Hvor kommer all vår velferd fra?

Dagens Næringsliv bringer interessant statistikk i sin lederartikkel den 20. juni. Langt over halvparten av svensker og dansker tror at den høye levestandarden i deres land skyldes at «dyktige personer har skapt lønnsomme bedrifter.» I Norge er tallet 44 prosent, mens 56 prosent tror at «politikere har skapt et velferdssamfunn.» I Sverige og Danmark er det kun 40 prosent som tror dette.

Hva er det så som gjør at norske politikere har så meget mer vind i seilene enn deres kollegaer i Sverige og Danmark? Er det kanskje fordi de har kunnet disponere en nærmest ufattelig rikdom som har tilfalt dem fra oljenæringen? I et demokratisk samfunn lever politikerne av å tekkes velgerflertallet, og det gjør de ved å overføre penger og tilby velferdstjenester som finansieres ved å skattlegge Per for å gi til Paul. Så lenge velgerflertallet mener at de får en nettogevinst ut av denne karusellen sitter politikerne trygt.

Det eneste som setter grenser for hvor langt politikerne kan gå i sine omfordelingsambisjoner er at deres skattlegging kunne kverke det private næringsliv, som til syvende og sist finansierer det hele. Denne budsjettrestriksjon er man tydeligvis noenlunde klar over i Sverige og Danmark, men den fungerer ikke fullt så godt i Norge, sannsynligvis fordi oljenæringen inntil nylig har vært så ufattelig lønnsom. Det skal bli spennende å se hvordan de nye og knappere tider eventuelt endrer denne holdningen, særlig når det går opp for folk at det grønne skiftet aldri blir noe særlig mer enn et grønt ordskifte.

Holdninger skapes i ikke liten grad av hvor man får sine inntekter fra. Vi er nu kommet dithen at en stor del og kanskje endog flertallet av velgerne får sin inntekt fra det offentlige, enten i form av overføringer eller som offentlig ansatte. For dem kan det være fristende å tro at det kun er om å gjøre å vedta høyere lønninger og mer trygd, finansiert ved å skattlegge «de rike.» Nettopp av den grunn er det særdeles viktig å stoppe og helst reversere den veksten i offentlig sektor vi har hatt uavbrutt i flere årtier. Ellers risikerer vi å få en ubehagelig brå oppvåkning når den gåsen som la gullegget har trukket sin siste pust.