De små klimagleder

I en lederartikkel den 2. april opplyser Dagens Næringsliv at utslipp av kulldioksid fra kvotepliktige bedrifter i EU gikk ned med 3,3 prosent i 2018. EUs andel av verdens utslipp var 10 prosent i 2017, og neppe mer enn halvparten av dette kom fra kvotepliktige bedrifter. Den omtalte reduksjon på 3,3 prosent tilsvarer derfor neppe mer enn 0,17 prosent av verdens samlede utslipp. For verden sett under ett økte utslippene med 1,6 prosent i 2016, ifølge BPs energistatistikk, og for tiårsperioden 2006-2016 økte de med 1,3 prosent pr. år.

Det påpekes også at «rask vekst i fornybar energi i Europa bidrar til å skvise ut kullkraft». Bruk av kullkraft i Europa falt med 3,3 prosent i 2017, men EU produserer kun 7 prosent av verdens kullkraft, slik at denne reduksjonen tilsvarer kun 0,2 prosent på verdensbasis. Samlet sett økte verdens produksjon av kullkraft med 3,2 prosent fra 2016 til 2017.

Vi snakker tydeligvis om de små gleder.

Det er i utviklingslandene utslippene av kulldioksid øker mest. Kina er allerede verdens største utslippsland. Økningen i folkerike utviklingsland som Kina, India, Bangladesh, Indonesia og Malaysia var fra 3 til 8 prosent i 2017. Det er i disse landene den fremtidige konsentrasjon av kulldioksid i atmosfæren kommer til å bli avgjort, og de later ikke til å være særlig affisert av klimaangst.

Klimafobi

Klimasaken har nu beveget seg hinsides enhver virkelighetstilknytning og rasjonalitet. Det ser man best på den klimastreiken som norske og andre skoleungdommer deltok i sist fredag. Det skal ikke forspilles mange ord på å drøfte hvilke forutsetninger de har til å vurdere en så komplisert sak. At de er et lett bytte for propaganda og gruppetenkning er en annen sak.

Det er ikke noe nytt at historieløs og halvstudert ungdom lar seg forlede av fobier av det ene eller andre slag. I en kronikk i Wall Street Journal den 12. mars beskriver Paul H. Tice hvordan ungdom fra Frankrike og Tyskland satte i vei i det herrens år 1212 for å befri Jerusalem fra muslimene. Ingen av dem nådde dit.

Det verste eksemplet fra nyere tid er den kinesiske kulturrevolusjon. Massevis av kinesiske ungdommer gjorde opprør mot fortiden og ville ha et nytt samfunn, basert på revolusjonere idéer. Det var den tidens nye, røde giv. De ble ivrig utnyttet av historiens muligens største psykopat og massemorder, Mao Tse-tung, som brukte dem for å eliminere sine egne kolleger. Skoler ble stengt og ungdommen sendt ut på landsbygden for «å lære av massene» som det så vakkert hette. Slik mistet Kina en hel generasjon utdannede. Denne prosessen beskrives særdeles godt i boken «Out of the Gobi» av Weijian Shan, en av dem som ble fanget opp av vanviddet og havnet i Gobi-ørkenen. Men han var heldig og evnerik og ble efterhvert professor ved Wharton School of Business, en av de mest fremstående av sitt slag i USA.

Og her hjemme fikk kulturrevolusjonen sågar også en klangbunn. Hvem husker ikke de blåfrosne ungdommene som i 1970-årene stod utenfor kjøpesentrene og solgte Klassekampen? De ble forholdsvis fort innhentet av virkeligheten, Kina kom seg på fote og Pol Pot ble avslørt for hva han var. Med klimaet kommer det å ta lengre tid, men alt nu er det klart at de mest ivrige profeters spådommer lar vente på seg.

Irsk klimaforvikling

Var det kanskje i et ubetenksomt øyeblikk at Irland gikk med på å redusere sine utslipp av klimagasser med 20% i 2020 relativt til utslippene i 2005? Dermed fikk Irland den mest ambisiøse klimapolitikken i EU. Noen ville kanskje bruke ordet «foregangsland.»

Nu viser det seg at Irland antakelig kommer til å bomme på dette målet med ikke mindre enn 95%. Denne mangelen på måloppfyllelse vil koste Irland 13 millioner euro de nærmeste årene, og kanskje så meget som 90 millioner hvis Irland heller ikke når målene om fornybar energi, rapporter The Irish Times 22. november.

Den irske klimaminister opplyser (The Irish Independent, 22. november) i sakens anledning at under finanskrisen derimot nådde Irland sine klimamål.

Hvilken deilig tid.

NATO og Norge

NATOs mastodontøvelse er over. Den kan ha beroliget noen som ble foruroliget av Trumps uttalelser om at NATO var utgått på dato og at amerikanerne var gått lei av å betale for det som egentlig skal være Europas forsvar.

Var den et spill for galleriet? Det tok dager og uker for kjøretøyer å komme fra det europeiske kontinent til Norge. Vil man få en slik tidsfrist i tilfelle krig? Eller burde man kanskje ha beredskapen nærmere til hånds?

Det er ingen tvil om at amerikanske styrker spilte hovedrollen i denne øvelsen. Da bør man kanskje stille seg spørsmålet hva USA egentlig har for interesse av å forsvare fjerne landområder som norskekysten. Det er liten grunn til å la seg rive med av floskler om frihet og demokrati. Ingen makt, stor eller liten, har noensinne brukt sine militære styrker for noe annet enn å forsvare sine interesser. Amerikanerne hadde i sin tid interesse av å forsvare norskekysten mot en eventuell sovjetisk krenking, og så fulgte norsk suverenitet og demokrati med på kjøpet. Sovjetunionen var i sin tid USAs utfordrer, og amerikanerne forsøkte så godt de kunne å demme opp for dens utvidelse av sin interessesfære utover det de var blitt enige om under Den annen verdenskrig. Norskekysten var selvsagt av stor interesse i den sammenheng; det var viktig å ha en alliert på et territorium som var nærmeste nabo til den sovjetiske nordflåtes baser på Kola og enda viktigere å sikre seg at ikke Sovjetunionen kunne etablere flåtebaser i selve Norge.      

Men nu? Vi lever ikke lenger i en bipolar verden; Kina er USAs viktigste utfordrer og dens betydning kommer bare til å øke i fremtiden. Russland er ikke det Sovjetunionen var; det er ikke lenger USAs hovedutfordrer i en multipolar verden. Det er grunn til å tro—for ikke å si frykte—at USAs interesse for norskekysten vil bli betydelig mindre i årene som kommer. For det første kommer de å få alt mer å gjøre med å hamle opp mot Kina. Hvordan kommer de til å prioritere det i forhold til konkurransen med Russland? Og hva med evnen? Den er ikke lenger hva den var. Amerikansk produksjonsevne og teknologi dominerer ikke andre lands i den grad den gjorde i de første tiår efter Annen verdenskrig. Og så har vi statsfinansene. Den amerikanske regjering har i mange år hatt et vedvarende underskudd på sitt budsjett og bygget opp en statsgjeld som nærmer seg verdenskrigsproporsjoner. Det er ingen tegn til at det snur under Trump; tvert imot så blir det bare verre. Det betyr i sin tur at alt mer av amerikanske statsutgifter vil gå med til å betale renter av gjeld, til fortrengsel for andre utgifter, også militærutgifter. Da må de begynne å prioritere hardere.

Og hvordan vil de så vurdere utgiftene til NATO i den sammenheng? Det europeisk-amerikanske forsvarssamarbeid har desto bedre vilkår som amerikanerne har større ambisjoner om verdensherredømme. Det er ikke i vår interesse at de ambisjonene skaleres ned, men det er man antakelig i ferd med å gjøre. Kanskje amerikanerne kunne leve aldeles utmerket med at russerne tok seg til rette langs norskekysten. Den er jo ganske langt hjemmefra.   

En "aktuell" geburtsdag

Jeg leser i Bergens Tidende i dag (17. august) at den indiskættede forfatter V.S. Naipaul fyller 86 år i dag.

Om det hadde vært så bra. I løpet av uken har jeg lest to nekrologer om ham, en i Wall Street Journal og en i Financial Times. Naipaul døde lørdag den 12. august i London.

Issmelting i Antarktis

Følgende innlegg ble tilsendt Bergens Tidende

Bergens Tidende publiserte sist fredag en skremselartikkel om issmeltingen i Vest-Antarktis. Den har satt nye rekorder, sies det, og kunne om den fortsetter heve havnivået med flere sentimeter.

Først litt om isbreer. De er som sakteflytende elver; de rinner ut i sjøen, men så fylles det på i den andre enden. NASA-forskeren Jay Zwally påviste i en artikkel i 2015 at isen i Øst-Antarktis legger mer på seg enn hva som forsvinner i Vest-Antarktis. I et nylig intervju bekrefter han at dette fortsatt er tilfellet. Så Antarktis sitt nettobidrag til havnivået så langt er senkning og ikke stigning.

Man kan også betvile om issmeltingen i Vest-Antarktis forårsaket av varmt havvann under isen er så stor som noen vil ha det til. Nylig boret et forskerteam fra New Zealand et hull i isen og sendte ned et kamera. Hva viste det? Glitrende iskristaller av havvann som frøs fast på undersiden av isflaket. Forskerne ble overrasket. «It blew our minds» sa isbreforskeren Christina Hulbe.

Så hadde vi følgende meningsutveksling:

BT: Vi har dessverre ikke funnet plass til innlegget ditt denne gangen. Det betyr ikke at det er noen dårlig tekst, men vi mottar langt flere innlegg enn vi klarer å bruke, så prioriteringen må være hard. Ta gjerne kontakt også neste gang du har noe på hjertet!

 Mitt svar: Tenk så trangt dere har det. Eller passer det ikke inn i agendaen?

 BT: Vi er åpne for å trykke innlegg som angriper den brede konsensusen på dette fagfeltet, men i så fall må argumentene være ekstra sterke. Denne gangen takker vi nei.

 Mitt svar: Joda, jeg har for lengst forstått at det holder med svake argumenter for den kommende klimakatastrofe.

Så ble det tyst.

Oss dritsekker imellom

Dette kunne vært overskriften på en reportasje fra toppmøtet mellom Kim Jong-un og Donald Trump. Kim overtok et skrekkregime efter sin far og har fortsatt i samme lei. Han lot sin onkel bli henrettet med en luftvernskanon og sin halvbror bli avlivet med en særdeles potent gift. De er ikke de eneste som han har ryddet av veien. Disse bravader danner en del av bakgrunnen for Trumps berømmelse av den unge manns forståelse for hvordan makt konsolideres og utøves. Selv har ikke Trump blod på hendene så vidt jeg vet, men hans stil er bøllete, hans forståelse for økonomi rudimentær, og hans forhold til fakta omtrentlig. Hans hang til å berømme andre «sterke menn» (bøller?) er påfallende; foruten den unge og lovende Kim har vi de velprøvde Vladimir Putin og Xi Jinping.

Det er gode grunner til at store deler av den seriøse verdenspresse behandler Trump med en blanding av avsky og forakt. Likevel kan man spørre om ikke den av og til lar disse holdninger ta overhånd så til de grader at den ikke evner å se det positive i noe av det Trump gjør. Rapportene fra toppmøtet med Kim Jong-un har stort sett vært negative. Det er blitt påpekt at det kom lite håndfast og forpliktende ut av dette møtet. Det kom ingen bindende og verifiserbar forpliktelse fra Kim om å avvikle sitt atombombeprogram eller de bomber han allerede måtte ha. I stedet kom de samme vage løftene som han og hans far tidligere har gitt til Trumps forgjengere.

Det nye er imidlertid at dette kan være begynnelsen på en prosess som ender med en fredsavtale som formelt avslutter Koreakrigen og fører til et atomvåpenfritt Korea. Det er ikke alltid toppmøter fører til noe konkret den gangen de blir holdt, men starter likevel en prosess som ender opp i nedrustning eller fredelig sameksistens. Det kom ikke noe konkret ut av møtet mellom Gorbatsjov og Reagan i Geneve i 1985 eller det senere møtet mellom dem i Reykjavík i 1986, men de ble likevel starten på en prosess som førte til nedrustning og utstrakt samarbeid mellom USA og Sovjetunionen. Tiden vil vise om det samme vil skje i kjølvannet av møtet med Kim, men Trump fortjener ros for å ha forsøkt. Det er i hvert fall mer konstruktivt enn selektiv bombing av Nord-Koreas kjernefysiske anlegg, noe som kunne utløse en gjengjeldelse hvor 20-miljonbyen Seoul ble jevnet med jorden. Holder ikke Nord-Korea ord, kan man alltid gå tilbake til tidligere strategi. Trump har ikke gitt opp noe som ikke kan reverseres.

Trump gjorde et stort nummer av at Kim lovet å returnere skjelettene av amerikanske soldater som falt i Koreakrigen for snart 70 år siden. Det er en «innrømmelse» like tom på innhold som den er fylt med symbolikk. Som Jakob Sande uttrykte det, «beina kom heile heim.»