Ulv, ulv

Alle kjenner eventyret om gutten som ropte ulv, ulv! Folk ble redd og opprørt, men det var ingen ulv. Når han hadde gjort dette et antall ganger tok ingen ham lenger på alvor.

Dette eventyret har antakelig mange, særlig de yngre, vanskelig for å forstå. En gang var folk redde for ulven; den kunne jo være farlig for mennesker. Men kanskje var de mest forbannet. Ulven drepte husdyr og truet dermed menneskenes livsgrunnlag, som jo ikke var så altfor traust fra før. I dag er det annerledes. Urbane, moderne mennesker vil gjerne se ulv - i trygge omstendigheter, selvsagt - og noen synes det er helt i orden at den tar for seg av sauebøndenes lam; de får jo erstatning fra staten. Og så er det jo økologi, bevares.

I disse dager har enda et FN-sponset panel skreket ulv, ulv på sin egen måte. De mener at et urovekkende antall dyrearter står i fare for å bli utryddet i nær fremtid. Noe må gjøres, umiddelbart. Har vi ikke hørt denne visen før? Fra FN’s Klimapanel, selvsagt, som dyrepanelet er modellert efter. Og skrikene om utryddingstruede arter har vi også hørt mange ganger før.

Likevel er det ikke stort som skjer. Det er ikke mange dyrearter som er blitt utryddet de siste tusen årene, og de som har forsvunnet er mest obskure insekter som de færreste har visst om eller endog sett. Antakelig kommer det andre i deres sted og oppfyller deres rolle. I insektverdenen hender det også at man oppdager arter man trodde var utryddet, og nye arter blir til; tingene kan gå fort i insektverdenen.

Det blir påstått at biologisk mangfold, og dermed artsmangfold, er en betingelse for det menneskelige liv. Er det så opplagt? Det later til at vi kan være uten en del arter både av planter og dyr. Vi lever godt uten mammuten. De arter som har forsvunnet de siste tusen årene eller så ser ikke ut til å ha truet vår eksistens. Vi kan sågar stille spørsmålet hvilke arter trenger vi og hvorfor?

En dyreart har hatt en utrolig suksess her på kloden, og det er mennesket. Er det takket være respekt for biologisk mangfold? Ikke i det hele tatt, og da heller det motsatte. Vi har ryddet vekk skog for å bygge våre byer og dyrke marken hvor maten vår vokser og fôret for de dyrene vi trenger. I den prosessen er en del dyre- og plantearter blitt desimert og fortrengt. Vi bruker kjemiske midler for å utrydde de insekter og planter som truer vår matproduksjon. Uten det hadde vi ikke klart å brødfø de syv milliarder vi alt er blitt. Og flere skal det bli. Om vi skal lykkes med å holde liv i dem må det bli mer av det samme; monokulturer på marken, kunstgjødsel, og mer kjemikalier mot ugress og uønskede insekter og endog dyr (elefanter truer jordbruk i store deler av Afrika). Overbefolkning er kanskje den største trussel vi står overfor, og da mest fordi den skjer i det som noen kaller rævhølland. Større biodiversitet er ikke løsningen på det problemet, med mindre enn man da mener at så og så mange mennesker skal avlives for å gi naturen mulighet til å utfolde seg.

Mange arter har det vanskelig med å overleve i møtet med moderne menneskers livsstil og deres behov. Lus og lopper, som jo har fulgt menneskene fra arilds tid, er kanskje de som står i størst fare for å bli utryddet; de har det ikke lett i møtet med sjampo og såpe og mye annet som man bruker for å holde dem på avstand. Kanskje våre miljøfundamentalister tar seg sammen for å gjøre noe for å verne disse små vennene våre. De kunne slutte å vaske seg og ikke skifte klær mer enn et par ganger i året. Da kunne man ha kjent dem igjen på lukten, og den ville stått i forhold til det budskap de prediker.