Går Ukrainakrigen mot slutten?

Det ser ut til at EU går tom for penger heller enn ukrainsk blod for å fortsette krigen i Ukraina. De siste ukene har det internt i EU pågått en diskusjon om fortsatt finansiering av krigen. EU ønsker å stjele russiske penger som er frosset inne i det internasjonale betalingssystem som er basert i EU-landet Belgia. Skjønt «stjele» er selvsagt ikke et uttrykk man bruker i EUs eller andre «dannede» kretser. Det heter at disse pengene skal lånes inntil russerne har gått med på krigserstatning til Ukraina. Er ikke det en glimrende forretningsidé? De erstatningene som russerne angivelig så gjerne vil betale til Ukraina kan de altså ta fra hva de har innestående i EU-land. Men russerne er ikke forespurt, og de kan antakelig styre sin begeistring. Det sitter nok langt inne, fra deres ståsted sett, å betale skadeerstatning til Ukraina for en krig russerne selv startet. De ser nemlig ut til å mene at den krigen er fullt ut berettiget. EU er antakelig den instans som har minst muligheter til å overbevise dem om det motsatte.

Belgia, som vertsland for disse pengene, synes å kunne styre sin begeistring. De regner med at det kunne ende med at de ble stilt til ansvar for disse pengene på grunnlag av at de ble urettmessig beslaglagt. På den bakgrunn har de, som synes rimelig, krevd at deres EU-kolleger stiller opp med en garanti, i tilfelle en rettsinstans, eller endog russernes eventuelle seier i krigen og de tvangsmidler de kunne utsette EU-landene for, påførte Belgia erstatningsansvar for de pengene de stilte til disposisjon. Det i og for seg rimelige krav har EU slitt med. Flere EU-land har stilt seg på bakbena og nektet å være med på en slik garanti.

Da har i alle fall en del EU-politikere fått opp øynene for Oljefondet. Det er jo stort nok til å kunne gi en slik garanti. De er selvsagt misunnelige for at Norge har tjent godt på de skyhøye gassprisene i Europa i kjølvannet av Ukrainakrigen, p.g.a. EU-landenes egen håpløse energipolitikk. De får sågar medhold av en del nordmenn med et uhelbredelig vi-må-redde-verden syndrom. Men det ville jo være verre enn tragisk om det norske Oljefondet skulle skusles vekk på en krig som synes tapt.

Uenigheten om de russiske pengene gjenspeiler godt hvor håpløst EU er for å ivareta sine egne sikkerhetspolitiske interesser. Da skal man for all del innrømme at EU ikke ble opprettet til det formål; EU er ikke noen forsvarsorganisasjon. Ikke desto mindre har en del norske EU-tilhengere fått seg til å si at nu må vi bli med i EU for å garantere vår sikkerhet, gitt at russerne er på krigsstien og Trump har mer eller mindre gitt fanden i NATO.  EUs ubesluttsomhet i spørsmålet om de russiske pengene må da i bokstavelig forstand være en lærepenge. EU er fortsatt en løs sammenslåing av nasjonalstater uten en tilstrekkelig sterk sentralmakt til å ruste opp til og gå i krig om så skulle være nødvendig. Man kan mislike det eller ikke, men slik er nu verden en gang, og EU er ikke i nærheten av å være en slik institusjon.

EUs innsats i Ukrainakrigen karakteriseres av floskler og antakelig god vilje, men avmakt. De nølte lenge med å gi ukrainerne langtrekkende våpen som kunne gjøre skade langt bak frontlinjene og gi russerne smak av egen medisin. Nølende har de efterhvert beveget seg i den retning, men det er et godt stykke igjen. Det mangler ikke på retorikk av den typen at når russerne har tatt Ukraina så får de mersmak og går løs på NATO-land i Europa. Med en slik fare hengende over seg skulle man kanskje tro at de europeiske land stilte med ikke bare egne våpen men også egne styrker for å gi russerne det nederlag de så rikelig fortjener, men til det har de europeiske land hverken evne eller vilje.

Kanskje lederne av de europeiske land har innsett dette og sendt et hemmelig brev til president Zelensky. Det brevet kunne være omtrent som følger:

Kjære President Zelensky:

Alt taler nu for at krigen i landet ditt går mot slutten og ikke på den måten du helst hadde ønsket. Vi deler dine ønsker, men er dessverre uten stand til å hjelpe deg å vinne denne krigen. Vårt krigsmateriell er utilstrekkelig, og dertil har vi små, utrente, og antakelig upålitelige styrker som har andre mål med livet sitt enn slagmarkene i Ukraina. Vår industri er ikke lenger hva den en gang var, og vi ser få muligheter til at den igjen kan oppgraderes til å fungere som basis for langvarig krig. Det ville også stride mot vårt mål å redde verden fra undergang på grunn av klimaendringer, og som du vet har vi ofret vår billige og trygge energi for å oppnå det målet, selv om det river med seg vår industrielle base i dragsuget.

Vi vil derfor anbefale at du snarest kommer til enighet med Vladimir Putin om en minnelig løsning på denne krigen og gir ham en stor nok del av landet ditt for at han skal bli fornøyd. Alle ting har sin oppside, og vi minner derfor om at jo mindre det blir igjen av et selvstendig Ukraina, desto lavere blir kostnaden for å bygge opp igjen det som er ødelagt i krigen. Vi vil da presisere at vi ikke vil være i stand til å hjelpe deg noe særlig med dette fordi våre finanser er strukket til ytterste, og dessuten må vi, som alt nevnt, prioritere å redde verden fra en klimakatastrofe.

Med kollegial hilsen

Den, og den, og den osv.

Vårens klimamål

 I vår vedtok Stortinget å skjerpe Norges klimamål til 70-75 prosent reduksjon i utslipp av klimagasser fra referansenivået i 1990 per 2035. Mange har stilt seg spørsmålet hvordan dette målet skal nås, gitt at det ikke er lyktes å redusere utslippsnivået med mer enn tolv prosent siden 1990. Det er 25 år, og frem til 2035 er det bare ti.

Men alt er ikke som synes i den internasjonale klimapolitikk. I 2012 ble Norges klimamål i h.h.t. Kyotoprotokollen innskjerpet til en reduksjon på 16% i 2020 i forhold til referanseåret 1990. I 2023 sendte Norge en rapport til FN om oppnåelse av klimamålene med den noe tungvinte tittelen “Status report as of December 2022, resubmitted in March 2023: Norway’s Eighth National Communication under the Framework Convention on Climate Change”. I Tabell A3-11 på side 329 finner vi at Norges utslipp lå akkurat på klimamålstreken hvert eneste år 2013 – 2020, efter kjøp av klimakvoter.

Det er all grunn til å være imponert over presisjonen i denne kvotehandelen som gjorde det mulig å oppfylle klimamålene. Eller er det kanskje slik at det skjer ting på papiret som ikke har en motsvarighet i virkeligheten? Dessverre sier ovennevnte ordrike publikasjon på flere hundre sider ingenting om hva slags kvoter dette er eller hvor de kommer fra, men ellers vet vi at de kom både fra EUs kvotesystem og fra utviklingsland.

Ligger det i kortene at den enestående reduksjon som skal finne sted de neste ti årene skal komme fra utviklingsland? Da er det grunn til å spørre hva dette dreier seg om. Disse landene har langt igjen til den levestandard vi er vant med. Det viser seg bl.a. i lave utslipp av kulldioksid pr. capita. For å ta to eksempler; Brasil og Colombia hadde i 2024 utslipp av kulldioksid fra energi på om lag to tonn pr. capita. Norge hadde nesten seks, som er lite for et rikt land; USA hadde mer enn tretten.

Skal de fattige land ta igjen de rike i levestandard, krever det en formidabel økning i bruk av energi. Det i sin tur krever mer bruk av fossile brensler; det er en illusjon å tro at utviklingslandenes behov for energi kan tilfredsstilles med sol- og vindkraft. Disse landene har små muligheter til å selge oss klimakvoter i form av utelatt bruk av fossile brensler.

Så hva er det da de tilbyr? De «kvoter» vi kjøper fra utviklingslandene er antakelig først og fremst redusert eller reversert avskoging. Norge har et slikt samarbeid med flere utviklingsland; Brasil og Colombia er et par slike.

Redusert avskoging betyr opptak av kulldioksid blant de fortsatt stående trær, ikke reduserte utslipp, men kan krediteres som slike. Men med hvilken presisjon kan man måle dette opptaket, og med hvilken presisjon kan man måle redusert avskoging? Det finnes regler for begge deler, men ingen bør ha den ringeste illusjon om at det dreier seg om særlig presis vitenskap eller eksakte målinger.

Enn videre kan man stille seg spørsmålet om denne reduserte avskoging sågar er skadelig for den økonomiske utvikling de angjeldende land trenger og ønsker. I land som Brasil og Colombia, med gode betingelser for jordbruk, består økonomisk utvikling blant annet i at man rydder skog for å gi plass til kveg eller soyabønner eller andre planter. Det er jo noe tilsvarende verdens rike land for lengst har gjort; rydding av skog for å gi plass til åkrer og beitemarker og endog byer og motorveier. Det synes ikke umiddelbart å være i utviklingslandenes interesse å motta pengegaver i bytte mot mindre avskoging, men på det punkt kan de ble hjulpet av å være blant de mest korrupte i verden. Norge har klimabetinget skogssamarbeid med land i Amazonas, Kongobassenget og i Sørøst Asia. Hva man har oppnådd for klimaet kan diskuteres, men det er prisverdig at klimamålenes skadevirkninger for norsk økonomi er blitt begrenset. Det var da alltid noe.

Den røde linjen viser oppfyllelse av klimamålene 2012 - 2020.

Myten om den billige fornybare energi

 Fra tid til annen kommer det uttalelser i media om hvor billig sol- og vindkraft er. Det er en myte.

Den påstått billige sol- og vindkraft har ikke satt noen spor efter seg i form av lavere elektrisitetspriser. Diagrammet nedenfor viser at elektrisitetsprisene er høyest i land med høy andel av sol- og vindkraft i sin energiproduksjon. Diagrammet viser priser for husholdninger i 31 OECD land og er en oppdatering av et diagram jeg først publiserte i Energy Policy i 2019. Bildet har ikke endret seg stort siden den gangen; prisen er fortsatt høyest i land med høy andel av sol- og vindkraft, og den statistiske sammenhengen er positiv og signifikant. Ser man på pris til industri får man et lignende resultat.

I Storbritannia og Tyskland falt elektrisitetsprisen fra 1990 frem til tidlig i dette århundre da satsingen på vindkraft begynte, men derefter har prisen økt. I Korea, hvor kun 6% av elektrisiteten kommer fra sol og vind, har prisen falt fra 1990 frem til nu, om enn i rykk og napp. I USA, hvor 16% av elektrisiteten kommer fra sol og vind, ser vi ingen trend i elektrisitetsprisen fra 1990 og frem til i dag, og prisen er betydelig lavere enn i Europa. Men også i USA ser vi spor av sol- og vindkraftens påvirkning på prisen; den er gjennomgående høyere i delstater med høy andel sol- og vindkraft. Wall Street Journal publiserte i fjor (9. september 2024) en sammenligning av elektrisitetspriser for husholdninger i California sammenlignet med resten av USA. Prisen i California var i 2024 dobbelt så høy som i resten av USA, og gapet har økt jevnt siden 2012. Solenergi utgjør en høyere andel av Californias kraftforsyning enn i landet for øvrig.

Ingenting av dette bør overraske. Vel er solskinn og vind gratis, men de krever faste installasjoner med betydelige kostnader. Dessuten leverer de ikke nødvendigvis når vi mest trenger det. Vindkraftverkene har en utnyttelsesfaktor på 25 – 40%. Når solen har gått ned på kvelden i California er det fortsatt varmt og folk skrur på luftkjølingsanleggene, men da er det liten hjelp i solenergien. Kapasitet til lagring av strøm er fortsatt ubetydelig og dertil dyr.

Så hva gjør man da nå sol og vind ikke leverer? Den politiker som måtte sitte med ansvaret for å la folk sitte i mørket og fryse eller svette, avhengig av været, ville fort få avskjed i unåde. Derfor har man et dobbelt energisystem, med gass eller endog kullkraftverk som settes inn når sol og vind ikke leverer. De må stå parat når sol og vind svikter, og det kan de gjøre på kort varsel, som vi fikk se sist sommer da Spania og Portugal ble mørklagt i ett døgn fordi solsellepanelene koblet ut og det ikke var nok fossil energi å sette inn isteden. Det sier seg selv at et dobbelt energisystem blir betydelig dyrere enn et pålitelig system med bare fossil energi og atomkraft. Dertil kommer at sol- og vindenergi krever et mer omfattende og kostbart ledningsnett. På toppen av det har vi så subsidiering av sol- og vindkraft, som nok finner veien til forbrukernes elregninger.  Ingen bør derfor være overrasket over at sol- og vindkraft viser seg mer kostbar enn kraft fra fossile kilder.

Siste nytt i Ukrainakrigen

Så nu har det skjedd igjen. Et ikke så hjertelig møte mellom Zelensky og Trump i det hvite hus. Det virker som Zelensky reiste dit med en illusjon om å få langtrekkende Tomahawk missiler som kunne påføre russerne velfortjente ødeleggelser og få dem til å avslutte krigen på Ukrainas betingelser. Det fikk han ikke. I stedet fikk han, som i det famøse møte i februar i år, noen Pauli ord om Ukrainas svake posisjon i denne krigen. Han fikk høre at det beste han kan håpe på er å gi fra seg land til russerne, omtrent som Putin ønsker. Faktisk virker det som Trump oppførte seg som Putins budbringer i sine samtaler med Trump. Putin kan ødelegge Ukraina om han så ønsker, skal Trump ha sagt til Zelensky. Det har han da også holdt på med i over tre år nu uten å komme i mål, men situasjonen blir stadig verre for Ukraina.

På sidelinjen sitter Europas heiagjeng. De er villig til å slåss til den siste ukrainer, men selv er de ikke villig til å gå særlig lenger. Penger gir de, og efterhvert har de frigitt alt mer avanserte våpen til Ukraina, men de vet best selv hvor utilstrekkelig deres egen kampvilje og evne er.

Om Trump kan det sies meget, og ikke særlig flatterende, men en viss sans for realiteter har han ubestridelig. Ukraina kan ikke vinne denne krigen uten massiv amerikansk støtte, og den er ikke Trump villig til å gi. Det var heller ikke Joe Biden. Det står ingen vitale amerikanske interesser på spill i Ukrainakrigen. Det er Europas interesser som står på spill, og dem er de ikke i stand til å ta vare på. Det vet de best selv, uansett hvilke spill for galleriet de måtte sette opp.

Som så mange andre kriger, vil ikke Ukrainakrigen bli løst annet enn med å innvilge seierherren (Russland) de landområder den har tatt og kanskje endog litt til. Spørsmålet er ikke om det vil skje men når, og hvor meget Ukraina må gi fra seg. Det interessante spørsmål er hva som kommer efter. Kommer de europeiske land å ta lærdom av dette og bygge opp sitt forsvar tilstrekkelig for at russerne skal la dem i fred? Det skal bli spennende å se. Utsiktene er ikke så altfor gode. Vi ser få tegn til at de europeiske land oppgir sine klimafobier og reverserer den avindustrialisering de er inne i. En krig mot russerne vil ikke bli vunnet med stridsvogner som går på batteri, og det må finnes en stor nok industriell base for å produsere dem og den ammunisjon de trenger. Og vi skal ikke glemme dronene; de kan da også gå på batteri. Men et industrielt og finansielt dysfunksjonelt Europa, med en aldrende befolkning og innvandrere hvis lojalitet kan trekkes i tvil, er ikke i en god posisjon til å føre krig. Dessuten har nok europeisk ungdom andre planer for sin fremtid enn å la seg drepe i en krig.

Og kampviljen til side: Kommer Europa til å forstå at Russland, efter å ha seiret i Ukrainakrigen, må fryses ut fra ethvert sivilisert samkvem? At man unnlater å kjøpe deres olje og gass, stenger grensene for dem, og da ikke minst deres pengesterke oligarker, og på alle mulige måter gjør det klart for dem at de ikke blir betraktet som stuerene før de respekterer sine naboers selvråderett og territorielle integritet? Den erkjennelsen sitter antakelig langt inne, skal man dømme efter den mangel på besluttsomhet som kjennetegnet europeisk politikk overfor Russland alt fra de begynte å vise tenner i Georgia, på Krim og i Ukraina. Det er faktisk mer enn ti år siden Putins hensikter burde vært åpenbare.

Klimapolitikk for fall

I Klassekampen den 3. oktober og iNyheter dagen efter har Jørn Siljeholm en kronikk om at president Trump kanskje har noen poenger i sitt korstog mot såkalt grønn energi. Den er dyr og ineffektiv og har gjort mange luta lei av klimapolitikken. Hensikten med dette innlegget er ikke å melde uenighet med Siljeholm på noe punkt, men å peke på ytterligere grunner til at norsk klimapolitikk snarest bør avvikles.

La oss først ta utgangspunkt i det faktum at Norges utslipp av klimagasser er ca. én promille av verdens samlede utslipp. Eventuelle skadevirkninger av utslipp av klimagasser er et globalt problem og beror på verdens samlede utslipp. Det sier seg selv at reduksjon i norske utslipp, som i verdensmålestokk er ubetydelige, vil ha tilsvarende ubetydelig virkning på verdens klima, mens den forårsaker betydelige omkostninger og ubehag for oss selv.

Nu kan man hevde at vi, selv om vårt bidrag monner lite, bør være med i en dugnad for å redde verdens klima. Men det er ingen slik dugnad på gang. Utslippene av kulldioksid øker jevnt og trutt år fra år, med unntak for økonomiske katastrofeår som Finanskrisen og Covid-19. De øker først og fremst i utviklingslandene. Fra 1997 da Kyotoprotokollen ble undertegnet til i fjor, økte verdens utslipp av CO₂ fra energi med nesten 50%. De rike landene (OECD-landene) lyktes å redusere sine utslipp en del, men det ble mer enn oppveiet av økningen i utviklingslandene.

Årsaken er enkel nok. Utviklingslandene har helt andre prioriteringer enn de rike land. Utviklingslandene er opptatt av å ta igjen velstandsnivået i de rike land. For det kreves økonomisk vekst, og det krever økt bruk av billig og pålitelig energi. Hvor skal den komme fra? Sol og vind som sjelden leverer er ikke disse landenes førstevalg.

Blant de 15 landene som økte sine utslipp mest i årene 2014 – 24 er de fleste kun middels rike eller endog fattige. Blant dem finner vi seks land i Sørøst Asia som har 15-30% av USA’s bruttonasjonalprodukt pr. capita, men 45% av verdens befolkning. Det er i disse folkerike landene som spørsmålet om verdens utslipp av klimagasser blir avgjort, ikke i land som stiller i lilleputtdivisjon. Kan hende verden går under p.g.a. utslipp av klimagasser, men det er ingenting vi kan gjøre med det annet enn å sørge for å reise på første klasse.

Siljeholm påpeker at norske politikere har lovet 70-75% reduksjon i utslipp av klimagasser per. 2035, målt i forhold til 1990, mens vi så langt har klart 9%. Men alt er ikke som synes i den internasjonale klimapolitikk. I 2012 ble Norges klimamål i h.h.t. Kyotoprotokollen innskjerpet til en reduksjon på 16% i 2020 i forhold til referanseåret 1990. I 2023 sendte Norge en rapport til FN om oppnåelse av klimamålene med den noe tungvinte tittelen “Status report as of December 2022, resubmitted in March 2023: Norway’s Eighth National Communication under the Framework Convention on Climate Change”. I Tabell A3-11 på side 329 finner vi at Norges utslipp lå akkurat på klimamålstreken hvert eneste år 2013 – 2020, efter kjøp av klimakvoter. Disse kvotene kom både fra EU-systemet og utviklingslandene, men det sies ingenting i denne ellers så ordrike publikasjon på flere hundre sider om hva slags kvoter dette er eller hvor meget kommer fra hvert enkelt land. Oppskriften for oppnåelse av klimamålene som ble vedtatt sist vår er antakelig enda mer pengedryss over klimasamarbeidslandene. Det er all grunn til å ønske lykke til med efterlevelsen; noen av disse landene (Kongobassenget, Amazon, Sørøst Asia) er blant de mest korrupte i verden.

Freden i Europa er over; vi trenger en gedigen opprustning av vårt forsvar. Skal vi klare det uten å skakkjøre vår økonomi, må vi prioritere hardt. Da bør de utgifter ryke først som går til prosjekter med høy symbolverdi, men liten nytte. Klimapolitikken troner øverst på den listen.

Publisert av iNyheter 13. oktober 2025 og på Klimarealistenes internettside 15. oktober.

Hva blir sluttspillet om Ukraina?

Fjernsynsdebatten med mikropartiet FOR har vekket harme, ikke minst blant motdebattantene. Dessverre har alle oversett elefanten i rommet; hva blir sluttspillet om Ukraina?

Det er ingen tvil om hvilken slutt på krigen ville være å foretrekke for Vesteuropa: et Russland nedkjempet som Nazi-tyskland. Det kostet. Ikke før Tysklands storbyer lå i ruiner, størsteparten av landet var tapt, og Hitler hadde tatt sitt eget liv, ga tyskerne opp. Det skjedde drøyt to uker efter Hitlers endelikt. Fra ruinene reiste seg den tyske forbundsrepublikk, med demokratisk regjering og kurert for militaristiske stormaktsambisjoner. En lignende skjebne ville være ønskelig for Russlands vedkommende.

Noe slikt kommer imidlertid ikke til å skje. Russland har atomvåpen. NATO er nærmest blitt et tomt skall, takket være president Trump, og ingenting troverdig er så langt kommet i dets sted. De ledende vesteuropeiske land preges av militær avmakt, og blant dem er det ingen som utmerker seg som den leder som trengs i en kamp mot Russland. Det måtte da helst være Storbritannia; landet er antakelig Europas sterkeste militærmakt og har en leder med trygt parlamentarisk flertall de neste fire årene. Macron er snart en lame duck president, og Merz snublet på målstreken. Begge har et svakt parlamentarisk grunnlag og politisk dypt splittet befolkning, ikke minst i spørsmålet om Ukraina-krigen.

Det er derfor vanskelig å se for seg noe annet enn et nederlag for Ukraina og en seier for Putin. Det skyldes i ikke liten grad de vestlige lands nølende støtte. De har vært villig til å kjempe til den siste ukrainer, men de våpnene de omsider ga fikk ukrainerne ikke lov til å bruke på russisk territorium, selv om Russland angrep med fly og langdistanseraketter fra baser fjernt fra den ukrainske grense.

Hvordan kommer denne krigen til å slutte? Det ville være underlig om det ikke melder seg en viss krigstretthet på ukrainsk side. Det har da heller ikke vist seg lett for de ukrainske myndigheter å rekruttere unge menn til å erstatte og forsterke de styrker som har kjempet i årevis. Ikke bare har Russland en større befolkningsreserve å trekke på, men de har en stor underklasse av fattige unge menn uten særlige fremtidsutsikter som lar seg verve for litt penger, og så skal vi ikke glemme forbryterne som finner kjøttkvernen ved den ukrainske front mer forlokkende enn de usle russiske fengsler. Det er mager trøst i at Russlands økonomi er mindre enn Italias; det som teller ved fronten er mannskap som er villig til å drepe og bli drept. Se for øvrig en artikkel av Christopher Miller i Financial Times 25. mai.

Så, når desperasjonen er blitt stor nok, kommer ukrainerne til å gi fra seg landområder i bytte mot fred, det spørs bare om Russland vil være fornøyd med noe mindre enn de områder de allerede formelt har annektert, men ennu ikke kontrollerer fullt ut militært. Vil Ukraina få noen vestlige sikkerhetsgarantier? Og selv om de fikk det, ville de være troverdige? De fikk jo en sikkerhetsgaranti undertegnet av selveste Russland, pluss USA og Storbritannia, den gangen de ga fra seg atomvåpnene de hadde arvet fra Sovjettiden (Budapest Memorandum av 1994). Den har vært til liten nytte. Og i hvilken grad vil russerne synes at dette gikk jo rimelig bra og så går vi løs på de baltiske stater, eller kommer de til å anse seieren i Ukraina for dyrkjøpt? Det er de ennu ukjente svar på disse spørsmålene som avgjør til hvilken nytte Norges og andre lands penge- og våpenstøtte vil vise seg å ha vært.

Bør klimaloven innskjerpes?

Torsdag 15. mai ble revidert statsbudsjett lagt frem. Økt støtte til Ukraina ble finansiert med økt bruk av oljepenger. Det får være en trøst at vi ligger fortsatt innenfor Handlingsregelen, men det er jo der vi skal være i gode tider.

Dette er likevel illevarslende, gitt den formidable økning i forsvarsutgifter vi står overfor p.g.a. Russlands aggressivitet og dalende amerikansk vilje til å støtte sine europeiske allierte. Denne økning vil kreve en langt hardere prioritering av de offentlige utgifter enn vi har vært vant til, med mindre vi forkvakler Handlingsregelen og sågar Oljefondets rolle som en formue som skal gi varig inntekt til fremtidige generasjoner.

Og skal det først prioriteres, må det være rimelig å først kutte de utgifter som har lite for seg. Stortinget har nu en gyllen sjanse til å vise at de er i stand til å foreta slike kutt. I løpet av våren skal det stemmes over et endringsforslag i Klimaloven som skal skjerpe klimamålene til å kutte Norges utslipp av klimagasser med minst 70 – 75% i forhold til nivået i 1990 allerede i 2035. Noe av omkostningene for dette vil finne veien til det offentliges regnskap som kjøp av klimakvoter, subsidier til klimatiltak, eller reduserte inntekter p.g.a. mindre lønnsomt næringsliv. Nyttevirkningen av disse tiltakene er derimot praktisk tatt ingen. Dette følger ganske enkelt av det faktum at norske klimagassutslipp er ubetydelige, ca. 0,1% av verdens samlede utslipp.

Noen vil kanskje hevde at dette burde vi likevel være med på, siden det dreier seg om et globalt problem og en global dugnad. Men det er ingen slik dugnad på gang. Verdens utslipp av klimagasser øker ufortrødent år efter år, med unntak for lavkonjunkturår som Finanskrisen i 2008 og Covid 19 i 2020. Det er verdens utviklingsland som står for denne økningen, og de er mange, folkerike og har helt andre prioriteringer enn de europeiske land som, sammen med et fåtall andre rike land, har redusert sine utslipp. Og nu har Donald Trump overtatt roret i USA og meldt landet ut av Klimapanelet og Parisavtalen, så det er ikke mye drahjelp å vente fra det holdet, annet enn en verdensomfattende økonomisk krise som hans vanvittige tollpolitikk kunne avstedkomme.

Publisert i Finansavisen 23. mai 2025