Kapitalismen

Jeg leser for tiden en bok om kapitalismen (Conceptualizing Capitalism av Geoffrey Hodgson). Jeg leser selektivt, men jeg tviler på at jeg blir noe særlig klokere hvis jeg får med meg alle de 400 sider (nesten). Det er med kapitalismen som med lusa, man kjenner den på gangen. Likevel later det til å være en del misforståelser om dens innerste vesen og samfunnsnytte.

Kapitalismen er ingen gammel foreteelse. Den oppstod i England med den industrielle revolusjon og spredte seg raskt sammen med den til resten av verden. Om kapitalismen ga opphav til den industrielle revolusjon eller omvendt er en høne-egg diskusjon. Den industrielle revolusjon resulterte i gevinster som kunne investeres i ytterligere virksomhet, men disse gevinstene stimulerte også fremveksten av finansinstitusjoner som gjorde det lettere å investere, og dermed økte produksjonen og profitten ytterligere. En klar vekselvirkning.

Ingen har skrevet mer eller mer engasjerende om kapitalismen enn Karl Marx, selv om han ikke brukte det ordet særlig ofte. Marx mente at kapitalistenes profitt skyldtes utbytting av arbeiderne; de fikk ikke en lønn som tilsvarte de verdier de skapte. Merverdien var forskjellen mellom markedsverdien av det arbeiderne skapte og den lønn de fikk, og lønnen ble holdt nede av konkurranse mellom arbeiderne; de hadde ikke annet å selge enn sin egen arbeidskraft, og i prinsippet kunne lønnen synke ned mot det arbeiderne trengte for å holde livet i seg selv.

Men det var ikke noe nytt at arbeidsfolk ikke fikk en lønn som svarte til verdien av det de skapte. Slik har det vært alt fra den stund menneskene begynte å organisere seg i samfunn. Merverdien tok den herskende klasse seg av, og den gikk til å finansiere dens liv i sus og dus, til monumentale bygninger, til religiøs utøvelse, til presteskapet, og til kongen eller faraoen eller keiseren og hans hoff. Alt dette var uproduktive investeringer som ikke økte den alminnelige kvinne og manns levestandard.

Til forskjell investerte kapitalistene sin profitt i produktiv virksomhet. Formålet var selvsagt å høste ennu større profitt. Men det ville kun lykkes hvis kapitalistene produserte noe som andre ville kjøpe. Ingen kapitalist ble rik av å reise monumentale templer eller kirker eller finansiere et presteskap eller bygge mausoleum over seg selv. Kapitalistens belønning var kritisk avhengig av at han tilfredsstilte behov folk var villige til å betale for. Dette er kilden til kapitalismens legitimitet og dens samfunnsnytte. Kapitalistene la seg i selen for å finne behov som lot seg tilfredsstille og utvikle teknologi som gjorde det mulig med fortjeneste. Dette er i all korthet hemmeligheten bak den utrolige fremgang menneskeslekten har opplevd de siste par hundre årene. Noen av kapitalismens kritikere fremmer uten bevisst ironi det argument at kapitalistene skaper disse behovene for så å kunne tilfredsstille dem. Javel, kanskje vi kan være takknemlige for akkurat det; det skal egentlig godt gjøres å finne et bedre argument til forsvar for kapitalismen.

Kapitalismen oppsto spontant, i en vekselvirkning mellom teknisk fremgang og utvikling av finansielle institusjoner, det var ingen som sto frem med en oppskrift på denne tingenes ordning. Og hadde noen gjort det, er det mer enn overveldende sannsynlig at forslaget vill blitt nedstemt i en folkeforsamling. Kan man tenke seg, et samfunnssystem som bygger på profittjag og egennytte istedenfor medmenneskelighet og likeverd! Og hadde man forsøkt seg på en samfunnsordning basert på det sistnevnte, kan man være ganske sikker på at resultatet ville blitt elendig. Vi har da også eksperimentert med dette. Sosialismen var i utgangspunktet tuftet på verdier som solidaritet og likeverd. Den ble satt i virkning, og resultatet ble verre enn vondt. Det er i grunn et meget nedslående resultat; et samfunnssystem bygget på solidaritet og likeverd resulterer i fattigdom og elendighet, mens et samfunnssystem tuftet på det motsatte har gitt oss overflod av rikdom. Det forteller ingen oppmuntrende historie om menneskets evne til å bevisst skape et bedre samfunn.

I det siste synes sosialismen å ha fått litt vind i seilene, til tross for pågående eksperimenter som Cuba og Venezuela. Noen irriterer seg over ujevn fordeling av rikdom i kapitalistiske land. Da må man ha klart for seg at ujevn fordeling av rikdom er både en drivkraft i systemet og en konsekvens av at det fungerer tilfredsstillende. Investeringer oppstår ikke av ingenting, men av kapitalistenes overskudd. Og en fremgangsrik investering gir profitt, desto større som den tilfredsstiller flere behov. Avskaffer man ulikhetene er det fare for at man kastrerer kapitalismen og gjør den lite funksjonsdyktig. Konsekvensene kunne bli forødende.

Men for kapitalistene kan det være klokt å dele litt med seg. Fordelingen mellom de fremgangsrike og de mindre fremgangsrike er like skjev som fordelingen mellom særdeles begavede og de middels og mindre begavede. Hvis de som mener kapitalismen har levert lite til dem blir mange nok og frustrerte nok, vil de bruke sin stemme til fordel for politikere som har liten forståelse for kapitalismens velsignelser. Da er både kapitalistene og resten av oss på vei mot elendigheten.