Komikere og politikk

I Ukraina har man valgt en profesjonell komiker til president. Det er ikke første gangen i historien noe lignende skjer. Det skjedde på Island i kjølvannet av finanskrisen og konkursen i de islandske bankene. Komikeren Jón Gnarr stilte som ordførerkandidat ved kommunevalget i Reykjavík. Hans parti ble størst og Jón ble ordfører. Ett av partiets mest fremtredende valgløfter var å skaffe en isbjørn til zoologisk hage i Reykjavík. Det løftet ble fort glemt efter valget og var nok heller aldri alvorlig ment; kanskje ikke tatt alvorlig heller. Jóns ordførerperiode forløp uten noen større hendelser, positive eller negative. Kanskje blir han helst husket for å ha stilt i homseparaden. Jón ville sikkert være en moderne mann og «i tiden» som det heter.

Årsakene til valget av de to profesjonelle komikere, om enn i hvert sitt hjørne av Europa, var i grunn like. Folk hadde mistet troen på de etablerte partier og begynte å se på det politiske spill som en komedie, og da kanskje helst en tragikomedie. Da kunne det være like greit å la en profesjonell komiker ta ledelsen.

På Island fikk den sittende regjering og særlig dens førende part, Høyrepartiet (Sjálfstæðisflokkurinn), skylden for bankkrisen. Ikke helt uten grunn kanskje, men så lenge de islandske banker så ut til å lykkes i sin internasjonalt orienterte business var de islandske bankmenn nasjonalhelter. Enhver regjering som hadde prøvd å få dem til å ta rev i seilene ville risikert å miste sin politiske støtte. Når så bankene gikk overende nærmest over natten fikk pipen en annen lyd.

I Ukraina har det for det meste gått fra galt til verre siden landet ble selvstendig efter Sovjetunionens sammenbrudd. Det har vært to folkelige opprør (orangerevolusjonen i 2004-2005 og «Euromaidan» i 2013) som frarøvet den russiskvennlige president Viktor Yanukovytsj makten, første gangen ved en opptelling av stemmene, andre gangen stakk han av med halen mellom bena. Men de som har overtatt har ikke maktet å rydde opp i rotet. Korrupsjonen har florert som aldri før; de tidligere allierte som bebudet demokrati og lovet reformer har brukt sine krefter på å bekjempe hverandre.

Nabolandet Hviterussland, som også ble selvstendig da Sovjetunionen brøt samen, har hatt en ganske annen utvikling enn Ukraina. I midten av 1990-årene ble Lukasjenko valgt til president og har siden sørget for å bli gjenvalgt, med fine og ufine metoder. Han har ikke stått høyt i kurs blant vestlige ledere og det selvutnevnte «sivile samfunn» i vesten. Men den økonomiske utvikling i Hviterussland har vært ganske annen enn i Ukraina. I 1992 var Ukrainas nasjonalinntekt pr. innbygger 80% av den i Hviterussland, i 2017 var den under halvparten. Ukrainas relative tilbakegang skyldes ikke bare invasjonen av Krim og krigen i Øst-Ukraina; den begynte lenge før, og alle folkelige opprør og demokratiske pusteøvelser har ikke hatt noen positiv virkning og da kanskje heller det motsatte.

Demokrati er dessverre ingen garanti for at folk velger kompetente ledere eller fornuftig politisk kurs for den saks skyld. I over to år har vi latt oss underholde av Sirkus Brexit. Vi vet alle hvordan den begynte. Og det var primærvalgene og den alminnelige republikaners «engasjement» som brakte oss Trump; i gamle dager da aldrende herrer i røykfylte rom valgte presidentkandidater, ville en slik inkompetent oppkomling ikke hatt en sjanse.  Listen av katastrofale ledere som demokratiske valg har frembrakt kunne gjøres lengre. Intet land kan styres uten en god porsjon opplyst enevelde; demokratiet fungerer best når velgerne har et valg mellom erfarne kandidater med fornuftig politikk; da kan de ikke gjøre noen nevneverdig skade. Men i vanskelige tider når de etablerte partier får skylden for alt som går galt lar man seg friste til å prøve noe nytt, uansett hva det måtte være. Slik kom Hitler til makten, og han hadde intet behov for fortsatt parlamentarisme. Nu har de ukrainske velgere vist seg selv fingeren og valgt en profesjonell komiker til å lede det komiske politiske teater. Det skal bli interessant å se hvor det slutter, det er nok fortsatt rom for å gå fra galt til verre.