Hva ville Chile vært uten Pinochet?

 Sebastian Edwards er en chilensk økonom, basert ved University of California i Los Angeles. Han er gammel nok til å ha vært medlem i Salvador Allendes sosialistparti og jobbet sågar for den chilenske regjering i de dager. Det er derfor god grunn til å ta ham på alvor når han erkjenner at «Chicagoguttenes» økonomiske politikk førte Chile inn på et annet og langt heldigere spor enn andre land i Latinamerika. Tallene taler for så vidt for seg selv. Fra å ha vært ganske middelmådig i latinamerikansk målestokk har Chile for lengst plassert seg på topp når det gjelder bruttonasjonalprodukt pr. innbygger og diverse annen statistikk som måler økonomiske, sosiale og helsemessige forhold.

Ville dette vært mulig uten Pinochet? Edwards tviler på det, og det er det god grunn til. Da Allende ble valgt til president var Jorge Alessandri, tidligere president, den ene av hans motkandidater; han fikk 35,3% av stemmene mot Allendes 36,6%. I en slik situasjon hvor ingen av kandidatene hadde fått et rent flertall skulle det chilenske parlament velge presidenten, og de gikk for Allende til tross for hans ytterliggående venstreprogram. I valgkampen ble Alessandri forelagt et økonomisk program som «Chicagoguttene» hadde snekret sammen og som de og deres støttespillere trodde ville gjøre inntrykk på ham. Han fnyste av det hele og ga klart uttrykk for at noe så verdensfremmed ville han aldri gjøre til sin politikk; «få disse galningene vekk» er et løst oversatt sitat Edwards gjengir. Så under Alessandri ville det antakelig blitt mer av den tradisjonelle og forfeilede politikken; støtte til utvalgte industrier for å erstatte import, underskudd på det offentliges budsjett med påfølgende inflasjon, kronisk overvurdert valutakurs, økonomisk stagnasjon og mangel på fremskritt.

Og så kom Allende. Han og hans følgesvenner skulle gjøre Chile til et sosialistisk samfunn, og det betød jo det motsatte av frie markeder. Det ble kronisk inflasjon, gedigen svartebørs, varemangel, streiker, og flere «offisielle» valutakurser med en svartebørs på topp. Misnøyen ble utbredt, ikke minst blant det øvre sjikt av arbeiderklassen som ikke støttet Allendes sosialistiske linje. Noen militære ikke så helt høyt oppe i hierarkiet prøvde seg på en statskupp tidlig i 1973, men mislyktes; de ble stoppet av ingen ringere enn general Pinochet selv. Han tenkte kanskje at skulle noe slikt gjøres så måtte det ledes av kompetente folk og da fortrinnsvis ham selv. Det skjedde også noen måneder senere.

Noen måneder efter kuppet kalte Pinochet på «Chicagoguttene» og ba om deres råd om hva han skulle gjøre med den skakkjørte økonomien. De blåste støvet av rapporten de hadde gitt til Alessandri. Pinochet likte det de sa og ga dem vide fullmakter til å gjennomføre sitt program. En gang traff jeg en chilensk herremann som sa at han hadde vært tilstede på møtet hvor Pinochet søkte hjelp fra «Chicagoguttene» ved Universidad Católica i Santiago. De la frem sin tanker og understreket at dette ville bli vanskelig; frislepp av priser og realistisk valutakurs ville til å begynne med bety økt arbeidsledighet med påfølgende sosial uro. Pinochet klappet på pistolen han hadde i beltet og sa «det tar jeg meg av.»

Og det tok tid for «Chicagoguttenes» oppskrift å virke, lang tid. Det var ikke før tidlig i 1980-årene at Chiles økonomi begynte å vokse raskere enn ellers i Latinamerika. Noen indekstall som Edwards anfører belyser dette:

                                          1973                    1983                    1990

BNP pr. capita                 100                      100                      133

Reallønn                          100                      229                      243

Levestandard                  100                      111                      122

En grunn til at «Chicagoguttenes» politikk tok lang tid å virke var at de en stund slo inn på en uheldig valutakurspolitikk. De holdt valutakursen mot dollar fast i lang tid i den forhåpning at dette ville få ned inflasjonen. Dette var jo stikk i strid med læremester Milton Friedmans anbefalinger, han gikk jo inn for fleksible valutakurser, men læremestrene i Chicago var ikke enige seg imellom; på den tiden anbefalte Robert Mundell en fast valutakurs nettopp for å holde inflasjonen stabil. Men dette virket ikke; den chilenske økonomi ble alt mindre konkurransedyktig, og i tillegg steg dollaren i verdi og gjorde vont verre.

Men fra og med 1980-årene dukket Chile opp som ett eksempel på vellykket økonomisk utvikling og et eksempel til efterfølge. De demokratiske regjeringer som kom efter Pinochet endret ikke kursen; «Chicagoguttene», om enn en yngre generasjon, fortsatte å formulere den økonomiske politikk. Chile var for godt brakt ut av det latinamerikanske dødvann og ble en latinamerikansk «tiger» med raskere økonomisk vekst enn sine naboer og ble av og til sammenlignet med de asiatiske tigre som Singapore og Taiwan.

Pinochet har for det meste fått en lite flatterende omtale. Som alle kuppmakere fikk han blod på hendene. At hans statskupp på lengre sikt var en velsignelse for Chile er det ingen tvil om, men gikk han mer brutalt frem enn nødvendig? I Allendes sosialistparti fantes det fraksjoner som var fullt ut klare til å ta makten med vold. De hadde sågar gått i skole hos Fidel Castro. Allende hadde vært på statsbesøk hos Fidel som ga ham en vennegave, et maskingevær som Allende til slutt brukte til å ta sitt eget liv. Slik omtales det i alle fall av Edwards og mange andre. Venstreorientert mytologi vil ha det til at Allende falt i kamp og ikke for egen hånd; det sømmer seg jo bedre for en revolusjonær. Pinochet kan ha reddet Chile fra samme skjebne som Cuba, som efter mer enn 60 år sitter fast i den elendighet Castro og hans kumpaner styrtet dem ned i. Castro styrtet også en sittende regjering med vold og brukte ellers ufine metoder for å rydde sin motstandere av veien. Likevel er det ikke grenser for den forståelse og beundring som kommer ham og hans kumpanjoner til del i de venstreintellektuelles mytologi.

Pinochet derimot er det liten forståelse for. Likevel er han en av få, og kanskje den eneste kuppmaker i verden som har lagt frem sin sak i almene valg og endog akseptert nederlaget da det kom. En liten anekdote i den sammenheng: I sin tid ledet jeg en organisasjon av fiskeriøkonomer som holdt konferanser annethvert år et passende sted i verden. En chilensk venn av meg var med i styret, og jeg skjønte at han godt kunne tenke seg å arrangere neste møte i Chile. Det var jeg takknemlig  for; det er ingen enkel sak å arrangere slike møter og jeg visste at det var han god til. Styret gikk entusiastisk inn for dette, men da ryktet spredte seg fikk jeg selvfølgelig et koppel med venstreorienterte akademikere på nakken. En av dem tok meg til alvorlig prat på tomannshånd, og da jeg ikke ga meg opplyste han: «Du kan være sikker på én ting; jeg kommer ikke til et møte i Chile.» Jeg ymtet frempå at det nok hadde liten betydelse for Pinochet om vi hadde vårt møte i Chile eller ei, og så skulle de jo ha et valg nu til høsten (dette var sommeren 1988) og kanskje ville ikke Pinochet sitte ved makten om to år. Svaret kom kontant. «Er du så naiv at du tror at de ikke sørger for at valgresultatet blir positivt for Pinochet?» Jeg ble litt lang i trynet; jeg måtte innrømme at jeg ikke hadde noen stor tro på Pinochets demokratiske sinnelag. Så kom desember 1990 og møtet i Chile. Hvem er den første jeg ser da jeg kom til hotellet om ikke min samtalepartner fra for to år siden. Han var da akkurat blitt ranet på åpen gate i Santiago midt på dagen; han hadde pengene sine i en lommebok som var festet med kjetting til buksene, og tyvene la ham i bakken og rev opp buksene og stakk av med lommeboken. Jeg kunne ikke la være å bemerke at noe slikt ville aldri ha skjedd under Pinochet.

Hvem var så «Chicagoguttene»? Den historien går tilbake helt til midten av 1950-årene. Theodor Schultz, professor ved University of Chicago, hadde tidligere arbeidet i Latinamerika og var overbevist om at for å bryte underutviklingens onde sirkel måtte de underutviklede land får en moderne utdanning. Han og andre ved University of Chicago tok initiativ til et program som skulle øke den økonomiske ekspertise i Chile. Unge og lovende økonomistudenter ved Universidad Católica i Santiago skulle få anledning til å studere ved University of Chicago, og Universidad Católica i Santiago skulle forplikte seg til å ansette et visst antall av dem. Dette foregikk efter planen, og de unge chilenske økonomer skrev artikler og rapporter om hvordan økonomien skulle styres, men de fikk lite gjennomslag blant de makthavende, til Pinochet kom på banen. Resten er historie, som alt er fortalt i korte trekk. Alle de som hadde befatning med økonomisk politikk i Chile efter Pinochets kupp hadde likevel ikke sin utdanning fra University of Chicago; mange hadde sine doktorgrader fra andre amerikanske universitet, men mange av dem spilte på lag med «Chicagoguttene» og ble knippet sammen med dem, formelt eller uformelt og ikke sjelden i lite flatterende mening.

Edwards avslutter sin bok med urolighetene i Chile i 2019 (den gikk i trykken i september 2022). Kort efter ble den radikale studentleder Gabriel Boric valgt til president. Vil det ble slutten på det neoliberale eksperiment i Chile? Han har ikke fått det lett; han har ikke flertall i parlamentet for sin politikk. I tillegg ble utkastet til ny konstitusjon som ble snekret sammen av et utvalg på ikke mindre enn 154 mennesker forkastet i en folkeavstemming. Dette utvalget utviklet seg til et slags galehus; det ble dominert av all slags utgrupper hver med sin esoteriske agenda, og til og med de mest absurde forslag fikk plass i utkastet. Grunnlovsfestet beskyttelse av isbreer var antakelig klimaforkjempernes merkesak i utvalget. Før vi ler oss skakke av det chilenske grunnlovsforslag bør vi tenke på hvordan det ville gå her på berget hvis vi fikk et grunnlovsutvalg dominert av miljøvernere, samiske aktivister, klimaforkjempere, feminister, homofile og antirasistisk senter. Edwards synes ikke uten sympati for demonstrantene fra 2019, men en utenforstående blir unektelig litt overrasket over at noe slikt skjer i et land som så avgjort har hatt en heldigere utvikling enn dets naboer. En årsak, som han indirekte antyder, er frustrerte ungdommer med universitetsutdanning som ikke har gitt dem den uttelling de forventet; det finnes flere private universitet i Chile som tilbyr annen eller tredje klasses utdanning i utbytte mot skolepenger i første klasse. Utdanning er vel og bra, men spørsmålet er hva slags og til hva? Det er nok spørsmål som også kan stilles i Norge.

Israel og Palestina

 Det skrives meget og demonstreres vidt omkring i anledning krigen i Gaza. Alle er ikke like godt opplyste om konfliktens lange røtter og dens motsigelser. Som så ofte står engasjementet gjerne i omvendt forhold til innsikten i problemet.

Konflikten mellom jøder og arabere i Palestina er av europeisk opprinnelse. Den har sitt utgangspunkt i zionismen. Zionismen er et ektefødt barn av europeisk nasjonalromantikk. Ifølge den skulle Europas mange etniske grupper få sin egen nasjonalstat. Det har ofte endt med tragedie, også i våre dager. Etniske grupper som i lang tid hadde levd sammen i fred og fordragelighet, sånn noenlunde i alle fall, ble satt opp mot hverandre i politiske manipulatørers streben efter å skaffe seg mest mulig ensartet nasjonalstat. Dette opplevde vi sist i Europa i 1990-årene efter at Jugoslavia hadde falt i stykker og serber og kroater begynte å krige med hverandre. Så kom Bosnia og Kosovo på banen. Verden sliter fortsatt med eftervirkningene.

Zionismen ble jødenes etnisk-nasjonale vekkelse. Men hvor skulle de få sitt hjemland? De hadde jo intet, forfulgte og diskriminerte som de var hvor enn de bodde. Noen steder var det verre enn andre, og verst var det i tsarens Russland inntil Hitler og nazistene dukket opp. Men jødene hadde bevart sin egenart og sin kultur gjennom sin religion og dens hellige skrifter og med fortellingene om deres opprinnelsesland Israel med dets hellige by Jerusalem. Der mente zionistene at jødene skulle få sitt hjemland og satte i gang en storstilt bevegelse for å få flest mulig jøder til å flytte dit. Det gjorde kun de mest ideologisk motiverte. Mange jøder forlot Russland og andre land i tsarens rike før den første verdenskrig, men de fleste var så pass verdslig orientert at de valgte å heller dra til USA eller vesteuropa. Der var mulighetene større og toleransen rimelig god, i hvert fall sammenlignet med tsarveldet.

Den jødiske utvandring til Palestina begynte allerede i 1880 årene, godt før den første verdenskrig. Den gangen var Palestina en provins i det ottomanske imperium, Sultanen i Istanbul så positivt på den jødiske innvandring. Palestina var ikke tett befolket. Jødene var europeer og brakte med seg ferdigheter og kunnskap av mange slag. Det kunne sette fart på den økonomiske utvikling i provinsen.

Så kom den første verdenskrig og det ottomanske rike falt i grus. Briter og franskmenn delte smulene mellom seg, som de ledende to stormakter på den tiden. I bakhånden hadde de Nasjonenes Forbund, forløperen til FN og som under den andre verdenskrig råtnet på rot. Britene hadde sikret seg Palestina i sine forhandlinger med franskmennene, men fikk så et mandat fra Nasjonenes Forbund i ryggen. Ifølge dette mandatet skulle britene sørge for at jødene fikk et nasjonalt hjem i Palestina. Balfour, britenes utenriksminister på den tiden, kom også med sin egen deklarasjon som gikk ut på det samme, at jødene skulle få et nasjonalt hjem i Palestina. Hva som lå i dette ble aldri klart. Skulle de få overta hele Palestina og gjøre den til sin egen stat? Skulle de sameksistere med de araberne som bodde der fra før eller skulle araberne skubbes til side eller gjøres til et mindretall uten innflytelse i sitt eget hjemland? Ingen hadde noe svar på disse spørsmålene unntatt kanskje zionistene. Selv om de ikke eksplisitt gikk ut mot araberne, prøvde de å marginalisere dem efter beste evne. De hadde også støttespillere med digre lommebøker.

Mandatet om det jødiske hjemland og Balfours deklarasjon må nok sees som et utslag av Nasjonenes Forbunds eurosentrisitet. Til tross for alle jødeforfølgelser i Europa er det ikke til å komme forbi at jødiske tradisjoner og kultur har formet Europa. Hvor kommer kristendommen fra? Jesus var en jødisk gutt, og han kan godt ha vært en utradisjonell rabbi. Vi leser om jødisk historie, seder og bruk i bibelen, og gamletestamentet er en hellig bok for jødene akkurat som for de kristne. Mange europeere hadde og har fortsatt et romantisk-religiøst forhold til jødenes Israel; intet måtte være mer rettferdig og naturlig enn at de fikk sitt hjemland der. Noen vil da også ha det til at mange europeiske land, ikke minst Balfours eget Storbritannia, da slapp å ta imot jødiske flyktninger fra forfølgelsene i tsarveldet og andre steder. Så fikk man da slått to fluer i en smell.

Efterhvert begynte en del arabere i Palestina å bli bekymret over den jødiske innvandring; de fryktet at de ville bli et mindretall i sitt eget hjemland. De prøvde å få britene til å begrense innvandringen, men kom ingen vei; britene påberopte seg mandatet fra Nasjonenes Forbund; deres oppgave var, sa de, å gi jødene et hjemland i Palestina. Innvandringen var likevel lenge ganske moderat. Men så kom Hitler og nazistene og satte fart i innvandringen. Den ble efterhvert så omfattende og forårsaket så stort misnøye hos den arabiske befolkning at britene så seg nødt til å begrense den.

Efter at annen verdenskrig var over og nazistenes grusomheter ble kjent, ble det selvsagt komplett umulig å begrense innvandring av jøder til Palestina. Britene forsøkte; de så det jo i sin interesse å ha gode forbindelser med araberne, ikke bare i Palestina men i hele det de kalte Midt-Østen. Da fikk de jødene på nakken; jødene dannet motstandsgrupper mot britene og innledet sågar en slags geriljavirksomhet mot dem. Den senere statsminister Menachem Begin ledet en av gruppene som utførte det mange vil kalle terroristhandlinger mot britene mens de fortsatt styrte Palestina.

Efter annen verdenskrig ble det britiske imperium fort historie. Britene kvittet seg med brysomme internasjonale engasjement som best de kunne. Ett av dem de helst ville ha seg frabedt var Palestina. De spilte saken over til FN, som vedtok at det skulle opprettes to stater i Palestina, en for jøder og en for arabere, og så skulle Jerusalem få en separat status som en internasjonal by. Grensene for begge stater ble sågar trukket opp. Flere arabiske stater erklærte imidlertid krig mot Israel med den uttalte målsetning å forhindre at en egen jødisk stat skulle bli opprettet. Araberne tapte krigen, og Israel benyttet anledningen til å utvide sitt landområde. Den palestinske historiker Rashid Khalidi har i sine bøker fortalt historier om hvordan jøder i Israel under denne konflikten fordrev arabere fra hus og hjem og overtok deres eiendom. Efter at nye grenser var opptrukket, kunne ikke araberne vende tilbake. Dette var opprinnelsen til det palestinske flyktningeproblem. Flere generasjoner palestinske flyktninger har nu vokst opp i leire i Libanon, på Gazastripen, i Jordan og andre steder og nærer fortsatt et ønske om å vende «hjem». Det var hensynet til disse flyktningene som til slutt torpederte Bill Clintons forsøk på i ellevte presidenttime å få Yassir Arafat til å endelig slutte fred med Israel.

Det skulle komme tre kriger til. Først var det britenes og franskmennenes tokt mot Egypt i 1956, som skulle gi dem tilbake Suezkanalen som Nasser hadde nasjonalisert. Dette hadde de samordnet med Israel; sistnevnte skulle gå til krig mot Egypt, og så skulle briter og franskmenn gripe inn for å stoppe det hele. Den daværende amerikanske president Eisenhower gjorde det klart for briter og franskmenn at de ikke var noen stormakter lenger, og de, sammen med Israelerne, måtte trekke seg tilbake med halen mellom beina. Dernest var det seksdagerskrigen i 1967 da Egypt og Syria angrep Israel og skulle viske det ut av kartet. Begge ble fort beseiret; Syria mistet Golanhøydene og Egypt Sinaihalvøya. Israelene kom seg over Suezkanalen, men måtte oppgi den i de våpenhvileforhandlinger som fulgte. De okkuperte imidlertid Sinai og østbakken av Suezkanalen og den forble stengt til neste krig. Den kom i 1973; Egypt kom med et overraskelsesangrep på jødenes hellige dag Yom Kippur. Israelene ble overrumplet, omtrent som i angrepet av Hamas nu i oktober. Efterhvert gikk de imidlertid seirende ut av krigen; USA gjorde sin støtte til Israel klar, og det ble efterhvert våpenhvile og fredsslut med Egypt; kronen på det verket var Sadats reise til Jerusalem og tale til selveste Knesset, Israels nasjonalforsamling. Freden ble sluttet med ingen ringere enn Menachem Begin som Israels premierminister, som i sin tid kjempet en geriljakrig mot britene og som mange fortsatt så på som en fordums terrorist.

På det stadium var det allerede oppnådd en avtale med PLO, den palestinske frigjøringsorganisasjon, om at den ikke hadde Israels tilintetgjørelse som mål, men opprettelse av en egen palestinsk stat i deler av Palestina. PLO hadde allerede fått visse fullmakter i sine områder, men det skjedde fullt ut på Israels premisser; Israel kontrollerte det meste i Palestina utenfor Israels egne grenser og fortsatte å bygge jødiske bosetninger der, med egne tilfartsveier og gjerder mot de arabiske naboer. Øst-Jerusalem, palestinaarabernes hovedstad, overtok de. Så gikk palestinerne, eller rettere sagt de mest ytterliggående av dem, til en slags geriljakrig mot Israel, med steinkasting og ikke minst selvmordsbomber. Det er ikke nødvendig å ha mange ord om hva det betød for fred og fordragelighet mellom de to folkeslag.

I et valg i Palestina i 2005 vant Hamas over PLO i Gaza og kastet den efterhvert ut av Gaza, mens PLO vant valget på Vestbredden. Siden er det ikke blitt holdt valg i Palestina, hverken i Gaza eller på Vestbredden.

Hamas har som uttalt målsetting å utslette Israel. Det virker som israelske ledere i det siste hadde begynt å tro at dette mente ikke Hamas så bokstavelig; at de var mer interessert i å forbedre levestandarden for seg selv og andre som bor i Gaza. Dette kan forklare hvorfor angrepene fra Hamas i oktober kom så overraskende på Israel; noe slikt lot de ikke til å ha ventet. Nu trenger ingen å være i tvil. Det som derimot er litt av en gåte er hva Hamas har forestilt seg å oppnå med dette. Mange har påpekt at de med sitt angrep ville ødelegge bestrebelsene på å opprette diplomatiske forbindelser mellom Saudi-Arabia og Israel. Slike forbindelser er nu for lengst opprettet mellom Israel og mange andre araberstater. Men trodde Hamas at de ville slippe billig unna? All erfaring tilsier at Israel gjengjelder hundrefalt og vel så det alle angrep de blir utsatt for. De har også vist at de ikke skyr noen midler for å tilintetgjøre sine fiender og at de har både evne og vilje til dette. Israel er seg meget godt bevisst at floskler om sympati og den slags fra det såkalte internasjonale samfunn er komplett verdiløse; den eneste internasjonale støtte som betyr noe for dem er den militære støtte de får fra amerikanerne, eller rettere sagt trusselen å bruke den om ikke israelerne klarer seg på egen hånd. Den støtten har Israel fått. Ellers får israelerne stole på egen evne til å forsvare seg og til å tilintetgjøre sine fiender. Det kommer de sikkert til å gjøre med Hamas. Og hva hadde ikke vi gjort i deres sted? Har vi glemt tilintetgjørelsen av de tyske nazister eller det japanske militærdiktatur? Terrorbombingen av Tokyo, Hiroshima, Nagasaki, Dresden, Hamburg og Berlin gikk jo ut over den tyske og japanske befolkning som den måtte gjøre; det var en krig som ikke ble ført foran fjernsynskameraer og det var ikke den gangen snakk om hverken krokodilletårer eller andre tårer over barn som døde i kuvøse eller andre ting som fulgte av bombingen. Hamas kommer til å bli begravet i ruinene av sine egne tunneler og av bygninger hvor de holder til i Gaza by, om det så er sykehus eller flyktningeleire. Israelenes krig denne gangen er ikke mindre eksistensiell enn vestmaktenes krig mot Japan og Hitler-Tyskland var i sin tid.

Som det ser ut nu, synes det ikke å være grunnlag for en fredelig sameksistens mellom jøder og arabere i Palestina. Man kan spørre om den endelige løsning på denne konflikten er den ene parts tilintetgjørelse av den andre. Israel er nok fast bestemt på at skal det gå den veien så er det ikke de som blir den tapende part. Men det første krav til en fredelig sameksistens er at palestinerne forliker seg med at Israel kommer til å bestå der hvor det er. Palestinaaraberne har alt å tape på fortsatt fiendtlighet og alt å vinne på å utvikle sin egen økonomi og samfunn som best de kan. Vil de, kan de? Deres nærmeste naboer som de deler sprog og kultur med lever i det som ex-president Donald Trump kaller rævhølland. Den benevnelsen er ikke uten grunn. Vil palestinerne vise seg skikket til å heve seg over det?

Den før omtalte palestinske historiker Rashid Khalidi har sammenlignet jødenes innvandring til Palestina med europeisk kolonisering av fjerne land som USA og Australia. Det er ingen dårlig sammenligning. Den koloniseringen skjedde ved at de som bodde i disse landene fra før ble marginalisert og skubbet til side for å gi plass til europeiske bosettere. Mye av det samme har skjedd i Israel; de araber som bodde i Palestina ble marginalisert og skubbet til side for å gi plass til jødiske bosettere. Men så kan man spørre om det egentlig er så galt? De som bodde i New Zealand, Australia, og Nordamerika nord for Mexico var forholdsvis få fordi deres samfunn var primitive og tillot ingen stor befolkningskonsentrasjon. Ble verden et verre sted ved at disse landene ble som de ble? Det som har skjedd i Israel er litt av et mirakel; ett av verdens mest teknologisk avanserte land og ett av de rikeste, et land som praktiserer demokratisk styrelsessett. Det er en grell kontrast til deres arabiske naboer med sin fattigdom og mangel på økonomisk utvikling, sin kvinneundertrykking og sine despotiske, korrupte og udugelige ledere.

The war goes on, and then …?

It used to be said that Europeans would fight for their independence from the Soviet Union (and now Russia?) to the last American soldier. Uncharitable, yes, but with more than a grain of truth. And it is likewise said that Americans will fight Russia to the last Ukrainian. Also uncharitable, and also with more than a grain of truth.

The war in Ukraine has now (September 2023) lasted for a year and a half. What from the Russian side was probably envisaged as a short, surgical operation to eliminate the government in Kiev has now turned into a quagmire. Most Europeans were probably taken by surprise by the fact that Zelensky’s government endured. Quite a few were probably also disappointed. How much better it would have been to be able to continue buying oil, gas and fertilizer from Russia after a short lamentation, just for the record, of Zelensky’s annihilation. After that, business as it used to be. But that was not to be. Instead, Europe, and the United States not least, were saddled with the problem of living up to their own rhetoric.

The response to the Russian invasion has borne all the hallmarks of this. The first aid to the Ukrainians was timid. The German helmets have become legendary. Then came guns, bombs, air defense, artillery, and short range rockets, all after some hesitation, and tanks after a still longer hesitation, all with a clear condition that nothing should be aimed at Russian territory, from where have come uncounted assaults by rockets and airplanes. Now, finally, modern fighter jets and training of pilots are on offer. The Russians have been put on the spot, but they have dug in well and the Ukrainians’ reconquest of their own territory is slow in the extreme.

The charitable interpretation of the western strategy is that it has been studiously cautious. We’re dealing with a nuclear power, it is all-important not to provoke Russia into using her nuclear bombs. The piecemeal cautious strategy aims at establishing how far we can go without provoking the Russians to throw their bombs. We’ll go as far as we can without risking that, and we’ll find out how far it is by cautious escalation.

The uncharitable explanation is that the western powers never have been prepared to go very far. They have been happy to see the Ukrainians spill their own blood in the western powers’ interest and in the hope to get the latter onboard to help Ukraine to regain at least some of her lost territory. But Russia is not interested in her own self-annihilation, as would inevitably follow if she emptied her nuclear arsenal on western cities. The Russian nuclear bluff has revealed itself as precisely that—a bluff—for every escalation of the western help to Ukraine. But by its piecemeal approach the west has lost momentum. Time is not on Ukraine’s side. The Russians have more blood to spill than the Ukrainians do. Besides, Putin knows that the west will tire of the war and a new president in the United States might swiftly end the support to Ukraine. The western powers will get increasingly tired of supporting Ukraine the more the war morphs into a stalemate and the more the assistance costs them, cash-strapped and indebted as they are.

There could in the near future be seismic shifts in the political realities in the west. In a little more than a year Donald Trump could be the president-elect of the United States. He would quickly end the support to Ukraine. Without the military support of the United States the war would quickly fizzle out and the Russians would have their way. The Europeans are in no position to assume the role the United States has played in supporting Ukraine. The United States alone has supplied about a half of the military aid that Ukraine has got from the west. Besides, Europe is too disunited to be able to offer much on its own. Despite outward unity there are deep faults hiding below the surface, and in fact quite visible on the surface. Orban of Hungary is an ally in spirit of Putin. The Poles and the Balts are willing to go far in aiding the Ukrainians, they know from bitter experience what it means to be governed from Russia. The Germans, on the other hand, long for Russian gas, and the French and the Brits are far away. There was a time when European powers dominated the rest of the world and thought they could afford to fight one another on the side. No longer. European peace is partly a peace of the impotent, a virtue of necessity, but of disunity there is plenty. We have had Brexit already. Cooperation on the immigration problem (so-called refugee problem) is virtually non-existent; the Italians and the Greeks and the Spanish are left to defend their coasts and front-line borders as best they can. It is not a pretty sight, and in the hypocritical North they get a bad press. The surprise is that the European Union has not proceeded in falling apart, but what keeps it together is the richer members’ willingness to part with their money to pacify the poorer ones. But adding the 36 million Ukrainians with their land devastated and in an uncertain peace with their aggressive and uncouth brother to the east will pose a new challenge. And on top of that the EU is trying to save the climate of the world, which it could not possibly do even if the need was there.

Should Biden or some other Democrat be elected president, there are still questions about how this war will end. The Ukrainians are unlikely to reconquer all the territory they have lost, and in particular the Krim peninsula (and Krim was given to them by Khrushchev in 1954 and was populated by Russians ant Tatars). How much will they have to give up to be persuaded to end the war? And what will that end be like? A cease fire that would allow the Russians to regroup and reinforce for the next assault is not even a Pyrrhic victory. A cease fire of a Korean type where each army stays on its own side of the border? That would only happen if the Russians consider themselves served by that kind of agreement. What would it take? A reintegration of Russia into the world economy, treating Russia ever so reluctantly and undeservedly as a civilized country? It would probably take a formal peace treaty with Russia whose willingness to ignore her signature on pieces of paper is well illustrated by the war, so it again boils down to the incentives Russia has to live in peace with her neighbors. The only incentive which seems to cut the grade is that Russia would face a military and economic devastation otherwise. That would seem to imply admitting post-war Ukraine to both NATO and the EU. But if NATO is to continue as a peace-maintaining organization it requires that the US is still interested in pursuing her imperial interests and sees NATO and the nuclear umbrella as a still useful instrument for that purpose. Membership of EU requires that the EU can continue to exist as a coherent organization rather than fall apart under the pressure of the diverse interests of its members. Not only are their interests diverse, the basic unit people of the EU identify with is their ethnic group, which in most cases has its own nation state. European identity is an abstraction and nothing that Europeans identify with, not even the bureaucrats that have been feeding at the EU-trough all their professional life. Such things are not the source of coherence and strength, and certainly not of military operations should that be necessary.

Miljøverneriet – den ellevte landeplage

Vi kaller den for den industrielle revolusjon, men energirevolusjonen hadde vært mer treffende. Den utrolige økning i menneskehetens velstand som har funnet sted de siste par hundre årene har først og fremst skjedd takket være én ting: fossile brensler. Først var det kullet og dampmaskinen, derefter oljen og forbrenningsmotoren, og til sist gassturbinen. Dette har gjort det mulig å produsere varer og tjenester i et omfang menneskene før ikke en gang kunne drømme om.

Likevel er det kommet på moten å opponere mot denne fundamentale drivkraft i samfunnet. Mennesker som er tilsynelatende intellektuelt oppegående tar til orde for å stoppe utvinning av fossile brensler og gå over til det de kaller «grønn» energi. Med dette mener de sol- og vindkraft. Hadde det ikke vært fordi et slikt skritt ville føre oss ubehagelig nær middelalderen, kunne man sagt «lykke til.» Dessverre vil man nok ha svidd av atskillige milliarder i valutaer mer verdifulle enn den norske krone før man innser håpløsheten i det eksperimentet. Kostnadene har vi så vidt begynt å se, forsyningsusikkerheten likeså. Elektrisitet er nemlig ikke som andre goder; tilbudet må være eksakt lik efterspørselen i sanntid. Efterspørselen lar seg ikke så lett styre; den er avhengig av enkeltbeslutninger tatt av millioner mennesker. Styrken i et avansert lands kraftforsyning ligger i å kunne styre kraftproduksjonen presis så at dette regnestykket går opp til enhver tid. Får man da i tillegg uregulerbart tilbud fra sol og vind har vi en utfordring. Og dertil må vi da ha forsyningskilder som kan skrus på når det ikke blåser og når det mørkt. Slikt blir kostbart.

Det er velkjent hva som har ført oss ut i dette uføret. Klimamodeller som ikke har vært særlig treffsikre får folk til å tro at bruk av fossile brensler skal føre til farlig global oppvarming. Det er mange usikkerhetsfaktorer i det regnestykket. Ingen benekter at kulldioksid i atmosfæren har oppvarmende virkning, men det er stor usikkerhet om hvor stor den effekten er. Så kommer spørsmålet om skadevirkningene. Om det vet man lite, annet enn at virkningene av global oppvarming kommer til å bli forskjellige fra land til land. Her oppe i nord har vi mest tjent på den lille oppvarming som har funnet sted over de siste 150 årene. Endelig kommer så spørsmålet hva kan vi gjøre med saken? Om det kan man i hvert fall si at utslippsreduksjoner i Europa har minimal virkning; Europa står for ca. 8% av de samlede utslipp av kulldioksid, og Norge for ca. 2 promille. Imens øker verdens utslipp ufortrødent år efter år, først og i fremst folkerike og fattige eller middels rike land som Kina, Vietnam, Indonesia, India og Pakistan. De ser seg best tjent med å følge den veien til velstand som vi i de vestlige land har staket opp, og den ferden drives av forbrenning av kull, olje og gass.

Det som har gjort folk mottagelige for dommedagsprofetier som skadelige klimaendringer og ødeleggelse av natur er miljøverneriet, et forvirret tankegods som setter naturen over mennesket. Det som imidlertid har skapt vår velstand og brakt oss dit vi står er at vi har gjort oss til herrer over naturen, i den grad det lar seg gjøre. Vi har lært oss naturens lover og vridd dem til vår fordel, vi har desimert villdyrbestander for å få plass til oss selv, vi har kvittet oss med ugress og skadedyr for å kunne dyrke vårt korn og vårt hvete og meget annet. Miljøvernerne ordlegger seg som om det gjelder å bevare naturen for dens egen skyld, ta vare på planter og dyrearter for deres egen skyld og ikke vår egen. Ingen ideologi er mer menneskefiendtlig enn dette usle tankegods. Det finnes ingenting som kan kalles naturlig vilje eller naturens normale tilstand annet enn det som kommer ut av alle levende skapningers kamp for tilværelsen; alle levende vesener forsøker å få så meget ut av omgivelsene som de kan og i den prosessen spiser de hverandre som best de kan. Om det finnes noe som kunne kalles menneskenes natur er det nettopp å gjøre detsamme. Men kanskje ligger selvdestruksjonen som en latent faktor i vår utvikling. Det ser ut til å helst være noe den slags vi driver med for tiden i de vestlige land; ødeleggelse av vår egen energiforsyning og industrielle base.

Det er lenge siden Arnulf Øverland skrev om kristendommen som den tiende landeplage. Kristendommen er det få som lenger tar på alvor, men i stedet har vi fått miljøverneri av mange sjatteringer. Det har det samme irrasjonelle element som kristendommen og er i dag en langt større landeplage enn kristendommen i Øverlands tid.

Mer eller mindre av alt?

Energikommisjonen har valgt «Mer av alt – raskere» som tittel på sin rapport. Det er ikke noen beskjeden tittel, men ganske velvalgt. Energikommisjonen lar det ikke være noen tvil om at det må investeres i stor skala og det raskt for å oppnå de mål både nuværende og forrige regjering har satt seg. For det skal den ha honnør. Men det er kanskje på sin plass å spørre om ambisjonene er for store og har noen hensikt.

Rapporten gjør det klart at klimapolitikken er den sentrale premiss. Man kan mene forskjellige ting om klimagassutslipp og deres påvirkning på klimaet, men en ting er udiskutabel: norske klimagassutslipp har ingen nevneverdig virkning på verdens klima, til det er de for ubetydelige (1 promille av CO₂-utslipp i 2021). Til det kan man innvende at Norge likevel må være med på en felles dugnad for å redde verden, men det er ingenting slikt på gang. Verdens utslipp av klimagasser øker ufortrødent år efter år, med unntak for pandemi- og finanskriseår. Selv EU, som jo er pådriveren i denne saken, har ingen stor innvirkning på verdens klimagassutslipp; EU stod for 8% av verdens utslipp av kulldioksid i 2021. Ironisk nok økte EU’s egne utslipp formidabelt i 2022; de fyrte opp kullkraftverkene istedenfor å la sine innbyggere fryse i mørket. Neste gang det kommer en republikansk president i USA vil han eller hun reversere den klimapolitikk Biden har slått inn på. Uansett det; spørsmålet om verdens klimagassutslipp blir avgjort i de folkerike utviklingslandene i Sør-Asia, og det er også der disse utslippene øker mest.

Så det er kanskje på tide å kaste et kritisk blikk på den storstilte elektrifiseringen som våre politikere har slått inn på. Det er én ting at det må bygges mange kraftverk for å få den til, men noe helt annet om det har noen som helst hensikt. Vi klarte oss godt med den blanding av fossil og fornybar energi vi hadde før denne satsingen begynte, og vi ville nok klart oss utmerket ganske lenge uten den.

En annen premiss for vår energipolitikk er våre forbindelser med EU; Norge er jo sågar med i Europas energi- og klimapolitikk. Europas omlegging fra fossil til sol- og vindenergi har, for å si det forsiktig, skapt utfordringer. Det stiller Norges elektrisitetstilknytning til Europa i et helt nytt lys. Vannkraft er en ideell støtte for upålitelig sol- og vindkraft, som det blir stadig mer av i Europa. Det er liten tvil om at de europeiske land gjerne vil bruke norsk vannkraft for å dekke sitt elektrisitetsbehov når vinden ikke er samarbeidsvillig. Om det er i Norges interesse er et helt annet spørsmål, selv om vi endog fikk godt betalt. Det dreier seg om store tall; samlet produksjon av elektrisitet i Tyskland, Nederland og Storbritannia var 1016 terawattimer i 2021, mens produksjonen i Norge var 157 terawattimer. Det er i enkelte kretser populært å snakke om Norge som Europas grønne batteri, men det batteriet kan gå tomt, og de som styrer dette batteriet bør spørre seg om ikke det har bedre anvendelse her hjemme.

Norges utenforskap i forholdet til EU er utfordrende, men gir oss også muligheter. Vi har muligheten å ta egne valg ut fra egne interesser. Vi kan og bør velge å stå utenfor Europas klima- og energipolitikk istedenfor frivillig å være en del av den; kostbar er den og gir lite igjen. Merkelig nok er det få som snakker om elefanten i rommet: hvordan skal Europa, inklusive Norge, på en og samme gang bekoste en dyr energipolitikk og bygge opp Ukraina igjen efter at den ulykksalige krigen en gang er over? Da passer virkelig uttrykket mer av alt – raskt.