En ny amerikansk borgerkrig?

 

En artikkel i Wall Street Journal den 23. juni hadde overskriften «Could this be the antebellum age?» «Antebellum» betyr før krigen og er en standardfrase amerikanerne bruker for tiden før innbyrdeskrigen 1860-64. Forfatteren, Lance Morrow, er som mange andre bekymret over den økende polariseringen i det amerikanske samfunn og især over de motstridende gruppers vilje til å bruke vold. Vi husker mobben som inntok Kongressbygningen i Washington den 6. januar 2021 med det uttalte mål å drepe utvalgte kongressmedlemmer og vicepresidenten, men vi har også antifa-bevegelsen, abortmotstanderne og ditto tilhengere som begge fra tid til annen tyr til vold.

Denne polariseringen blir ikke bedre av den avgjørelse som amerikansk høyesterett kom frem til nylig i abortspørsmålet. I snart 50 år har kvinners rett til selvbestemt abort vært betraktet som menneskerett, med utgangspunkt i en kjent avgjørelse fra den samme høyesterett. Takket være dommere utnevnt av en rekke republikanske presidenter har rettens flertall nu en annen mening.

Høyesterettsdommerenes argumentasjon er utpreget formell. Den amerikanske grunnlov sier ingenting om abort. Det var da heller ikke å vente; grunnloven er mer enn 150 år gammel. Men tidene har det med å forandre seg. Det er kanskje ikke særlig klokt å ignorere det og dømme efter lovens bokstav heller enn dens hensikt. Det amerikanske samfunns syn på abort har endret seg radikalt opp igjennom årene, som så mange andre steder i verden.

Forestiller de formalistiske jurister seg at den amerikanske grunnlov er så forutseende at den makter å imøtekomme ethvert behov for en ubegrenset fremtid? Mye har endret seg i USA siden frigjøringskrigen 1776. De såkalte «founding fathers» forestilte seg USA som en sammenslutning av suverene stater hvor den føderale stat hadde begrenset makt. Slik skulle det ikke gå. Isteden er USA blitt en ganske enhetlig stat med sterk sentralmakt, selv om de enkelte stater fortsatt bestemmer over mangt og meget. Det var nok en ufrakommelig konsekvens av teknologisk utvikling og det faktum at USA er kulturelt ganske homogent. Viktigst er kanskje at de har et felles sprog som faktisk er blitt en lingua franca for verden. Den avgjørende hendelse i utviklingen mot en sterk føderal stat var borgerkrigen 1860-64. Den dreide seg først og fremst om å bevare unionen, og idet den ble bevart ble den også sterkere, på delstatenes bekostning.

Men det finnes fortsatt mange bestemmelser i den amerikanske grunnlov som ikke passer særlig godt for den dominerende føderale stat. En av disse er ordningen hvor hver delstat har to senatorer. California, med 40 millioner innbyggere og verdens femte største økonomi, har like mange senatorer som Alaska med 700.000 og Rhode Island med en million. Dette er for tiden til fordel for Republikanerne, hvis senatorer i overveiende grad kommer fra stater med få innbyggere. Dette øker nok sprengkraften i det amerikanske samfunn; velgere i de folkerike stater er lite begeistret for deres begrensede innflytelse på Senatet.

Dette er fullt ut i samsvar med Grunnlovens intensjon. Senatet var ment å være en motvekt til representantenes hus, som velges hvert annet år. Man mente det trengtes en motvekt mot skiftende folkeflertall, et Senat bestående av erfarne høvdinger som står på valg hvert sjette år og som kunne heve seg over folkemeningens kortsynthet.

Det er ikke sannsynlig at amerikanske velgeres oppfatning av senatorene er i samsvar med dette idealistiske bilde. Det blir antakelig heller oppfattet som et demokratisk underskudd og som dermed øker den sprengkraften som finnes i det amerikanske samfunn.

Vil så den sprengkraften kunne ende i en innbyrdeskrig hvor allianser av stater forsøker å gå sin egen vei? Hvordan ville det ende? En splittelse ville bety slutten på USA som stormakt og som leder for det vi upresist kaller den vestlige verden. Det ville være en dyp tragedie for alle dem som oppfatter den verdensordning USA stablet på bena efter annen verdenskrig som verd å ta vare på. Før Trump inntok presidentembetet i USA var det vanskelig å forestille seg at USA ville gå opp i limingen. Efter hans forsøk på å annullere valgresultatet i 2020 og opptøyene den 6. januar 2021 er det ikke lenger umulig.

Og det som verre er. Trumps inntog er dessverre en konsekvens av demokratiets iboende svakhet. Mange velgere, kanskje endog flertallet, er uopplyste, indifferente, eller endog direkte dumme. Å la deres flertall avgjøre hvem som skal ha regjeringsmakt er en risikosport. Den fungerer så lenge et land styres av alternative maktklikker som hver for seg består av individer med erfaring og dømmekraft og som er rimelig ukorrupte. At de velges på åremål er en viss garanti for at de forblir ukorrupte. Trump er korrupt og mangler både folkeskikk og kompetanse for det embete han hadde og fortsatt vil tilbake til. Han ble heiet frem av flertallet i det republikanske parti og er således et resultat av en demokratisk prosess; republikanerne hadde mange andre kandidater som scoret bedre på både folkeskikk og kompetanse. Likevel er det slett ikke usannsynlig at han blir republikanernes kandidat ved neste presidentvalg og vinner valget. Det vil føre oss et skritt nærmere en ny amerikansk borgerkrig.