Ukraina – et offer på fredens altar?

Natt til torsdag 16. juni tok presidentene i Tyskland og Frankrike nattoget til Kiev, sammen med statsminister Mario Draghi i Italia. Det er liten tvil om at bak et slikt besøk ligger et viktig ærend. Og det er liten tvil om hva de har i bagasjen. Det engelske ord for dette er «appeasement», å blidgjøre en ondskapsfull erobrer.

Men det er ikke i Kiev den ondskapsfulle erobrer befinner seg, det er den forurettede part. Det er den ukrainske ledelse som skal overtales til å gi den ondskapsfulle erobrer det han vi ha, eller i det minste blidgjøre ham så pass at han innstiller sitt erobringstokt. Gulroten de tre reisende herrer har med i bagasjen er kandidatur til medlemskap i den Europeiske Union. Så spørs det om den smaker godt nok. Uansett vil et fullt medlemskap ligge langt inne i fremtiden. Ukrainas fattigdom og utbredte korrupsjon sørger for det.

Hva Ukraina måtte gi opp vet vi ikke. Kanskje har Macron og Scholz fått en pekepinn om det i sine samtaler med Putin. Det ville for så vidt ikke være urimelig at Russland fikk beholde Krimhalvøya. Den ble en del av Ukraina først i 1950-årene da ukraineren Khrusjtsjov ga den til sitt hjemland, og i den tidens Sovjet spilte det liten rolle hvor den formelt hørte hjemme. Ukrainere har aldri vært i flertall blant befolkningen på Krim. Mer tvilsomt er det med Lugansk og Donetsk; de er russisktalende, men det er også store deler av øvrige Ukraina, selv om russisktalende ukrainere ofte synes å se på seg selv som ukrainere og ikke som russere, men så er jo forskjellen mellom de to sprog sammenlignbar med svensk og norsk, stor nok til å kunne misforstå hvis man gjerne vil.

Det er lett å forstå motivasjonen bak de tre EU-herrers besøk. Italia og særlig Tyskland er kritisk avhengig av russisk gass. Annen handel med Russland er også viktig, også for mange andre EU-land, noe som har vist seg i vanskelighetene med å bli enig om boikott av russiske varer. Militært er EU ute av stand til å kunne føre en krig mot Russland; de har ikke nok våpen, ikke nok mannskap, og heller ingen stor kampvilje.

Viktigst er kanskje hva en slik forsoningspolitikk vil gjøre med den ondskapsfulle angriper. Vil han forsone seg med en liten territorial gevinst? Så lenge ikke Russland er påført et forsmedelig tap er det ingen grunn til å tro at Putin og hans klikk vil nøye seg med en flik av Ukraina. Selv om den blir ledsaget av høytidelige løfter om Ukrainas alliansefrihet og nøytralitet er det ingen grunn til å tro at de vil være verd det papiret de er skrevet på. Russland, sammen med Storbritannia og USA, garanterte for Ukrainas territorielle integritet i Budapest-overenskomsten av 1995 da Ukraina avsto fra kjernevåpen. Vi har nu fått belyst hvor meget det dokumentet var verdt. Det er kanskje ingen overraskelse. Stormakter respekterer kun de overenskomster de ser seg tjent med å respektere, og det skal forresten ikke stormakter til, vi kaller den slags for suverenitet.

Det er alltid morsomt å tenke tilbake til lignende episoder i tidligere tider, hva som er likt og hva som er ulikt, hva som er endret og hva som forblir ved det samme. Da de innså at de ville tape krigen, hadde både det japanske imperium og nazi-Tyskland følere ute for å slutte fred. De kom ingen vei; de allierte var blitt enige om ikke å akseptere noe annet enn betingelsesløs kapitulasjon, og det ville ikke de to stormakter akseptere. Man kan gjøre seg tanker om hva som ville skjedd hvis krigen var blitt avsluttet før de to krigerske stormakter var blitt fullstendig nedkjempet. De ville beholdt sine militære styrker og territorier, antakelig mye av det de hadde erobret. De ville ha kommet seg på fote igjen. Hva ville de brukt tiden til? Samle krefter for en ny erobringskrig? En ting er ganske sikkert; vi ville ikke sett den verdensordning som vestmaktene, anført av USA, etablerte efter den andre verdenskrig og bygget på fredelig sameksistens, frihandel, og et betydelig innslag av regelstyrt samkvem mellom stater. At det fortsatt gjaldt en lov for stormaktene og en annen for de andre var underforstått og til dels nedfelt i den nye ordning, FNs sikkerhetståd f.eks., men et visst siviliserende fremskritt må den sies å ha vært.

Men den ordningen, som alle andre verdensordninger, består kun så lenge de stormakter som støtter den har vilje og interesse av å støtte den med militærmakt om så er nødvendig. Det har amerikanerne nufortiden kun i begrenset grad og europeerne enda mindre. Det kostet mye ødeleggelse og oppofringer å nedkjempe nazi-Tyskland og det japanske imperium. Våpnene av i dag er enda mer ødeleggende, men kanskje viktigere, viljen og evnen til å stå imot ondskapens imperier er mindre enn den var den gangen.