina og Sovjetunionen var allierte og skulle i fellesskap spre kommunismens
evangelium. Men den gangen var Kina lutfattig og Sovjet en stormakt som
utfordret USA. Nu er det omvendt. Kina er økonomisk langt mektigere enn
Russland og den utviklingen vil antakelig bare fortsette. Militært ruster Kina
opp med stormskritt for å kunne utfordre USA; de bygger hangarskip og siloer
for raketter som kan bære atomvåpen. Det er bare et tidsspørsmål til de blir
noenlunde jevnbyrdige med Russland og USA på begge fronter.
Hvilken stilling kommer Russland til å ha i denne alliansen
med Kina? Industrielt synes de å ligge håpløst efter, både kvalitativt og
kvantitativt. Militært kommer Kina og Russland snart å bli jevnbyrdige.
Russland blir definitivt nummer to i allianse med Kina, de blir Kinas
hovedkilde for råvarer som olje, gass og mineraler, men desidert nummer to når
det gjelder industriell produksjon og teknologi.
Er dette en bedre posisjon enn Russland ville ha hatt i
samarbeid med de vestlige land? Det er langt fra opplagt. Også der ville
Russland desidert vært nummer to, de ville ha vært, som inntil nylig,
leverandører av råvarer som gass, olje og diverse mineraler, men ville det vært
noe verre for dem enn den posisjon de har i forholdet til Kina? Antakelig ville
de vært bedre tjent med å ha et vennskapelig forhold til Vesten og å leve i
fred med sine naboer. Efter Sovjetunionens sammenbrudd og langt inn på 2000
tallet var de vestlige land velvillig innstilt overfor Russland, landet fikk
både økonomisk og anen støtte, og tjente godt på voksende handelsutbytte med de
vestlige land.
Det har hele tiden siden Sovjetunionens sammenbrudd vært
delte meninger i Russland om landets forhold til USA og andre vestlige land.
Dette blir godt belyst i Andrei Kozyrevs memoarer «Firebird», som utkom i 2019
og må sies å være høyaktuell. Han var Jeltsins første utenriksminister og
begynte i den stillingen allerede før Sovjetunionens sammenbrudd, på ett tidspunkt
da Russland egentlig ikke hadde noen utenriksaffærer. Kozyrev var en av dem som
definitivt mente Russland burde søke samarbeid med de vestlige land og handlet
derefter. Det skaffet ham mektige fiender blant dem som hadde grodd fast i den
tenkning at USA var Russlands hovedfiende og at alt måtte settes inn for å
sikre Russlands posisjon som deres utfordrer, inklusive gjenerobring av Ukraina
og Hviterussland.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar