Realpolitikkens verden

Stephen Wertheim, forsker ved Carnegie Endowment for International Peace, har skrevet en særlig tankevekkende artikkel i Financial Times om Europas sikkerhetsproblem. Overskriften er tydelig: «It’s time for Europe’s Magical Thinking on Defense to End».

Hvori består ønsketenkningen? Europa har innbilt seg at den har en garanti fra USA om forsvar hvis den blir angrepet. I de første årene efter den annen verdenskrig hadde den kanskje det, men i flere tiår har dette vært en tom trussel. USA gikk endog med på å utvide NATO fordi de innbilte seg at verden efter Sovjetunionens sammenbrudd var kommet inn i en ny fase slik at de aldri ville behøve å sette makt bak den formelle sikkerhetsgaranti. Europeerne på sin side levde i den samme illusjon; også de trodde at verden, eller i det minste deres del av verden, var kommet inn i en ny historisk fase hvor stater levde i fred og fordragelighet med hverandre, hvor alle ville innse at en erobringskrig mest fører til tap, også for angriperen, og at en allianse med det så mektige USA ville i seg selv ha en avskrekkende effekt. Europeernes neglisjering av sitt eget forsvar er et bevis, om man trenger noe, om denne forestilling.

Ukrainakrigen er et motbevis mot denne naive forestilling. Og man burde sett tegnene lenge før; med invasjonene av Krim og krigen i Øst-Ukraina i 2014, og endog med invasjonen av Sør-Ossetia i 2008. Likevel later det til at europeiske statsledere ikke innså den gangen, og kanskje endog knapt nok nu, at verden var kommet tilbake til tidligere tiders stormaktspolitikk og erobringskrig. I en slik verden får alle forsvare sine interesser som best de kan; de svake må søke støtte hos de mektige, og hvor de mektiges interesse for de små er direkte relatert til de mektiges ambisjoner om verdensherredømme eller i det minste sterkest mulig posisjon blant de sterke.

Det som mangler i Wertheims analyse er hva Europa kan gjøre med dette. Han anbefaler at Europa gjør seg uavhengig av USAs støtte, som antakelig ikke ville blitt gitt hvis det kom til stykket. En slik forsvarspolitikk ville kreve et europeisk forsvar som i materiell og mannskap langt overgår hva Europa har i øyeblikket; vi vet alle hvor trusselen kommer fra og hva fienden kan stille opp med av mannskap og materiell.

Men så kommer vi til implementeringen. Noen innbiller seg at EU ville kunne ta ledelsen. Det er fullstendig urealistisk. For det første er EU i beste fall en økonomisk stormakt, men en politisk avmakt. Den har ingen militære styrker og ingen kommando over medlemslandenes styrker. EU’s utenrikspolitikk, om man kan snakke om noen slik, spriker i alle retninger. Medlemslandene kjører sitt eget løp om deres ledere så ønsker; vi kjenner alle til den ungarske Victor Urban og nu sist den slovakiske Robert Fico. Europa består fortsatt av suverene stater som kjører sitt eget løp om de så finner det i sin interesse. Tror noen at militære styrker fra et EU-land ville stille opp til forsvar av Latvia hvis russerne fant ut at de trenger adgang landeveien til Kaliningrad-enklaven? Det måtte da helst være deres baltiske naboer, men det er ikke så meget de kan stille opp med. Dertil kommer at det ikke finnes noe som kunne kalles europeisk identitet. Europeere flest identifiserer seg først og fremst med det land hvor de vokste opp. Det tok århundrer å bygge opp denne nasjonale identitet, og det vil ta århundrer for den å forsvinne selv om tiden måtte være aldri så moden.

En fremgangsrik erobringskrig, og endog en fremgangsrik forsvarskrig, krever en ledelse hvor retningen er klar. Det krever ledelse av en eller et fåtall nasjoner. De to verdenskrigene ble vunnet av en allianse av mellom briter og amerikanere. De hadde mye til felles; sprog, kultur, den tidens fiender, og stormaktsinteresser et stykke på vei. Andre, til og med de frie franske styrker, diltet efter, fordi de så seg tjent med det. Kampen mot Napoleon ble ledet av engelskmennene, og andre lands styrker så seg tjent med å slutte seg til dem; kanskje ble slaget ved Waterloo vunnet fordi den prøysiske hær dukket opp ut på eftermiddagen. Den kan ha vært bevæpnet med engelsk krutt og patroner.

Men hvem skulle så ta ledelsen i et EU-forsvar? Storbritannia er fortsatt Europas sterkeste militærmakt, men ikke medlem lenger. Frankrike? Tyskland er hemmet av sin egen historie; det er fortsatt folk i live hvis erindringer gjør det vanskelig for dem å forstille seg Tyskland som Europas sikkerhetsgarantist.

Og så var det Europas tilstand for øvrig. Den har en alderssammensetning som blir mindre og mindre gunstig og da særlig med hensyn til å føre krig; en aldrende befolkning og ditto underskudd på folk i sin beste alder som må ofres på krigens alter om så er nødvendig, og en industriell base som krymper og hemmes av en feilslått energipolitikk. Det er kanskje gode grunner til at Stephen Wertheim ikke gikk i dybden om hvordan en selvstendig europeisk forsvarspolitikk kunne implementeres.