Om USA ikke fantes ….?

Kontrafaktisk historieanalyse er en risikosport. Hvem vet hva som hadde skjedd istedenfor det som faktisk skjedde? Når fantasien får løpe løpsk, kjenner den få grenser.

Sånn er det også når vi fantaserer om hvordan verden ville ha vært uten USA. En ting kan vi dog ta for gitt. Det ville også vært stormakter i den verden, men USA ville ikke vært en av dem. De stormaktene ville også hatt avgjørende innflytelse på hva som skjer og ikke skjer, akkurat slik USA har hatt en dominerende innflytelse efter den Annen verdenskrig. De mindre stater ville ha føyd seg efter stormaktenes diktat, slik de alltid har gjort, om enn i forskjellig utstrekning og efter å ha prøvd å vri tingene mest mulig i egen favør.

Hva slags verden det ville ha vært kan vi få en viss pekepinn om hvis vi ser på de øvrige stormakter som finnes i vår tid. Den fremste blant disse, og USAs farligste konkurrent, er Kina. Hva slags verdensordning ville de forsøkt å skape? Kinas autoritære regime appeller ikke til mange, ikke en gang blant deres naboer de er mest kulturelt i slekt med. Russland er for lengst akterutseilt av Kina i konkurransen om å være USAs fremste rival. Heller ikke deres statsskikk appellerer til deres naboer. Russland har satt i gang en krig for å gjøre Ukraina til et lydrike; Putin likte det ikke da ukrainerne gjorde opprør mot hans betrodde mann og mener Russland som stormakt har rett til å skalte og valte som det vil i sine nabostater. Lukasjenko har han i sin hule hånd, men Lukasjenko støttes av bajonetter og ikke popularitet blant egen befolkning.

Det later til at USA kommer ganske godt ut i sammenligning med sine rivaler. Det er ikke vanskelig å finne ting å kritisere i USA, og det er heller ingen tvil om at de ser først og fremst til sine egne interesser, men hva er så alternativet? USA har stått for en verdensordning som går ut på fredelig og regelstyrt samkvem mellom stater, en ordning med utstrakt frihandel og kapitalbevegelser. Det har lagt grunnlaget for en enestående økonomisk vekst de siste sytti årene. USA har til og med tilbudt forsvarshjelp til dem som aksepterer den amerikanske verdensordning og som måtte være truet av USAs rivaler. Den amerikanske allianse har tjent Norge og den vestlige verden godt i de drøyt sytti år den har vart ved. Det kontrafaktiske scenario med Norge bak jernteppet har liten appell.

Vårt problem er først og fremst at det på ingen måte er gitt at USA vil fortsette å spille den rolle de har spilt i over sytti år. Den rollen bygger på at USA har evne og ambisjoner om å være en global stormakt som kan gripe inn med militære midler hvor som helst på kloden om den amerikanske verdensordning er truet. Det er grunn til å tvile på begge deler. På amerikansk initiativ ble Ukraina i sin tid ønsket velkommen som et potensielt medlem av NATO. Europeerne var ikke klare til å akseptere de forpliktelser dette kunne innebære, og vi ser i disse dager hva de forpliktelsene ville gått ut på. Når det kom til stykket, viste USAs vilje til å beskytte Ukraina seg å være begrenset; men deres vilje til å forsyne Ukraina med våpen har gradvis økt alt eftersom den ukrainske hær har vist seg å være en formidabel fiende. Amerikanerne kan godt være villige til å slåss til den siste ukrainer, men hvor villige er ukrainerne selv?

Den mulighet at amerikanerne gir opp sine ambisjoner om å være en global stormakt er imidlertid så absolutt til stede. Biden er en svak president, og neste kongressvalg kommer med all sannsynlighet til å gi store tap for demokratene. Galopperende priser og innvandrerkaos på grensen til Mexico kommer nok til å veie tyngre enn Bidens motstand mot Putin og den russiske hærs erobringstokt. En stor del av de amerikanske velgere stiller seg spørsmålet hva pokker har vi egentlig med Ukraina å gjøre?

En av dem som stiller både det og andre lignende spørsmål er den tidligere president Donald Trump. Å dømme efter hans tidligere uttalelser og politikk har han liten forståelse for at USA skal blande seg inn i kriger for å forsvare sine stormaktsinteresser eller gi noen som helst garanti for at land ikke skal bli valset over av andre stormakter. Bidens elendige oppslutning tyder på at Trump kan bli den neste amerikanske president. Og blir det ikke han, blir det en annen republikaner som antakelig har et lignende verdensbilde. Om USA som stormakt med globale ambisjoner overlever et slikt presidentskap er et åpent spørsmål og et ubehagelig sådant for et land som Norge.

Og hva med den demokratiske side? Skal en demokratisk president føre amerikansk stormaktspolitikk videre må vedkommende oppgi de klimapolitiske ambisjoner mange demokrater gir uttrykk for. USA må fortsette å være en energipolitisk stormakt, og det betyr fortsatt satsning på gass og olje. Tysklands mangel på olje var kanskje den avgjørende grunn til at de tapte Annen verdenskrig. Fortsatt føres ikke kriger med batteridrevne kjøretøyer.