Sol og vår over India

Dagens Næringsliv publiserte en anonym artikkel den 22. mai om økonomisk vekst i India. Den er dog ledsaget av et bilde, og vi får vite at forfatteren har vært leder for FN Miljø. Det er forresten andre gangen jeg har sett innlegg fra denne anonyme forfatter i avisen.

Vi får vite at en flyplass og en jernbanestasjon i India drives utelukkende med solenergi. Er de stengt efter at solen er gått ned? Hvis ikke, hvor kommer da elektrisiteten fra?

Vi får også høre at tidligere planer om kullfyrte kraftverk er lagt i skuffen. BPs energistatistikk forteller at produksjon av kullkraft i India økte med 8% fra 2016-2017. Fra århundreskiftet til 2017 økte den med 6,5% per år. De nærmeste årene kommer til å avsløre hvor lenge disse kullkraftverksplanene blir liggende i skuffen. Kanskje de aldri fant veien dit.

Mere ulv

Det har kommet flere reaksjoner på dommedagsprofetien fra FNs panel om biologisk mangfold, som foranlediget mitt tidligere innlegg «ulv, ulv». Forutsigelser om artsutrydding i nær fremtid er ikke noe nytt. Dessverre har spåmennene kommet i skade for å angi et tidsperspektiv som har gjort disse spådommene til skamme innen de selv forsvant fra jordens overflate. Er man profet, bør man unngå å være så presis, ellers går det på troverdigheten løs.

Ronald Baily ved Reason Magazine påpeker at Dillon Ripley, sjef for det anerkjente Smithsonian Institution in Washington D.C., spådde i 1970 at mellom 70 og 80 prosent av alle dyrearter ville være utryddet i 1995. Oxford-biologen Norman Myers var litt mindre klar; verden kunne komme til å miste en-fjerdedel av alle arter ved neste århundreskifte, sa han i 1979. Og han var ikke alene; biologen Thomas Lovejoy fant ut samme år at verden ville ha mistet mellom en-syvende og en-femtedel av det biologiske mangfold ved århundreskiftet. Nå er vi snart tyve år på den andre siden århundreskiftet og hvem har merket tapet av dyrearter eller det biologiske mangfold?

Matt Ridley, engelsk biolog og forfatter av den meget lesverdige boken The Rational Optimist minnet om at Paul Ehrlich i 1981 spådde at halvparten av alle arter ville være utryddet i 2005. Ridley opplyser at 1,4 prosent av alle fuglearter og pattedyr har forsvunnet over flere århundreder. Paul Ehrlich kan kanskje sies å være profeten over alle profeter. Det er han som skrev den famøse boken The Population Bomb og gjorde den fatale feil å komme med en del ganske presise utsagn som i hans egen livstid har vist seg fullstendig borte i natten. Boken kan i dag leses som ren underholdning, om enn med en dyster undertone. Og hvem vet, kanskje på lengre sikt …..

Som en kuriositet kan det nevnes at steinaldersmennesket var langt mer effektivt enn den moderne mann i å utrydde arter. Da menneskene kom til Australia og New Zealand utryddet de flere arter av store fugler som ikke kunne fly og var lette å jage. Indianerne i Nord-Amerika utryddet den amerikanske hesten for ca. 6000 år siden. Denne hesten var en egen amerikansk art; de villhester man måtte se i western-filmer er avkomme efter hester europeerne brakte med seg. Indianerne jaktet den amerikanske villhest for kjøttets skyld; de drev hesteflokker utfor stup og åt kjøttet av kadavrene. Det moderne menneske farer relativt skånsomt frem og setter til side reservat for ville dyr. Det ville ikke våre steinaldersforfedre drømt om en gang, til det var kampen for tilværelsen for hård. Vern om natur og dyr er et fenomen som dukker opp blant dem som har mer enn nok, akkurat som fedme og diabetes.

Bompenger og klimapolitikk

Bompenger er plutselig blitt et hett tema. Det aktualiserer sammenhengen mellom bompenger og klimapolitikk. Bompengene er en del av de avtaler staten inngår med enkelte byer om bygging av veier og kollektivtrafikk. Byene får penger fra staten mot å kreve inn bompenger som delfinansiering. Slik blir bompengene med på å finansiere ikke bare veier for biler, men også sykkelveier og kollektivtrafikk.

Satsingen på kollektivtrafikk og sykling er en del av klimapolitikken. Utfordringen er å få til noe som gir uttelling i verdensmesterskapet i kulldioksidkutt. Siden Norge får hele sin elektrisitet fra vannkraft, er det privatbilismen man helst kan gå løs på. Før man legger sin velsignelse over dette klimapolitiske tiltaket er det to spørsmål som må besvares:

                Står verden ovenfor et klimaproblem p.g.a. menneskelige utslipp av kulldioksid?

                Har redusert norsk biltrafikk noen betydelse i den sammenheng?

Begge disse spørsmålene må besvares med ja hvis bompenger som klimapolitikk skal ha noe for seg. Det nytter ikke kun å svare ja på det første. Skal bompenger være effektiv klimapolitikk, må de også ha en signifikant virkning. Det har de ikke. Norges utslipp av kulldioksid måles i promille av verdens utslipp. Noen skøyere har moret seg med å regne ut hvor mange brøkdeler av en grad reduserte utslipp fra norsk biltrafikk ville bety for den globale oppvarming. Det er mange nuller efter desimalkommaen i det svaret.

Til og med EU, som Norge jo klimapolitisk er en del av, monner heller ikke særlig stort i den globale utslippssammenheng. For noen uker siden gikk det ut en gladmelding om at kulldioksidutslipp fra kvotepliktige bedrifter i EU gikk ned med 3,3% i 2018. Kun 10% av verdens utslipp av kulldioksid kommer fra EU og neppe mer enn halvparten av dette fra kvotepliktig sektor. EUs utslippsreduksjon i kvotepliktig sektor tilsvarer dermed 0,17% av verdens samlede utslipp. I hvert av årene 2017 og 2018 øke utslippene med 1,6% på verdensbasis, og i de folkerike utviklingsland i Asia økte de med 3-17% i 2017. Det har de forresten gjort i en årrekke. Det er disse landene som kommer til å bestemme konsentrasjonen av kulldioksid i atmosfæren på lengre sikt; de rike land i Vesteuropa har liten og avtagende betydelse.

Spørsmålet om bompenger er et spørsmål om prioriteringer på statsbudsjettet. Tapte inntekter p.g.a. elbilenes fritak fra moms og engangsavgift, et annet klimapolitisk tiltak, er større enn hva bilistene betaler i bompenger (10-11 mdr. i 2015-17). Ca. 3 mrd. går over statsbudsjettet til bevaring av regnskog i land som Indonesia og Brasil. Hvor stor virkning disse tiltakene har på klimaet kan diskuteres. Videre er det nok en utfordring å sørge for at disse midlene blir brukt efter hensikten; begge disse landene er blant verdens mest korrupte. Totalt bruker staten ca. 15 mdr. på klimapolitikk, godt over hva bilistene betaler i bompenger. Disse tiltakene har ubetydelig virkning på klimaet. Burde ikke disse midlene heller brukes til å bygge skikkelige veier, uten bompenger?

Ulv, ulv

Alle kjenner eventyret om gutten som ropte ulv, ulv! Folk ble redd og opprørt, men det var ingen ulv. Når han hadde gjort dette et antall ganger tok ingen ham lenger på alvor.

Dette eventyret har antakelig mange, særlig de yngre, vanskelig for å forstå. En gang var folk redde for ulven; den kunne jo være farlig for mennesker. Men kanskje var de mest forbannet. Ulven drepte husdyr og truet dermed menneskenes livsgrunnlag, som jo ikke var så altfor traust fra før. I dag er det annerledes. Urbane, moderne mennesker vil gjerne se ulv - i trygge omstendigheter, selvsagt - og noen synes det er helt i orden at den tar for seg av sauebøndenes lam; de får jo erstatning fra staten. Og så er det jo økologi, bevares.

I disse dager har enda et FN-sponset panel skreket ulv, ulv på sin egen måte. De mener at et urovekkende antall dyrearter står i fare for å bli utryddet i nær fremtid. Noe må gjøres, umiddelbart. Har vi ikke hørt denne visen før? Fra FN’s Klimapanel, selvsagt, som dyrepanelet er modellert efter. Og skrikene om utryddingstruede arter har vi også hørt mange ganger før.

Likevel er det ikke stort som skjer. Det er ikke mange dyrearter som er blitt utryddet de siste tusen årene, og de som har forsvunnet er mest obskure insekter som de færreste har visst om eller endog sett. Antakelig kommer det andre i deres sted og oppfyller deres rolle. I insektverdenen hender det også at man oppdager arter man trodde var utryddet, og nye arter blir til; tingene kan gå fort i insektverdenen.

Det blir påstått at biologisk mangfold, og dermed artsmangfold, er en betingelse for det menneskelige liv. Er det så opplagt? Det later til at vi kan være uten en del arter både av planter og dyr. Vi lever godt uten mammuten. De arter som har forsvunnet de siste tusen årene eller så ser ikke ut til å ha truet vår eksistens. Vi kan sågar stille spørsmålet hvilke arter trenger vi og hvorfor?

En dyreart har hatt en utrolig suksess her på kloden, og det er mennesket. Er det takket være respekt for biologisk mangfold? Ikke i det hele tatt, og da heller det motsatte. Vi har ryddet vekk skog for å bygge våre byer og dyrke marken hvor maten vår vokser og fôret for de dyrene vi trenger. I den prosessen er en del dyre- og plantearter blitt desimert og fortrengt. Vi bruker kjemiske midler for å utrydde de insekter og planter som truer vår matproduksjon. Uten det hadde vi ikke klart å brødfø de syv milliarder vi alt er blitt. Og flere skal det bli. Om vi skal lykkes med å holde liv i dem må det bli mer av det samme; monokulturer på marken, kunstgjødsel, og mer kjemikalier mot ugress og uønskede insekter og endog dyr (elefanter truer jordbruk i store deler av Afrika). Overbefolkning er kanskje den største trussel vi står overfor, og da mest fordi den skjer i det som noen kaller rævhølland. Større biodiversitet er ikke løsningen på det problemet, med mindre enn man da mener at så og så mange mennesker skal avlives for å gi naturen mulighet til å utfolde seg.

Mange arter har det vanskelig med å overleve i møtet med moderne menneskers livsstil og deres behov. Lus og lopper, som jo har fulgt menneskene fra arilds tid, er kanskje de som står i størst fare for å bli utryddet; de har det ikke lett i møtet med sjampo og såpe og mye annet som man bruker for å holde dem på avstand. Kanskje våre miljøfundamentalister tar seg sammen for å gjøre noe for å verne disse små vennene våre. De kunne slutte å vaske seg og ikke skifte klær mer enn et par ganger i året. Da kunne man ha kjent dem igjen på lukten, og den ville stått i forhold til det budskap de prediker.

Komikere og politikk

I Ukraina har man valgt en profesjonell komiker til president. Det er ikke første gangen i historien noe lignende skjer. Det skjedde på Island i kjølvannet av finanskrisen og konkursen i de islandske bankene. Komikeren Jón Gnarr stilte som ordførerkandidat ved kommunevalget i Reykjavík. Hans parti ble størst og Jón ble ordfører. Ett av partiets mest fremtredende valgløfter var å skaffe en isbjørn til zoologisk hage i Reykjavík. Det løftet ble fort glemt efter valget og var nok heller aldri alvorlig ment; kanskje ikke tatt alvorlig heller. Jóns ordførerperiode forløp uten noen større hendelser, positive eller negative. Kanskje blir han helst husket for å ha stilt i homseparaden. Jón ville sikkert være en moderne mann og «i tiden» som det heter.

Årsakene til valget av de to profesjonelle komikere, om enn i hvert sitt hjørne av Europa, var i grunn like. Folk hadde mistet troen på de etablerte partier og begynte å se på det politiske spill som en komedie, og da kanskje helst en tragikomedie. Da kunne det være like greit å la en profesjonell komiker ta ledelsen.

På Island fikk den sittende regjering og særlig dens førende part, Høyrepartiet (Sjálfstæðisflokkurinn), skylden for bankkrisen. Ikke helt uten grunn kanskje, men så lenge de islandske banker så ut til å lykkes i sin internasjonalt orienterte business var de islandske bankmenn nasjonalhelter. Enhver regjering som hadde prøvd å få dem til å ta rev i seilene ville risikert å miste sin politiske støtte. Når så bankene gikk overende nærmest over natten fikk pipen en annen lyd.

I Ukraina har det for det meste gått fra galt til verre siden landet ble selvstendig efter Sovjetunionens sammenbrudd. Det har vært to folkelige opprør (orangerevolusjonen i 2004-2005 og «Euromaidan» i 2013) som frarøvet den russiskvennlige president Viktor Yanukovytsj makten, første gangen ved en opptelling av stemmene, andre gangen stakk han av med halen mellom bena. Men de som har overtatt har ikke maktet å rydde opp i rotet. Korrupsjonen har florert som aldri før; de tidligere allierte som bebudet demokrati og lovet reformer har brukt sine krefter på å bekjempe hverandre.

Nabolandet Hviterussland, som også ble selvstendig da Sovjetunionen brøt samen, har hatt en ganske annen utvikling enn Ukraina. I midten av 1990-årene ble Lukasjenko valgt til president og har siden sørget for å bli gjenvalgt, med fine og ufine metoder. Han har ikke stått høyt i kurs blant vestlige ledere og det selvutnevnte «sivile samfunn» i vesten. Men den økonomiske utvikling i Hviterussland har vært ganske annen enn i Ukraina. I 1992 var Ukrainas nasjonalinntekt pr. innbygger 80% av den i Hviterussland, i 2017 var den under halvparten. Ukrainas relative tilbakegang skyldes ikke bare invasjonen av Krim og krigen i Øst-Ukraina; den begynte lenge før, og alle folkelige opprør og demokratiske pusteøvelser har ikke hatt noen positiv virkning og da kanskje heller det motsatte.

Demokrati er dessverre ingen garanti for at folk velger kompetente ledere eller fornuftig politisk kurs for den saks skyld. I over to år har vi latt oss underholde av Sirkus Brexit. Vi vet alle hvordan den begynte. Og det var primærvalgene og den alminnelige republikaners «engasjement» som brakte oss Trump; i gamle dager da aldrende herrer i røykfylte rom valgte presidentkandidater, ville en slik inkompetent oppkomling ikke hatt en sjanse.  Listen av katastrofale ledere som demokratiske valg har frembrakt kunne gjøres lengre. Intet land kan styres uten en god porsjon opplyst enevelde; demokratiet fungerer best når velgerne har et valg mellom erfarne kandidater med fornuftig politikk; da kan de ikke gjøre noen nevneverdig skade. Men i vanskelige tider når de etablerte partier får skylden for alt som går galt lar man seg friste til å prøve noe nytt, uansett hva det måtte være. Slik kom Hitler til makten, og han hadde intet behov for fortsatt parlamentarisme. Nu har de ukrainske velgere vist seg selv fingeren og valgt en profesjonell komiker til å lede det komiske politiske teater. Det skal bli interessant å se hvor det slutter, det er nok fortsatt rom for å gå fra galt til verre.