Trump som fredspresident

Professor George Chabert ved NTNU har mange interessante poenger i sin artikkel i BT den 3. februar. Ett av dem er at Donald Trump er undervurdert som fredspresident. Det anføres at han nok kommer til å trekke USA ut av NATO og avvikle USAs sikkerhetsgaranti for Europa. Kanskje det, men da er spørsmålet hva slags fred vi vil få.

Hva Ukrainakrigen gjør klart er at Russland ikke skyr noen midler for å erobre de land de anser seg tjent med å legge under seg. Det eneste som vil stoppe dem er troverdig militær trussel. Professor Chabert synes å mene at noen av Russlands naboer klart hører hjemme i dets interessesfære og kanskje endog innenfor den russiske grense; hans uttalelser om de baltiske stater tyder i hvert fall på det. Det finnes jo historisk presedens, og om den teller, så omfatter den antakelig også Finland. Russerne har tidligere vist interesse for Norges isfrie havner, så det er all grunn til å tro at de eventuelt ville forsyne seg av Nord-Norge; spørsmålet er om de ville stoppe allerede nord for Trondhjem. Skulle den amerikanske sikkerhetsgaranti bortfalle, er russernes evne til å fordøye det eneste som ville stoppe deres fremmarsj i Vesteropa. De ville nok stoppe lenge før de kom til Atlanterhavet; det ville nok bli litt for mye bry for dem å bestyre tyskere, franskmenn, nederlendere og andre; disse ville nok kunne avfinne seg med en vasallstatus med en viss frihet, omtrent som Finland i Sovjetunionens glansdager. Men Nord-Norge kunne de nok beherske uten altfor store problemer.

Noen synes å sveve i den villfarelse at Europa, eller endog EU, kunne tråkke i de skoene Trump eventuelt efterlater seg. Det er en illusjon, av flere grunner. Europas militærmakt er en skygge av hva den en gang var og vil ta lang tid å bygge opp. Det finnes ingen europeisk identitet; europeere identifiserer seg fortsatt med sin nasjonalstat, som jo er tuftet på etnisitet. Bortsett fra evnen, så er europeiske stater neppe motivert til å forsvare andre stater med mindre det ligger klart i deres interesse, og med den europeiske imperialismes død er det neppe å forvente. Dertil kommer at europeisk befolkningsstruktur ikke inviterer til omfattende krigsinnsats. For det må man ha et tilstrekkelig overskudd av ungdom i sin beste alder som kan ofres på slagmarken om så er nødvendig. Det har ikke Europa; de har en aldrende befolkning og sliter med å ha nok folk i arbeidsfør alder. Så har vi den statsfinansielle side av saken. De fleste europeiske land, og de skandinaviske i særdeleshet, prioriterer å betale folk for å drive dank heller enn å la fattigdom drive dem til å søke eget utkomme, om enn aldri så dårlig betalt. Og så skal vi ikke glemme klimafobien og bestrebelsene efter å legge om vår energiforsyning til dyr og upålitelig sol- og vindenergi, penger som heller burde vært brukt på å ruste opp vårt eget forsvar.

Det er selvsagt et paradoks, som professor Chabert og andre har påpekt, at USA skal være sikkerhetsgarantist for rimelig velstående land som i Vesteuropa. Som både Donald Trump og Jens Stoltenberg er skjønt enige om, burde europeerne i det minste betale litt mer av kalaset. Det er selvsagt amerikanernes imperialistiske ambisjoner som har fått dem til å dekke en så pass stor del av regningen; hvorfor skulle de ellers være villige til å sende sitt utstyr og risikere sine soldaters liv så pass langt hjemifra? Noen synes å ha en viss aversjon mot amerikansk imperialisme samtidig som de finner seg godt til rette i skyggen av den. De bør tenke igjennom situasjonen på nytt; vi vesteuropeere har et interessefellesskap med amerikansk imperialisme og har hatt det lenge. Vårt problem med Trump er at han er en dårlig imperialist, kanskje mest p.g.a. sin generelle uegnethet som statsleder. Han får dårlige skussmål av John Bolton, en utpreget imperialist som for en tid tjente som sikkerhetsrådgiver for Trump og fikk oppleve hans dårlig tenkte krumspring på nært hold.

Vi kommer ikke unna det faktum at verden alltid vil være dominert av de stater som har størst militær og industriell makt. Vi bør først som sist stille oss spørsmålet hvem vi er best tjent med å være i skyggen av. Det pågår nu et omfattende maktskifte i verden når det gjelder industriell og politisk makt. Det går ut over USA, som lenge har vært verdens ledende stormakt. Russland er ikke den mest fremtredende kandidat for å overta USAs posisjon. Det er egentlig en dårlig nyhet for oss, fordi det betyr at amerikanerne ikke lenger identifiserer Russland som sin hovedutfordrer og blir dermed mindre interessert i å motarbeide utvidelse av Russlands interessesfære.

Trykt i Bergens Tidende 8. februar 2024