Hva blir sluttspillet om Ukraina?

Fjernsynsdebatten med mikropartiet FOR har vekket harme, ikke minst blant motdebattantene. Dessverre har alle oversett elefanten i rommet; hva blir sluttspillet om Ukraina?

Det er ingen tvil om hvilken slutt på krigen ville være å foretrekke for Vesteuropa: et Russland nedkjempet som Nazi-tyskland. Det kostet. Ikke før Tysklands storbyer lå i ruiner, størsteparten av landet var tapt, og Hitler hadde tatt sitt eget liv, ga tyskerne opp. Det skjedde drøyt to uker efter Hitlers endelikt. Fra ruinene reiste seg den tyske forbundsrepublikk, med demokratisk regjering og kurert for militaristiske stormaktsambisjoner. En lignende skjebne ville være ønskelig for Russlands vedkommende.

Noe slikt kommer imidlertid ikke til å skje. Russland har atomvåpen. NATO er nærmest blitt et tomt skall, takket være president Trump, og ingenting troverdig er så langt kommet i dets sted. De ledende vesteuropeiske land preges av militær avmakt, og blant dem er det ingen som utmerker seg som den leder som trengs i en kamp mot Russland. Det måtte da helst være Storbritannia; landet er antakelig Europas sterkeste militærmakt og har en leder med trygt parlamentarisk flertall de neste fire årene. Macron er snart en lame duck president, og Merz snublet på målstreken. Begge har et svakt parlamentarisk grunnlag og politisk dypt splittet befolkning, ikke minst i spørsmålet om Ukraina-krigen.

Det er derfor vanskelig å se for seg noe annet enn et nederlag for Ukraina og en seier for Putin. Det skyldes i ikke liten grad de vestlige lands nølende støtte. De har vært villig til å kjempe til den siste ukrainer, men de våpnene de omsider ga fikk ukrainerne ikke lov til å bruke på russisk territorium, selv om Russland angrep med fly og langdistanseraketter fra baser fjernt fra den ukrainske grense.

Hvordan kommer denne krigen til å slutte? Det ville være underlig om det ikke melder seg en viss krigstretthet på ukrainsk side. Det har da heller ikke vist seg lett for de ukrainske myndigheter å rekruttere unge menn til å erstatte og forsterke de styrker som har kjempet i årevis. Ikke bare har Russland en større befolkningsreserve å trekke på, men de har en stor underklasse av fattige unge menn uten særlige fremtidsutsikter som lar seg verve for litt penger, og så skal vi ikke glemme forbryterne som finner kjøttkvernen ved den ukrainske front mer forlokkende enn de usle russiske fengsler. Det er mager trøst i at Russlands økonomi er mindre enn Italias; det som teller ved fronten er mannskap som er villig til å drepe og bli drept. Se for øvrig en artikkel av Christopher Miller i Financial Times 25. mai.

Så, når desperasjonen er blitt stor nok, kommer ukrainerne til å gi fra seg landområder i bytte mot fred, det spørs bare om Russland vil være fornøyd med noe mindre enn de områder de allerede formelt har annektert, men ennu ikke kontrollerer fullt ut militært. Vil Ukraina få noen vestlige sikkerhetsgarantier? Og selv om de fikk det, ville de være troverdige? De fikk jo en sikkerhetsgaranti undertegnet av selveste Russland, pluss USA og Storbritannia, den gangen de ga fra seg atomvåpnene de hadde arvet fra Sovjettiden (Budapest Memorandum av 1994). Den har vært til liten nytte. Og i hvilken grad vil russerne synes at dette gikk jo rimelig bra og så går vi løs på de baltiske stater, eller kommer de til å anse seieren i Ukraina for dyrkjøpt? Det er de ennu ukjente svar på disse spørsmålene som avgjør til hvilken nytte Norges og andre lands penge- og våpenstøtte vil vise seg å ha vært.

Bør klimaloven innskjerpes?

Torsdag 15. mai ble revidert statsbudsjett lagt frem. Økt støtte til Ukraina ble finansiert med økt bruk av oljepenger. Det får være en trøst at vi ligger fortsatt innenfor Handlingsregelen, men det er jo der vi skal være i gode tider.

Dette er likevel illevarslende, gitt den formidable økning i forsvarsutgifter vi står overfor p.g.a. Russlands aggressivitet og dalende amerikansk vilje til å støtte sine europeiske allierte. Denne økning vil kreve en langt hardere prioritering av de offentlige utgifter enn vi har vært vant til, med mindre vi forkvakler Handlingsregelen og sågar Oljefondets rolle som en formue som skal gi varig inntekt til fremtidige generasjoner.

Og skal det først prioriteres, må det være rimelig å først kutte de utgifter som har lite for seg. Stortinget har nu en gyllen sjanse til å vise at de er i stand til å foreta slike kutt. I løpet av våren skal det stemmes over et endringsforslag i Klimaloven som skal skjerpe klimamålene til å kutte Norges utslipp av klimagasser med minst 70 – 75% i forhold til nivået i 1990 allerede i 2035. Noe av omkostningene for dette vil finne veien til det offentliges regnskap som kjøp av klimakvoter, subsidier til klimatiltak, eller reduserte inntekter p.g.a. mindre lønnsomt næringsliv. Nyttevirkningen av disse tiltakene er derimot praktisk tatt ingen. Dette følger ganske enkelt av det faktum at norske klimagassutslipp er ubetydelige, ca. 0,1% av verdens samlede utslipp.

Noen vil kanskje hevde at dette burde vi likevel være med på, siden det dreier seg om et globalt problem og en global dugnad. Men det er ingen slik dugnad på gang. Verdens utslipp av klimagasser øker ufortrødent år efter år, med unntak for lavkonjunkturår som Finanskrisen i 2008 og Covid 19 i 2020. Det er verdens utviklingsland som står for denne økningen, og de er mange, folkerike og har helt andre prioriteringer enn de europeiske land som, sammen med et fåtall andre rike land, har redusert sine utslipp. Og nu har Donald Trump overtatt roret i USA og meldt landet ut av Klimapanelet og Parisavtalen, så det er ikke mye drahjelp å vente fra det holdet, annet enn en verdensomfattende økonomisk krise som hans vanvittige tollpolitikk kunne avstedkomme.

Publisert i Finansavisen 23. mai 2025

Globaliseringens nekrolog

Er det på tide å skrive globaliseringens nekrolog? Det synes i hvert fall klart at den ikke er hva den en gang var. La oss begynne med hva globaliseringen som begynte efter annen verdenskrig har oppnådd. Det er ikke småtterier. Tollnedsettelser og andre handelsfremmende tiltak som under amerikansk ledelse ble satt i verket har løftet hundretalls millioner mennesker ut av fattigdom. De land som satset på eksportledet vekst, særlig eksport til det amerikanske marked, opplevde rask økonomisk vekst. Det begynte med Japan og Vesttyskland, og så kom de asiatiske tigerøkonomier; Sør-Korea, Taiwan, Hong Kong og Singapore. De som satset på importsubstitusjon og selvforsyning, i første rekke latinamerikanske land med unntak av Chile, sakket akterut. Kronen på verket ble Kina som gikk fra gjentatt hungersnød og vanstyre under Mao til fenomenal vekst efter at Deng Xiao Ping og hans disipler mobiliserte kapitalismen til eget bruk. Særlig skjøt den fart efter at kineserne ble med i Verdens handelsorganisasjon, med amerikansk velsignelse.

Skjønte amerikanerne hva de holdt på med da de innledet denne verdensorden? Aldri har amerikansk velstand vært større, relativt sett, enn de første årene efter annen verdenskrig, da store deler av verden lå i ruiner mens amerikanerne slapp ødeleggelser på hjemmefronten. For amerikansk politisk ledelse, uansett partitilhørighet, var kapitalisme og frihandel oppskrift på gjensidig fordel og en fredeligere verden hvor alle kunne se seg tjent med å konsentrere seg om fredelig sameksistens og felles utvikling mot større rikdom og velstand. Deres politikk ble fødselshjelpen for et økonomisk stadig mektigere Kina. Var de klar over at de nøret en fremtidig rival? Trodde de Kina ville nøye seg med for evig å spille andre fiolin i en verden dominert av USA? I dag synes disse forestillinger å høre til en veldig fjern fortid. Formann Xi og president Trump markerer bruddet med tidligere etablerte sannheter, hver på sin måte.

Så hvilke blir da de grunnleggende sannheter i den verdensorden vi er på vei inn i? At etablerte sannheter går av moten betyr ikke at de blir avslørt som falskheter, men heller at de blir marginalisert fordi de ikke lenger svarer til tidens krav. Så hvilke sannheter ser vi erstatte frihandelens velsignelser? Svaret ligger i de problemer som frihandelen og globalismen tross alt skapte. De har ført til ubalanser i handelen; at noen land, særlig USA, har vedvarende underskudd i handelen mens andre, særlig Kina, har tilsvarende overskudd. Dette skaper tilsvarende ubalanser i utenlandsformue og ditto gjeld; amerikanerne opparbeider seg mer og mer utenlandsgjeld, mens andre, særlig Kina, øker sin utenlandsformue, og da særlig beholdningen av amerikanske statsobligasjoner.

Underskuddene i USAs utenrikshandel henger sammen med underskuddene i amerikanske statsfinanser. USAs offentlige gjeld har for lengst antatt krigsproporsjoner og er nu 125 prosent av BNP og økende. Frem til George W. Bush var amerikanske presidenter opptatt av å ha noenlunde balanse i de offentlige finanser slik at gjelden ikke økte altfor meget. Enten så økte de skattene (Bush senior), eller så skar de ned på offentlige utgifter (Clinton). Det er for lengst historie. Amerikanske velgere synes like lite villig til å tolerere høyere skatter som kutt i velferdsutgifter. Det regnestykket går ikke opp. Man kan ha forskjellige meninger om hvor stor offentlig sektor bør være, men at den må finansieres er et ufrakommelig faktum, også for USA som kan få utlendinger til å betale for sine eskapader, takket være dollarens status som verdensvaluta.

Og hvor går så grensen for utlendingenes vilje til å finansiere den amerikanske stat? Det er det ingen som kan svare på, men hvis den amerikanske utenlandsgjeld fortsetter å øke vil utlendingene på ett eller annet tidspunkt miste troen på at amerikanerne er villig til, eller i stand til, å innfri sine forpliktelser. Vi vil da se en finanskrise uten like. Den vil komme uventet og kanskje bli utløst av en trivialitet, men er den først i gang vil tingene skje raskt, med et forløp ingen kan forutsi.