Populisme

Vi har alle hørt politiske besserwissere av ymse slag karakterisere sine motstandere som populister. Av og til ledsages det av indignasjon om disse populistenes udemokratiske holdning. Det er et interessant paradoks. Populisme er noe som appellerer til folket, det er noe som er populært, presumtivt i alle fall. Populisme som en seriøs analytisk kategori er prioritering av kortsiktige gevinster på bekostning av langsiktige interesser; lønnsøkning i nærmeste fremtid som utløser inflasjon og forringelse av kjøpekraft på litt lengre sikt; underskudd på offentlige budsjetteter som må finansieres av skatter i fremtiden, o.s.v. Mange har vært bekymret for at de alminnelige velgeres mangelfulle innsikt i hvordan tingene henger sammen og deres begrensede evne til å tenke klart vil gi populistene luft under vingene og føre til politiske valg som på lengre sikt vil motarbeide deres interesser. Den bekymringen spilte en stor rolle i utformingen av den amerikanske republikk; senatorene skulle velges på seks år; de skulle utgjøre et korrektiv til representantene som kun velges for to år; senatorene skulle sørge for at langsiktige interesser vant over de kortsiktige. Hvordan det har gått med det skal jeg ikke prøve å vurdere; for tiden ser det ut som man i beste fall kunne håpe at senatet blir et korrektiv til en president vi ikke har sett maken til og som åpenbart er uegnet til embetet.

Men det er et annet og kanskje mer interessant aspekt ved populismen som et favorittskjellsord brukt av de etablerte makteliter. Det er disse elitenes neglisjering av elementer i folkemeningen som slett ikke dreier seg om prioritering av kortsiktige gevinster på de langsiktiges bekostning, men utvikling som folk flest ikke ønsker, hverken på kort eller lang sikt, og som ikke er i tråd med deres interesser. Masseimmigrasjon av folk fra fremmede kulturer, særlig muslimske land, er en slik. Har de etablerte makteliter i Norge og Europa ellers noensinne foreslått en folkeavstemming om hvor mye immigrasjon folk i disse landene ønsker? Bare antydningen om noe slikt ville antakelig utløse et fnys eller det som verre er fra ledende fyrtårn blant disse elitene. De massemedia som skulle være så kritisk og gi maktelitene et nødvendig korrektiv har isteden opptrådd som deres puddel. Innvandringskritiske stemmer har vært ganske fraværende både i svensk og norsk presse, og elitene har kunnet ture frem med sine åpne velkomstarmer inntil det viste seg at de fremmedkulturelle ikke var så ubetinget interesserte i den omfavnelsen.

Sverige er nu blitt det land i Europa som har en av de høyeste drapsfrekvenser. Selv om det ikke omtales så altfor ofte i mediene, er det velkjent for de fleste hva som ligger bak. Masseinnvandringen til Sverige har skapt ghettoer hvor politiet ikke tør å gå og hvor forbryterbander har sin egen brutale justis som ikke sjelden går utover den uskyldige almenhet. Den svenske elendighet har forplantet seg til nabolandene Norge og Danmark, som for så vidt har sine egne innvandrermiljøer skapt av samme naive godhetspolitikk og hvor kriminaliteten også florerer.

Forestilte de svenske og andre europeiske godhetsapostler seg at en masseinnvandring av fremmedkulturelle ikke ville ha noen virkning på deres samfunn annet enn å øke antallet innbyggere? Trodde de at svensk og europeisk kultur for øvrig hadde en så uimotståelig tiltrekningskraft at «våre nye landsmenn» ikke hadde noe ønske hetere enn å bli som den befolkning de ble en del av? De forventningene er for lengst gjort til skamme. Ikke sjelden er det annen generasjon innvandrere som viser seg dårligst integrert som det heter. Integrasjon i maktelitenes nytale betyr at de skal bli som oss, ikke til utseende, men innvendig når det gjelder deres seder og bruk. Kvinnene deres skulle ut i jobb og ellers være likestilte, og de skulle respektere våre lover og tradisjoner. Isteden har vi fått innbyggere som driver med rekruttering til terroristbander, kriminalitet, kjønnslemlestelse og andre primitive skikker som vi trodde hørte fortiden til. De sender sine barn til koranskoler i utlandet hvor de blir tuktet til å oppføre seg på muslimers vis. Det har ikke streifet våre eliter at «våre nye landsmenn» kan være like stolte av sin kultur son vi av vår og ønsker å føre den videre, også de delene vi finner barbariske, i sitt nye hjemland. Blir de mange nok, blir det vanskelig å få dem på andre tanker, spesielt når mange i «majoritetsbefolkningen» ikke lenger synes å være overbevist om sin egen kulturs overlegenhet når den kommer i konflikt med andre.

Et annet felt hvor de etablerte makteliter møter motbør er energiforsyningen. Elitenes klimafobi har fått dem til å skifte ut driftssikker energi med væravhengige kilder som sol- og vindkraft. Dette har gitt Europas og Norges innbyggere dyrere energi, ikke bare fordi disse energikildene er dyre å bygge ut, men også fordi de krever et parallelt system med andre energikilder (gass og kull) som må stå klart til bruk de gangene sol- og vindkraften uteblir. Disse «tradisjonelle» kraftverkene må jo få dekket sine kostnader, og det kan bare skje enten ved direkte subsidier, som nok finner veien til strømforbrukenes lommebøker, eller med høye strømpriser når de de tas i bruk. De alminnelige velgere har fått kjenne disse prisene gjennom lommeboken, og gjennom tap av arbeidsplasser når strømmen blir for dyr for bedriftene. De er elitene ikke takknemlig for denne erfaringen, og det er begrenset hjelp i å si at dette må man igjennom for å redde verden.

Nu kan man hevde at dette er et klassisk eksempel på en situasjon hvor kortsiktige interesser står mot de langsiktige. Folk flest forstår ikke alvoret i klimatrusselen; klimapolitikken er noe som må overlates til eksperter. Men det er bare det at ekspertene ikke er enige om hvor alvorlig klimatrusselen er eller om den eksisterer i det hele tatt. Noen mener at det meste av den økning i kulldioksid i atmosfæren som har funnet sted siden man systematisk begynte å måle den i slutten av 1950-årene faktisk kommer fra planeten selv, dels fra plantenes respirasjon, men særlig fra havet. De som mener dette er ikke bare uvitende lekfolk, men vitenskapsmenn som har god greie på kulldioksidens omfattende vandring mellom hav eller vegetasjon og atmosfære. Andre respektable vitenskapsfolk finner det merkelig om ikke den store økningen i utslipp fra fossile brensler har gitt seg utslag i den formidable økning i konsentrasjon av kulldioksid i atmosfæren som har funnet sted. Men selv om vi aksepterer det sistnevnte, er det betydelig usikkerhet om hvor stor innvirkning dette vil ha, både på planetens gjennomsnittstemperatur og forekomsten av såkalt ekstremvær. Denne usikkerheten kommer meget godt frem i rapportene fra FN’s klimapanel, ledestjernen de etablerte makteliter i Europa styrer efter. Og selv om vi aksepterer at det verste sannsynligvis vil inntreffe, er det ikke så meget Europa kan gjøre med det. Europa står for mindre enn ti prosent av verdens utslipp av kulldioksid, mens utslippene i resten av verden øker år efter år. Utslipp av klimagasser er et globalt problem, i den grad det er noe problem. Det kanskje velgerne forstår. Og de forstår i alle fall omkostningene og ubehaget av elbiler, strømpriser som går i taket, og redusert fremkommelighet i våre byer p.g.a. korstoget mot privatbilismen. Det bidrar godt til at de etablerte eliter synes å være i ferd med å måtte takke for seg.

Arbeiderpartiet og dets indre kvaler

 Hvem husker lenger tallet 36,9? Det var den oppslutningen Torbjørn Jagland malte seg inn i et hjørne med da han før valget i 1997 sa at Arbeiderpartiet, som han nylig var blitt leder av, måtte ha for å fortsette i regjering. Partiet fikk 35%, Jagland holdt ord og gikk av, og det ble dannet en sentrumsregjering under ledelse av Kjell Magne Bondevik.

En oppslutning på 35%, enn si 36,9%, drømmer ikke Arbeiderpartiet om en gang i dag. Meningsmålingene vi nylig har sett har vært under 15%. Det er en dramatisk nedgang, selv om den har foregått over nesten 30 år.

De elendige meningsmålingene har ført til uro i partiets rekker, som først og fremst ytrer seg i viskninger og antydninger om at partiets leder og statsminister, Jonas Gahr Støre, bør skiftes ut. Det er bemerkelsesverdig at de går på mannen og ikke politikken. Det synes ikke å være noe i veien med mannen. Støre er antakelig den intellektuelt mest oppegående på Stortinget og har utdannelse fra et prestisjeuniversitet i Frankrike, i motsetning til enkelte lys på Stortinget som kan skilte med masteroppgaver fra utkantuniversiteter i Norge som attpåtil er delvis plagiat. Mannen har lang fartstid fra utenrikspolitikken og andre politikkområder og er i stand til å kommunisere dannet og reflektert, både på engelsk og fransk. Hva mer kan man ønske seg?

Det forekommer sannelig bryet verdt for Arbeiderpartiets politikere og sympatisører å reflektere litt over om det kunne være noe galt med partiets politikk. Nedgangen fra 35% til 15% har foregått forholdvis jevnt i nesten 30 år, skjønt litt i rykk og napp. En del av forklaringen skyldes nok at den klassiske arbeiderklasse, partiets kjernevelgere, har skrumpet inn. Færre og færre av LOs medlemmer befinner seg «på gølvet», og de som er igjen er gjerne i høyt spesialiserte og godt betalte funksjoner og stemmer antakelig på Høyre. Vi finner fler og fler av LOs medlemmer i offentlig sektor, og de sogner gjerne til omfordelingspartiene på venstresiden.

Nøkkelen til Arbeiderpartiets tilbakegang i senere tid finner vi antakelig i Fremskrittspartiets fremgang. Blant de sakene som markerer forskjellen mellom de to partier er klimapolitikken og innvandringspolitikken. Fremskrittspartiet er ikke særlig opptatt av å redde verden med vindmøller, elbiler eller andre tiltak som reduserer utslipp av kulldioksid i Norge uten å ha noen nevneverdig virkning på klimaet. Fremskrittspartiet er innvandringsskeptisk, særlig mot folk fra fremmede kulturer og da muslimske land i særdeleshet. Det faller antakelig i god jord blant tradisjonelle Arbeiderpartivelgere; møtet med disse innvandrerne i storbyenes klassiske arbeiderstrøk har ikke alltid vært harmonisk. Arbeiderpartiet burde kanskje revidere sin politikk på begge områder, om de har noen ambisjon å reversere den velgerflukt de er utsatt for. Partiet hadde jo i utgangspunktet en ambisjon om bedre betingelser for arbeiderklassen her i landet. Hverken partiets klimapolitikk eller innvandringspolitikk passerer den testen.

Dertil kommer at partiets omfordelingspolitikk kanskje heller ikke har så stor appell blant den alminnelige norske velger. Selv om flertallet av dem på kort sikt nok ville tjene på omfordeling fra de rike til de fattige, har de kanskje en viss forståelse for at forskjeller i inntekt er nødvendige for å sikre den økonomiske vekst som må til for at vi alle skal få det bedre. Økonomisk vekst krever investeringer, og hvor skal pengene hentes fra? Statens såkorn har ikke alltid spiret godt, men de formuende har både ambisjon om og nese for at pengene deres skal yngle. Derfor satser de penger på levedyktige virksomheter. Dessuten er inntektsforskjeller en konsekvens av at forretningsdrivende har lyktes og dermed et signal om at det går godt i økonomien. Regner det på presten så drypper det på klokkeren. Regjeringens skatteutspill og rikingenes flytting til Sveits ser ikke ut til å ha gitt Arbeiderpartiet økt oppslutning.

Oljesubsidier

Det har nesten gått sport i å hevde at norsk oljenæring er subsidiert. Foreløpig rekord innehas av Knut Bergo, BI, som finner at oljeskattepakken av 2020 gir subsidier på 100 millioner kroner årlig. Et mer nøkternt anslag gis av Åsmund Sunde Valseth, partner i Vista Analyse, 68 milliarder kroner over ti år, ifølge artikkel i Dagens Næringsliv den 16. oktober.

Bakgrunnen for Valseths anslag er en definisjon av subsidier fra selveste Finansdepartementet. Ifølge den er subsidier «unntak og særordninger som representerer en fordel for de som omfattes, sammenlignet med å bli skattlagt etter de ordinære reglene eller etter hovedprinsippene for skatte- og avgiftssystemet.» Denne definisjonen leder jo umiddelbart til spørsmålet hva som er «ordinære» regler. Hadde skattepakken av 2020 blitt den nye normal er saken klar, men så ille gikk det heldigvis ikke.

Vanligvis oppfatter vi subsidier som støtte til ulønnsom produksjon. Det interessante spørsmål er om oljeskattepakken resulterte i investeringer i hva som ellers ville vært ulønnsomme prosjekter. Det har ingen påvist så vidt jeg vet, men det ville være et interessant forskningsprosjekt i seg selv. Det er ikke nok å påpeke at oljeskattepakken førte til at staten betalte 90% av oljeinvesteringene gjennom uteblitt skatt, mens den forsynte seg med «kun» 78% av inntektene. Det er velkjent at slike skattekiler kan føre til investeringer som gir mindre avkastning enn selskapene normalt krever, men det er ikke dermed sagt at det faktisk vil inntreffe.

Ellers er denne mytebildningen om subsidiering av oljenæringen et merkelig fenomen, all den stund olje- og gassutvinning har gitt oss et oljefond så stort at vi har problemer med å bruke alle de pengene som representerer forventet årlig avkastning. Er det noen som tror at den pengebingen er kommet i stand gjennom statens subsidiering av petroleumsnæringen? Det ville i så tilfelle minnet om den gangen Baron von Münchhausen, etter eget utsagn, hevet både seg og sin hest opp av en hengemyr ved å rive seg selv i håret.

En inspirasjon til denne mytebildningen kan være den famøse publikasjon som det internasjonale valutafond ga ut for noen år siden og handlet om subsidiering av fossile brensler. Et verre makkverk skal man lete lenge etter. Det ble satt en fiktiv pris på alle tenkelige skadevirkninger av bruk av fossile brensler, mens fordelene ble systematisk utelatt. Med et slikt utgangspunkt var det ikke vanskelig å komme frem til et ønsket resultat. Noen kan ha latt seg imponere av at Valutafondet sto som utgiver av denne rapporten, men på rapportens forside ble det presisert at metode og konklusjon var på forfatternes egen regning.

Publisert i Finansavisen 28. oktober 2024

Renaissance for kjernekraft?

Financial Times har nylig (16. oktober) brakt interessante nyheter om kjernekraft. Google har bestilt seks, eventuelt syv, små modulære kjernefysiske reaktorer fra selskapet Kairos Power. Amazon har kjøpt seg inn i et annet selskap (X-Energy) som utvikler samme type reaktorer. Microsoft har forpliktet seg til å kjøpe elektrisitet over en 20-års periode fra reaktoren på Three Mile Island hvis eieren (Constellation Energy) velger å starte den på nytt. Det var nettopp denne reaktoren som bidro til å sette kjernekraft i vanry ved et uhell i 1979 som førte til nedstenging.

Det er to ting som forklarer disse selskapenes interesse for kjernekraft. For det første vil efterspørselen efter elektrisk strøm øke formidabelt i forbindelse med etablering av nye datasentre, til stor del drevet av utviklingen av kunstig intelligens. For det annet ønsker disse selskapene kraft fra kilder som ikke slipper ut kulldioksid og som i tillegg er pålitelige, i motsetning til sol- og vindkraft som er avhengig av vær og trenger kostbar reservekraft når de ikke leverer.

Det er særlig verdt å merke seg at det dreier seg om profittdrevne selskaper som tar sine valg ut fra teknologi, pålitelighet og omkostninger. Det er noe ganske annet enn offentlige ministre og byråkrater som satser skattebetalernes penger på sine ideologidrevne yndlingsprosjekter. Det stiller det grønne skiftet som europeiske politikere og byråkrater holder på med i et lite flatterende lys.

Publisert i Finansavisen 21. oktober 2024

Norge og et «fredselskende» USA

 Erik Solheim har en interessant reiseskildring fra USA i DN den 20. august. Han har møtt mange Trump-velgere og funnet ut at de er noen hyggelige mennesker, i motsetning til Trump selv. Han ser frem til en mindre krigersk president som prioriterer folk på hjemmebane i stedenfor diverse engasjementer rundt om i verden. Kort fortalt, en mindre ambisiøs amerikansk imperialisme med skarpere fokus på det som skjer på hjemmebane.

Et spørsmål Solheim ikke kommer inn på er hva dette ville innebære for norsk sikkerhetspolitikk. Det er jo ingen hemmelighet at den til syvende og sist er basert på amerikanske ambisjoner om å dominere verden i den grad det lar seg gjøre. For hva skulle ellers få dem til å sende sine soldater for å rydde opp i problemer som kunne tilstøte oss langt nord i Europa og langt borte fra USAs territorium, nesten like langt som Taiwan, som Solheim informerer oss USA ikke har noen interesse av og burde overlates til sin egen skjebne.

Det er nærmest en naturlov at land med stor industriell slagkraft forsøker å dominere ikke bare sine nærområder men også fjerne for å fremme sine interesser. Mindre land prøver å orientere seg i maktkampen mellom stormaktene som best det går og som best tjener deres interesser. I den kampen som foregikk under den kalde krigen mellom USA og Sovjetunionen fant både Norge og mange andre europeiske land seg godt til rette under amerikansk proteksjon. Det var ikke i Norges interesse å la sovjetiske interesser og samfunnssystem dominere innenfor egne grenser.

Rivalisering mellom stormakter opphører ikke hvis amerikanerne begrenser sine ambisjoner, det fører bare til at andre stormakter, i første rekke Kina, men også Russland, prøver å ekspandere inn i det tomrom amerikanerne efterlater seg. Russland ville ta for seg så meget av Europa som de klarer å fordøye. De tidligere europeiske stormakter er hverken i stand til eller villige til å bruke militærmakt utenfor egne grenser og knapt nok innenfor.

Noen synes likevel å tro at EU kunne overta tomrommet amerikanerne ville efterlate seg i Europa. Det er en illusjon, av mange grunner. Uansett burde man stille seg spørsmålet hva europeiske land eventuelt ville har for interesse av å forsvare Norge mot russisk krenkelse. Det måtte da helst være energi. Europa vil for lang tid fremover være interessert i norsk olje og gass. Dessuten vil de gjerne bruke norsk vannkraft som batteri for sin egen upålitelige vindkraft. Det er momenter å ta med seg for forberedelsene til en svekket amerikansk imperialisme. For øvrig ville de europeiske land klare seg utmerket Norge foruten.

Publisert i Dagens Næringsliv 21. august.

Et klimanøytralt forsvar

Regjeringen har lagt frem en ambisiøs plan om styrking av norsk forsvar. Det er høyst forståelig, på bakgrunn av den pågående krig i Ukraina. Det overraskende er at den ikke kom tidligere; krigen i Ukraina begynte jo for alvor i februar 2022 og har aner helt til okkupasjonen av Krim i 2014.

En ting glitrer imidlertid med sitt fravær i regjeringens pressemelding om satsingen på forsvaret, nemlig klimafotavtrykket. Skal de nye fregattene drives med ammoniakk eller endog med batterier som et stadig økende antall av norske ferger? Skal flyene gå på biobrensel? Skal stridsvognene gå på batteri? Det står ingenting om ladestasjoner for stridsvogner i pressemeldingen, og kanskje har man tatt lærdom av hvordan det går med bussene i Oslo i vinterkulden; krigen kan jo endog bryte ut om vinteren.

Kontrasten til regjeringens pressemelding om samferdsel, som ble lagt frem et par uker tidligere, kunne ikke vært større. Der gis klimamålene en fremtredende plass. Flyene skal gjøres klimanøytrale, selv om man sier lite om hvordan, tungbiltransporten skal elektrifiseres (den kan kanskje sammenlignes med stridsvognene), og skipsfarten skal bli grønnere.

Kanskje er det viktigere å redde eget skinn enn å redde verden når det kommer til stykket.

Oljefondet redder ikke Ukraina

Denne, i litt annen versjon, falt Dagens Næringsliv for tungt for brystet. Det skal bli spennende å se hvor vi står om ett år, d.v.s. i mars 2025.

Flere har tatt til orde for å fravike Handlingsregelen og bruke noe av Oljefondet til å kjøpe våpen til Ukraina. Forslaget virker lite gjennomtenkt og bør ikke tas til følge.

Til dette er det flere grunner. Ukrainernes problem er først og fremst at de vestlige land ikke har vært villige til å gi dem de våpen de trenger for å vinne krigen mot Russland. All den stund amerikanere, tyskere og andre ikke er villige til å gi Ukraina langdistanseraketter og fly som kunne latt russerne smake sin egen medisin på eget territorium har det liten betydelse om Norge er villig til å kjøpe disse våpnene for å gi til Ukraina. Støtten til Ukraina fra vestlig side har vært halvhjertet og nølende og langt på efterskudd. De vestlige land har vært villige nok til å la det ukrainske blod flyte, men å gi dem de våpen de trenger har de ikke turt. En velvillig tolkning er at de ikke vil provosere Putin til å ta i bruk atomvåpen. Det er vel og bra, men han omgås neppe med selvmordstanker. Den efterhvert forsiktige opptrapping fra vestlig side har da heller ikke ført til bruk av russiske atomvåpen.

Ukraina er nu kommet dithen at de antakelig kommer til å lide et strategisk nederlag. Gjenerobring av russisk kontrollert territorium er neppe noe de selv tror på. Det mest optimistiske krigsslutt vi kan se for oss i dag er at Ukraina må gi fra seg Krim og de to fylkene russerne formelt har inkorporert. Russerne vil undertegne en erklæring om respekt for Ukrainas nøytralitet og selvstendighet, som vil kunne vise seg like meget verd som den erklæringen med samme innhold de undertegnet i forbindelse med at Ukraina ga opp de atomvåpen de arvet fra sovjettiden. Ukraina blir forespeilet medlemskap i EU i en fjern fremtid, om da ikke EU har falt fra hverandre i mellomtiden. De får neppe medlemskap i NATO, men det spiller kanskje ingen stor rolle; Donald Trump blir antakelig USAs neste president, og hans fremtidsplaner for NATO er velkjente.

Et verste scenario er at russerne bryter igjennom de ukrainske forsvarslinjer og ødelegger det de har lyst til av Kiev og andre ukrainske byer. Så går det ned et nytt jernteppe ved Ukrainas vestgrense. Antakelig stopper de ikke der, men inkorporer også Transnistria og Moldova. Da går jernteppet ned tilsvarende lengre vest.

Så var det størrelsesordenen. Ifølge Instituttet for internasjonal økonomi i Kiel var støtten til Ukraina i toårsperioden 15. januar 2022 til 15. januar 2024 på 278 milliarder amerikanske dollar. Det har åpenbart ikke vært nok. Oljefondet er på nesten 1700 milliarder amerikanske dollar og dermed seks ganger så stort som støtten til Ukraina, men hvor meget skal vi bruke av det til dette edle formål? Norge er faktisk blant de landene som har gitt mest til Ukraina i forhold til BNP så vi har ingenting å skamme oss over.

Handlingsregelen har tjent oss godt. Den er ett av få tilfeller hvor bærekraftig politikk kan gis et ikke-trivielt innhold, og den har satt Norge i en særstilling blant ressursrike land. Takket være Handlingsregelen kan den overgående oljerikdom bli til glede for kommende generasjoner. Det ville være tragikomisk om Oljefondet ble skuslet bort, om enn bare delvis, på et militæreventyr som synes å ha få sjanser til å lykkes og som vi ikke har den minste kontroll over.

Fiskeriforvaltning og fiskeripolitikk

Trykt i Bergens Tidende søndag 24. mars 2024

Lørdag den 16. mars hadde Bergens Tidendes Lørdagsmagasin en meget interessant artikkel om en ung fisker, Erik Gåsvær. Han ble i sine yngre dager rådet fra å bli fisker; det var ikke et yrke som ga et skikkelig utkomme, enn si status. I dag har han ved 33 års alder en inntekt som kan måle seg med oljebransjen. Han later ikke til å angre på sitt yrkesvalg. Hans historie er ikke enestående; Bergens Tidende har bragt lignende historier før.

Bak dette ligger, som avisen også forklarer, et forvaltningsregime for fiskeriene som bygger på omsettelige fiskekvoter. Dette har gjort det mulig for folk som både er dyktige fiskere og har god forretningssans å arbeide seg opp til det sjikt som kunne kalles lønnsadel. Det er dem godt forunt; de har ikke sittet med hendene i fanget eller drevet med tastetrykk.

Forskjellen er stor fra de tingenes tilstand jeg husker fra den tid jeg kom til Norge i 1975. Den gangen levde norske fiskere av almisser fra staten. De arbeidet like hardt som de alltid har gjort, men en uhensiktsmessig fiskeripolitikk gjorde det umulig for dem å leve av den inntekt de fikk fra deres fangster alene. Norsk fiskeriforvaltning hadde på det tidspunkt ikke fullt ut tatt inn over seg det faktum at havets rikdom er begrenset. Stadig bedre teknologi økte presset på fiskeressursene, og for sildebestanden resulterte dette i et totalt sammenbrudd. Hvis fiskerne skal få en levelig inntekt av sitt yrke må deres antall begrenses, og jo mer desto raskere den teknologiske utvikling går.

Allerede i 1950-årene begynte man å subsidiere fisket med statlige midler. Dette ble sågar formalisert i en avtale mellom Norges Fiskarlag og Stortinget. Fra å ha vært en lønnsom eksportnæring på markedsmessige betingelser ble fiskerinæringen en stadig sultnere gjøkunge. Det var årvisse forhandlinger om fiskeristøtte og det gikk fra galt til verre; støtten ble bare større og større. Slik var det nødt til å gå all den stund man ikke hadde sørget for en effektiv adgangsbegrensning til næringen. De adgangsbegrensninger som efterhvert kom var ineffektive og en slags sosialpolitikk; ingen skulle bli rik og alle skulle bli mest mulig like. Det var kanskje ikke en uventet filosofi all den stund mesteparten av lønnsinntekten i realiteten kom fra statskassen.

Efterhvert ble det større forståelse for at dette var en absurd ordning. Fiskeriforvaltningen ble i voksende grad tuftet på individuelle fiskekvoter. Det var ganske naturlig, i og med at fiskebestandene forvaltes med en totalkvote for hver bestand. Hva var da mer naturlig enn å stykke opp disse kvotene i individuelle kvoter? Ikke bare er det naturlig, men også tvingende nødvendig for å forhindre et destruktivt kappfiske om en totalkvote. For å sikre et bedre samsvar mellom fiskeflåtens kapasitet og tilgjengelige kvoter ble de individuelle kvoter tillatt omsatt, om enn med restriksjoner. De som skaffet seg en dyr og effektiv båt kunne dermed kjøpe seg driftskvoter som tillot effektiv bruk av båten. Og de som ønsket å forlate næringen kunne sikre seg en pensjon ved å selge de kvotene de hadde. Gjennom denne ordningen har det skjedd en imponerende omstrukturering og effektivisering av fiskeflåten.

Denne ordningen er dessverre truet av politikere som ikke kan holde fingrene fra fatet og la lønnsomhet bestemme hvem som skal ha og ikke ha fiskekvoter. Regjeringen la for noen uker siden frem en «Kvotemelding» for Stortinget hvor den foreslår å ta kvoter fra den havgående og mest lønnsomme flåten for å gi til kystfiskere. Det er for så vidt ikke helt overraskende; det er flere kystfiskere enn havfiskere og i politikken er det jo stemmene som teller.

På enkelte områder har politikerne lært seg den lekse at det er å foretrekke å la profesjonelle og markedskreftene avgjøre økonomiske forhold. Ikke minst har man tatt dette inn over seg i pengepolitikken. En gang bestemtes renten av politikere. Nu bestemmes den av Norges Bank, men Norges Bank kan ikke ignorere markedskreftene. Dessverre har man ikke fullt ut tatt inn over seg denne leksen i fiskeripolitikken. Det som må gjøres er å ta politikken ut av «fiskeripolitikken». Da sitter vi igjen med fiskeriforvaltning. Fiskeriforvaltning er i prinsippet enkel; la biologisk ekspertise bestemme hvor mye det er tilrådelig til enhver tid å høste av fiskebestandene og la lønnsomheten bestemme med hva slags båter og utstyr fisken skal tas og bringes i land. Det er dette som har gjort det mulig for Erik Gåsvær og mange andre å skaffe seg et levelig utkomme av å fiske.

Trump som fredspresident

Professor George Chabert ved NTNU har mange interessante poenger i sin artikkel i BT den 3. februar. Ett av dem er at Donald Trump er undervurdert som fredspresident. Det anføres at han nok kommer til å trekke USA ut av NATO og avvikle USAs sikkerhetsgaranti for Europa. Kanskje det, men da er spørsmålet hva slags fred vi vil få.

Hva Ukrainakrigen gjør klart er at Russland ikke skyr noen midler for å erobre de land de anser seg tjent med å legge under seg. Det eneste som vil stoppe dem er troverdig militær trussel. Professor Chabert synes å mene at noen av Russlands naboer klart hører hjemme i dets interessesfære og kanskje endog innenfor den russiske grense; hans uttalelser om de baltiske stater tyder i hvert fall på det. Det finnes jo historisk presedens, og om den teller, så omfatter den antakelig også Finland. Russerne har tidligere vist interesse for Norges isfrie havner, så det er all grunn til å tro at de eventuelt ville forsyne seg av Nord-Norge; spørsmålet er om de ville stoppe allerede nord for Trondhjem. Skulle den amerikanske sikkerhetsgaranti bortfalle, er russernes evne til å fordøye det eneste som ville stoppe deres fremmarsj i Vesteropa. De ville nok stoppe lenge før de kom til Atlanterhavet; det ville nok bli litt for mye bry for dem å bestyre tyskere, franskmenn, nederlendere og andre; disse ville nok kunne avfinne seg med en vasallstatus med en viss frihet, omtrent som Finland i Sovjetunionens glansdager. Men Nord-Norge kunne de nok beherske uten altfor store problemer.

Noen synes å sveve i den villfarelse at Europa, eller endog EU, kunne tråkke i de skoene Trump eventuelt efterlater seg. Det er en illusjon, av flere grunner. Europas militærmakt er en skygge av hva den en gang var og vil ta lang tid å bygge opp. Det finnes ingen europeisk identitet; europeere identifiserer seg fortsatt med sin nasjonalstat, som jo er tuftet på etnisitet. Bortsett fra evnen, så er europeiske stater neppe motivert til å forsvare andre stater med mindre det ligger klart i deres interesse, og med den europeiske imperialismes død er det neppe å forvente. Dertil kommer at europeisk befolkningsstruktur ikke inviterer til omfattende krigsinnsats. For det må man ha et tilstrekkelig overskudd av ungdom i sin beste alder som kan ofres på slagmarken om så er nødvendig. Det har ikke Europa; de har en aldrende befolkning og sliter med å ha nok folk i arbeidsfør alder. Så har vi den statsfinansielle side av saken. De fleste europeiske land, og de skandinaviske i særdeleshet, prioriterer å betale folk for å drive dank heller enn å la fattigdom drive dem til å søke eget utkomme, om enn aldri så dårlig betalt. Og så skal vi ikke glemme klimafobien og bestrebelsene efter å legge om vår energiforsyning til dyr og upålitelig sol- og vindenergi, penger som heller burde vært brukt på å ruste opp vårt eget forsvar.

Det er selvsagt et paradoks, som professor Chabert og andre har påpekt, at USA skal være sikkerhetsgarantist for rimelig velstående land som i Vesteuropa. Som både Donald Trump og Jens Stoltenberg er skjønt enige om, burde europeerne i det minste betale litt mer av kalaset. Det er selvsagt amerikanernes imperialistiske ambisjoner som har fått dem til å dekke en så pass stor del av regningen; hvorfor skulle de ellers være villige til å sende sitt utstyr og risikere sine soldaters liv så pass langt hjemifra? Noen synes å ha en viss aversjon mot amerikansk imperialisme samtidig som de finner seg godt til rette i skyggen av den. De bør tenke igjennom situasjonen på nytt; vi vesteuropeere har et interessefellesskap med amerikansk imperialisme og har hatt det lenge. Vårt problem med Trump er at han er en dårlig imperialist, kanskje mest p.g.a. sin generelle uegnethet som statsleder. Han får dårlige skussmål av John Bolton, en utpreget imperialist som for en tid tjente som sikkerhetsrådgiver for Trump og fikk oppleve hans dårlig tenkte krumspring på nært hold.

Vi kommer ikke unna det faktum at verden alltid vil være dominert av de stater som har størst militær og industriell makt. Vi bør først som sist stille oss spørsmålet hvem vi er best tjent med å være i skyggen av. Det pågår nu et omfattende maktskifte i verden når det gjelder industriell og politisk makt. Det går ut over USA, som lenge har vært verdens ledende stormakt. Russland er ikke den mest fremtredende kandidat for å overta USAs posisjon. Det er egentlig en dårlig nyhet for oss, fordi det betyr at amerikanerne ikke lenger identifiserer Russland som sin hovedutfordrer og blir dermed mindre interessert i å motarbeide utvidelse av Russlands interessesfære.

Trykt i Bergens Tidende 8. februar 2024