Det «Meget lange telegram» og norsk utenrikspolitikk

Intet land kan velge sine naboer. Dem må man avfinne seg med. Problemer oppstår når en nabo vokser seg stor og sterk og ønsker å erobre hele eller deler av et annet land. I mange århundrer levde danskene i noenlunde fred og fordragelighet med tyske stater som var svakere enn dem. Danskekongen var sågar også konge over det tyske Holstein. Mange embetsmenn i den danske stat var endog tyskere som snakket og skrev på tysk uten at noen syntes det var merkelig. Så kom den tyske industrialisering, Bismarck, og Tysklands samling til et mektig imperium. Bismarck syntes ikke det var naturlig at en del av Tyskland skulle regjeres av en dansk konge og satte i gang et intrikat diplomatisk spill om hertugdømmene Slesvig og Holstein. Danskene tapte det spillet og den påfølgende krig. Ikke bare tapte de det tyske Holstein men også Slesvig, som på det tidspunkt (1864) hovedsakelig var dansk. Danskene fikk nordre delen av Slesvig tilbake efter at tyskerne tapte den Første verdenskrig, men søndre delen av Slesvig hadde tyskerne klart å befolke så pass at de var i flertall i den avstemming som ble holdt for å avgjøre hva danskene skulle få og tyskerne beholde. Dermed mistet danskene en stor og før i tiden dansk by, Flensborg, som ligger like sør for den dansk-tyske grense. Likevel bor det tyskere og dansker om hverandre her og der i Slesvig og, får vi håpe, i større fordragelighet enn før. Fra Tønder, like nord for tyskegrensen, husker jeg et gammelt fengsel, brukt i tysketiden, som var blitt til museum. En av fangene hadde ristet inn et vers som muligens ikke egner seg for gjentakelse, men la gå; jeg syntes det var så pass at jeg la det på minnet (antakelig i 1971):

              Gefährlich ist’s am Leim zu lecken

              und schrecklich ist des Tigers Zahn.

              Doch, das schreckligste der Schrecken

              ist des Kupferschmieds den Arsch zu lecken

              für es sitzt Grühnspahn drahn.

Siden Annen verdenskrig har Norge fått Russland til nabo. Et slikt naboskap har vært en ulykke for de fleste land. Det får holde med å nevne Finland og de baltiske stater. Som de fleste andre stormakter mener Russland seg berettiget til å ha makt og innflytelse og kanskje endog direkte herredømme over sine naboer. Det er selvsagt en utfordring for et land som Norge som jo ikke bare er lite og i utgangspunktet langt underlegent Russland i militær styrke, men som også har en del goder som russerne kan mene det er godt å ha; beliggenhet tett opp til de viktigste russiske flåtebaser, forekomster av naturressurser, og isfrie havner året rundt. Problemet blir større ved at russerne drar med seg en samfunnsmodell som ikke er attraktiv. Før i tiden var det kommunismen med all dens elendighet, nu er det en autokratisk samfunnsmodell som best kan karakteriseres som en bandittstat.

Norge har derfor valgt som forsvarsstrategi å støtte seg til mektigere stater som kunne hamle opp mot russerne hvis det smeller og avskrekke dem fra å forfølge erobringstokter mot Norge. Det vil i praksis si USA; uten amerikanerne er ikke NATO navnet verdt en gang. Men militære allianser er ikke veldedighet. Hvilke interesser er det som gjør at USA tilsynelatende er villig til å forsvare Norge, et land som ligger mange tusen mil borte fra deres egne kyster? Svaret er åpenbart; så lenge amerikanerne har ambisjoner om å være toneangivende i verden, er det i deres interesse å hamle opp mot enhver konkurrent. Så lenge Sovjetunionen var deres hovedkonkurrent og endog en aggressiv sådan, var amerikanerne interessert i en forsvarsallianse med de land som ville hamle opp mot sovjetisk aggresjon. En stund efter Sovjetunionens fall så det ut til at Russland var interessert i å bli et sivilisert og fredelig land som samarbeidet med bl.a. amerikanerne om en verdensordning som kunne tjene begges interesser, men det er lenge siden den slags våte drømmer ble til isklumper i den harde virkelighet.

Men er det så helt opplagt at USA fortsatt ser på Russland som sin hovedmotstander? Nei, det er det ikke. Kina har dukket opp som USAs hovedutfordrer når det gjelder teknologi og industriell makt. De to sistnevnte forhold er avgjørende for det internasjonale maktspill; det var USAs overlegenhet i industriell styrke og teknologi som gjorde det mulig for dem å spille en ledende rolle i tiden efter Annen verdenskrig. Russland var en kjempe på leirføtter; deres militære styrke kunne kanskje sammenlignes med amerikanernes, men de måtte sette alle kluter til for det; på alle andre områder var Sovjetunionen håpløst underlegen. Gorbachev så en mulighet i avspenning og avmilitarisering for å gjøre Sovjetunionens levestandard sammenlignbar med vestlige lands, men det gikk jo som det gikk med det prosjektet. Russland av i dag er håpløst underlegent USA i teknologi og industriell styrke, med en økonomi som kan sammenlignes med Italias i størrelse.

Det er Kina som har seilet opp som en utfordrer for USA. Kinas økonomi kan allerede sammenlignes med USAs i størrelse, og om et par eller tre tiår kan den til og med være større enn den amerikanske målt pr. capita. Dette har sent omsider gått opp for amerikanerne, og de er ikke innstilt på å bli en lillebror. Sist vinter publiserte det amerikanske Scowcroft Center (oppkalt efter Brent Scowcroft, en tidligere amerikansk sikkerhetsrådgiver) en pamflett under tittelen «The Very Long Telegram». Tittelen henspiller på den amerikanske diplomats George Kennans «long telegram» fra Moskva like efter Annen verdenskrig hvor han la linjene for den «containment» strategi som amerikanerne kom til å forfølge overfor Sovjetunionen; unngå krig med dem, men hold dem i sjakk og sørg for at de ikke kan utvide sin interessesfære.

Det er den slags strategi som «The Very Long Telegram» foreslår. For å kunne hamle opp mot Kina kreves det at alle kluter settes til. USA har ikke styrke nok til å slåss med to sterke fiender samtidig. Derfor tar «telegrammet» ivrig til orde for at USA sørger for å stå på vennskapelig fot med Russland og gjerne at de også mobiliserer Russland i sitt korstog mot Kina.

Dette er selvfølgelig maktpolitisk logisk og helt korrekt. Hvis det blomster opp en ny bølle i skolegården, gjør den fra før mektigste bøllen riktig i å heller alliere seg med bølle nummer tre enn å bekjempe både nummer to og tre, med mindre enn den sterkeste bøllen er uomtvistelig overlegen begge.

«Telegrammet» prøver, ikke uventet, å pynte på sin argumentasjon med retorikk om demokrati og den slags. Kina ses på som eksportør av et uappetittlig autokrati som ikke har plass til almene valg og den slags og som tramper på menneskerettigheter. Det er jo ikke vanskelig å finne eksempler på at det forekommer internt i Kina; Tibet, Hong Kong og uighurene. Men eksportør? Kanskje er Kina fornøyd med bare å bli latt i fred og kunne forfølge den politikk de ønsker å føre internt. Er da ikke Russland et autokrati hvis rettsvesen er hinsides enhver sivilisasjons grenser og hvis metoder til å fremme egne interesser i sine nærområder sender kalt vann nedover ryggen på deres naboer for øvrig? «Telegrammets» pusteøvelser om menneskerettigheter og demokrati er mest bare pinlig; til syvende og sist dreiser det seg om enkel maktlogikk som blant bøllene i skolegården.

«Telegrammet» ble utgitt anonymt, og det har vært spekulert meget om hvem som kan være forfatteren. Det er åpenbart at vedkommende har solid kunnskap om Kina og om amerikansk utenrikspolitikk. Henry Kissingers navn har vært nevnt. Det man bør ta innover seg er at de tanker som det gis uttrykk for i «telegrammet» er antakelig blitt konvensjonelt tankegods i de kretser som er toneangivende for amerikansk utenrikspolitikk, i begge partier. Det er dårlig nytt for Norge. Før enn vi liker kan selve grunnvollen for norsk forsvarspolitikk briste. Den er nu bygget på rivalisering mellom USA og Russland, at USA i egen interesse kommer oss til unnsetning om nødvendig og avskrekker russerne fra å prøve sin skitne triks i Norge.

Og hva har man da å holde seg til?

Et langskip på vei mot fattigdommen

Under krisen i 1930-årene var det noen som tok til orde for å sette folk i arbeid med å grave hull i bakken for så å fylle dem opp igjen. Den gangen var det om å gjøre å skaffe folk arbeid. Overføringer av penger uten motytelse var ikke kommet på moten. Så fikk det heller være at arbeidet ikke var særlig meningsfylt eller skapte noen verdier.

Dessverre er det store likheter med det såkalte grønne skifte og de nevnte tiltak for å skape arbeidsplasser. Det skal bores hull på havbunnen for å pumpe ned kulldioksid. Men først skal den fjernes fra industrielle prosesser og fraktes rundt land og strand til et anlegg utenfor Bergen. Dette er ødeleggelse av verdier i stor skala. En stor del av energien som brukes i industrianleggene skal brukes til fjerning av kulldioksiden, og så kommer transportkostnaden, kostnaden for anleggene som skal pumpe den ut til havs, rørene som skal frakte den, og kostnaden for å bore og følge med på hva som skjer i disse hullene.

Kostnaden for denne verdiforødelsen må selvsagt betales av staten. Dens omkostninger for kulldioksidhåndteringen i Norcem med påfølgende infrastruktur er anslått til 25 milliarder kroner ifølge Stortingsmelding 33 (2019–2020). Hva får man så igjen for dette eventyret? Virkningen på verdens klima er neglisjerbar; Norges totale utslipp av klimagasser måles i pro mille av verdens samlede utslipp. Eneste målbare effekt er en begrenset reduksjon i Norges egne, ubetydelige utslipp. Det gir klimafrelste politikere og byråkrater anledning til å stille i verdensmesterskapet for kutt i klimagasser blant sine likesinnede.

En annen illustrasjon på det grønne skiftet ble gitt i desember i fjor da Yara kunngjorde planer om kutt i kulldioksidutslipp ved å produsere hydrogen fra strøm (E24 den 7. desember). Dette ville kreve strømforbruk på om lag fire terawattimer i året og gjøre anlegget til en av landets største strømforbrukere. For selskapet er ikke dette prosjektet i nærheten av å være lønnsomt, men staten forventes å bla opp; den har jo som kjent et Oljefond som kan brukes til litt av hvert. Og hva får man så igjen? Norges utslipp forventes å bli kuttet med 1,5 prosent. Norges samlede utslipp av kulldioksid er 0,1 prosent av verdens utslipp. Da finner vi at Yaras påtenkte anlegg ville redusere verdens utslipp med 0,0015 prosent. Betydningen for klimaet er åpenbar. Står den i forhold til kostnaden?

I det siste har noen irritert seg over at Perspektivmeldingen taler med to tunger. Ikke bare skal man redde verdens klima, man skal også se til at Norges olje- og gassproduksjon ikke nedtrappes for fort. Man lever jo ikke bare av gode intensjoner, man trenger jo litt penger også. Det hadde kanskje vært bedre om enkelte av våre politikere erkjente at det ikke går å ri på to hester samtidig, at det grønne skifte og slutten på oljealderen ville sende Norge tilbake til den fattigdom som i hvert aldrende nordmenn selv husker. Kanskje de endog kunne manne seg opp til å erkjenne at den såkalte klimakrise ikke eksisterer andre steder enn i fantasien av våre taleføre klimaaktivister og at de skrekkscenarier som påberopes til støtte for klimakrisen bare finnes i regnemodeller som i 20 år har vist seg å grovt overdrive den moderate økning i den globale temperatur som vitterlig har funnet sted.  

Publisert i Finansavisen 24. februar 2021

Trump

At Donald Trump er en drittsekk var rimelig klart før han ble valgt. Skulle noen vært i tvil, ble den tvilen blåst bort av begivenhetene den 6. januar; pøbelens inntog i kongressbygningene på Capitol Hill i kjølvannet av en oppildnende tale av presidenten selv. Men ingenting er så galt at det ikke er godt for noe; med dette har han sikret sin politiske død, i hvert fall som en seriøs konkurrent neste gang det holdes presidentvalg i USA.

Efter begivenhetene på Capitol Hill har det ikke skortet på kommentarer. De går i stor grad ut på at Trump har utfordret demokratiet og gjort sitt beste for å hundse dets spilleregler.

Akk, om det var så enkelt.

Trump ble valgt til president på demokratisk vis. Riktignok fikk han en mindretall av stemmene, men mange nok vil noen si. Nesten halvparten av de amerikanske velgere stemte på en kandidat som i sin oppførsel viste enhver som kunne se og høre at ikke egnet seg som president. Hans mangel på moral og uforskammete oppførsel var en ting og godt kjent fra tidlig av. Man kunne dessuten i det minste ane en manglende evne til å føre en gjennomtenkt politikk. John Boltons erindringer som Trumps sikkerhetsrådgiver er et interessant dokument om det sistnevnte. Selv om Trump tapte denne gangen var forskjellen mellom stemmene han og Biden fikk urovekkende liten, gitt Trumps prestasjoner. Hvis ikke koronaviruset hadde dukket opp ville Trump antakelig blitt gjenvalgt. Og det må da innrømmes at alt som Trump gjorde ikke var like galt. Dessuten hadde han vind i seilene så lenge økonomien gikk godt, hjulpet frem av hans uansvarlige skattelettelser.

Men historien om Trump og demokratiet dreier seg ikke ene og alene om de stemmene han fikk ved valget, både i fjor og i 2016. Trump ble utkåret av velgerflertallet i det republikanske parti. Det var hans engasjerte, republikanske velgere som løftet ham frem og foran andre og mer reflekterte kandidater, hvorav det var mange i det republikanske primærvalg i 2016. Til slutt sto republikanerne igjen med en drittsekk som de enten måtte avfinne seg med eller ta avstand fra og tape valget.

Historien om Trump og demokratiet er dyster. Den reiser spørsmålet hvor egnet almene valg er for å velge nasjonale ledere, eller for så vidt å ta beslutninger i viktige men innfløkte spørsmål som f.eks. Brexit. Mange av historiens beryktede diktatorer ble løftet frem av demokratiet. Hitler kom til makten på parlamentarisk vis. Riktignok hadde nazistene ikke flertall i utgangspunktet, men mange med god kjennskap til Hitler-Tyskland har ikke dradd i tvil at han vill fått stemmen til flertallet tyskere så lenge alt gikk bra for ham. Franjo Tudjman og Slobodan Milosevic var hovedarkitektene bak krigen i Jugoslavia. Begge kom til makten på demokratisk vis. Og så var det salig Hugo Chavez i Venezuela.

De såkalte sosiale media er en faktor som har bidradd til å undergrave demokratiske valg som en egnet beslutningsmekanisme. Usanne rykter har alltid eksistert, men sosiale media bidrar mektig til at de sprer seg som ild i tørt gress. Det har vi fått erfare til gagns de siste ukene. Sosiale medier kan sammenlignes med en rørledning; man kan helle klart vann eller søppel i den. Man bør kanskje ikke bli overrasket over at de mest fylles med søppel.

Også de minst informerte, de som sluker enhver konspirasjonsteori, og de direkte dumme er blant de som deltar i almene valg. Hvor mange er de? Antakelig flere enn vi liker å tro. Demokratiske valg fungerer utmerket hvor godt etablerte og kompetente eliter kjemper om makten; da får velgerne seg forelagt alternativer som er noenlunde jevngode, og hva de stemmer for gjør ingen stor skade. Verre blir det når velgerne skal velge sine ledere ut fra egne forutsetninger, da kan det gå fryktelig galt. De er ingen tilfeldighet at russerne har gjort det til sport å påvirke amerikanske valg gjennom å spre falske rykter på sosiale media. De rammer amerikanerne hvor de er svakest, de uopplyste horder som er predisponert til å tro de villeste rykter som harmonerer med deres egne fordommer. Det er antakelig ingen grunn til å tro at det står så mye bedre til i andre demokratiske land.

Grønt skifte: En ferd mot sorte hull?

Det snakkes mye om det grønne skiftet, mest i positive vendinger. Men alt er ikke som synes. Det grønne skiftet krever nemlig økt bruk av materialer som hverken er særlig grønt eller fornybart.

Ta et litiumbatteri for en elbil for eksempel. Det veier om lag et halvt tonn. Det kan inneholde 11 kg litium, 14 kg kobolt, 27 kg nikkel, 50 kg grafitt, 40 kg kobber, samt 180 kg stål, aluminium og plast (tall her og ellers hentet fra Mines, Minerals and Green Energy: A Reality Check av Mark P. Mills, the Manhattan Institute). Fordi konsentrasjonen av disse mineralene er lav, kreves det en omfattende utgraving av råmalm, omlag 40 tonn for å produsere metallene i dette ene batteriet. Ikke nok med det, råmalmen er blandet med mye rusk, og telles det også med, må det graves opp en masse på 100 til 700 tonn, alt for ett eneste batteri på et halvt tonn.

En gassturbin på størrelse med en enebolig produserer 100 megawatt elektrisk kraft. Et vindkraftverk som produserer det samme krever 20 mastodontturbiner og et areal på 25 kvadratkilometer. Det forutsetter at vindkraftverket produserer strøm hele tiden, noe det ikke gjør. I alminnelighet er «fornybar» kraft langt mer materialintensiv enn fossil kraft. Et vindkraftverk krever 16 ganger og et solkraftverk 30 ganger så mye materiale pr. megawatt som et gasskraftverk. Da er ikke materialbruken for å produsere gassen inkludert, men det ser ut som til og med mastodontplattformene i Nordsjøen kan komme godt ut i den sammenligning.

Naturgass inneholder mye energi pr. volumenhet. Derfor er utvinning av gass meget lønnsom, selv når den krever kostbar utbygging i form av plattformer til havs og tilhørende rørledninger og annen infrastruktur. Noen synes det er en god ide å bruke en del av gassen til å fjerne kulldioksid, omforme gassen til hydrogen og pumpe kulldioksiden ned under havbunnen. Da vil en stor del av energien i gassen gå tapt og det meste av lønnsomheten spises opp av økte kostnader, kanskje endog det hele. Det kreves en viss styrke for å tro at det blir god butikk av dette. Ferden mot det sorte hull er kanskje en mer treffende karakteristikk enn det grønne skiftet.

 

Kostbar symbolpolitikk

Den 9. april meldte E24 at Norges vassdrags- og energidirektorat hadde anbefalt at Equinor får tillatelse til å elektrifisere Troll og Oseberg.

Dette er enda et eksempel på en kostbar symbolpolitikk.

Først til virkningsgraden. La oss anta, kjære leser, at du tror vi står overfor en klimakrise. La oss også anta at det har noen betydelse i den sammenheng hva Norge gjør og ikke gjør. Likevel er denne foreslåtte elektrifiseringen fullstendig meningsløs.

Hvorfor det? Den foreslåtte elektrifisering vil erstatte den gassen som brukes for å produsere elektrisitet på Troll og Oseberg med strøm fra land. Den gassen som spares på denne måten blir så sendt til det europeiske kontinent hvor den brennes opp. Fra klimasynspunkt er det fullstendig uten betydelse om denne gassen brennes på norsk sokkel eller et annet sted. Dette tiltaket tjener ene og alene det formål å pynte på Equinors og Norges utslippsregnskap. Det er en mager og kostbar trøst selv for dem som måtte mene at utslipp av klimagasser er et stort problem.

Og hva koster så herligheten? 8,7 milliarder, opplyser E24. Og hvem betaler? Du og jeg og resten av Norges innbyggere. Det er nemlig slik at Equinor kan trekke disse kostnadene fra inntektene fra sokkelvirksomheten før de ilignes skatt. Summen av selskapsskatt og petroleumsskatt er 78%. Altså kan skatten reduseres med 6,8 milliarder. I tillegg får Equinor en ekstra avskrivning, såkalt friinntekt, på 20,8%. Den er god mot petroleumsskatten, som nu er 56%. Det gir en tilleggsreduksjon i skatt på en milliard. Dermed er den samlede skattereduksjon for Equinor kommet opp i 7,8 milliarder, nesten hele kostnaden for elektrifiseringen.  Equinor trenger således ikke å bry seg noe særlig om kostnaden for denne symbolpolitikk. Men du og jeg bør da være tilsvarende mer bekymret, for dette betyr en tilsvarende reduksjon i statens skatteinntekter. Og det beløpet kunne komme godt med i disse tider da koronatiltakene er i ferd med å sprenge et stort hull i norsk økonomi.

Innlegget ble først publisert på Klimarealistenes hjemmeside.

Det grønne Coronavirus

Det kan være flere enn meg som er blitt fristet til å sammenligne miljøbevegelsens ekstremister som et virus i samfunnskroppen, en dødelig sykdom som forsøker å ødelegge det moderne samfunn, den levemåte fossile brensler har gjort mulig, og føre oss tilbake til middelalderen. Men vi, eller i hvert fall jeg, har ment at det var for grovt; de grønne må være aldri så langt ute på viddene, men i bunn og grunn opptatt av å redde verden fra dens villfarelser, selv om den mest blir truet av dem selv.

Men der tok jeg feil. Sammenligningen er hverken så langsøkt eller ufin som jeg trodde. To beryktede miljøaktivister har selv invitert resten av oss til å trekke denne sammenligningen. Forhenværende miljø- og klimaminister Eirik Solheim, hvis ferskeste «claim to fame» er å ha tilbrakt flere timer i luften enn de fleste internasjonale byråkrater, har tvitret at konsekvensene koronaviruset har for samfunnet gir grunn til optimisme. «Kan viruset skape et vendepunkt i kampen mot klimaendringer? Koronaviruset gjør ting klimaaktivistene lenge har ønsket seg,» slår han fast i Twitter-innlegget.

Ja, der har vi det. Nedstenging av det meste av verdens flytrafikk, oljeproduksjon (nåvel, den er ikke stengt ennu), turistindustri, trafikk, og mye annet, og massiv arbeidsledighet.

Og her er en annen grønn autoritet, Martin Lopez Corredoira, Science 2.0, 4 mars:

«Suddenly, much to the surprise of the economic and political gurus, the solution is spontaneously arising in front of our very eyes: a virus. As in H. G. Wells' The War of the Worlds, a microscopic Earth lifeform has finally proved to reverse the victory in what has so far been a losing war to reduce the excesses of a crazy, self-destructive world. Neither Greenpeace, nor Greta Thunberg, nor any other individual or collective organization have achieved so much in favor of the health of the planet in such a short time. A miracle happened, and, suddenly, all the excuses to avoid a reduction of contamination have been shown to be spurious. In less than two months, worldwide organizations have shown us how it is indeed possible to close museums, shut down whole towns, including such top touristic destinations as Venice, reduce the number of flights, and cancel many of the most important conferences and summits, etc. And this is only the beginning…..”

Ja, miraklenes tid er kanskje ikke over, men det kan være delte meninger om hva et mirakel er, eller om det er til det bedre eller til det verre.

Det er jo aldeles utmerket at disse miljøaktivistene assosierer seg med Coronaviruset og ser på det som den reddende engel. Det setter dem selv i et passende perspektiv. Men tiltakene som nu settes inn mot Coronaviruset blir neppe populære i det lange løp. Noen har jo gått trøtt av dem allerede. Man kan da håpe at miljøaktivistenes likhetstegn mellom disse tiltakene og deres eget program vil gjøre det som sårt trenges med deres egen popularitet.

Tiltakene mot Coronaviruset er i seg selv en interessant historie. Skal man stenge ned samfunnet pga av en sykdom som ikke er stort verre enn en influensa og har en dødelighet på rundt 1% som i hovedsak rammer dem som var skrøpelige fra før?

Jeg husker en influensaepidemi som gikk på Island enten 1956 eller 57. Det var i mars/april, akkurat da torsken kom til å gyte. Det falt ingen inn å stenge av det fisket som skulle redde oss gjennom resten av året. Enn mindre falt det noen inn å stenge skolene, annet enn for å la oss som var noenlunde oppegående hjelpe til med å salte eller henge opp fisken, hva det måtte være. Vi var 12-13 år og sure, fordi man ikke lot oss jobbe til kl. 10 på kvelden som de andre, men bare til 7, fordi vi var jo så unge. Influensaen herjet, de gamle døde i et ikke ubetydelig antall. Presten fikk det travelt; det hendte han måtte begrave to i en og samme forretning. Man ga fri et par timer for dem som jobbet med fisken og ville gå i begravelse; noen brukte tiden for å sove litt på kirkebenken. Det ble fortalt om to bønder fra omkringliggende distrikt som brukte det gode fisket for å tjene litt penger. To av dem sov i samme kirkebenk og drømte—om penger. Den ene sa i søvne «tusen, tusen», det var den gangen tusen islandske kroner var verdt noe. Den andre korrigerte: «forbannet tull, to tusen.» Så ble molden kastet og alt var som før, bortsett fra for dem som var blitt befridd fra å holde et hjemmelaget «helsevesen» (noe offentlig sådant hadde man lite av den gangen).

 Vi er blitt noen hysteriske pyser.

Den usynlige elefant i regjeringskontorene

Det har vært påfallende tyst om den saken som sannsynligvis er den viktigste årsak til Fremskrittspartiets utmarsj fra regjeringskontorene – bompengeopprøret sist sommer. Fremskrittspartiets prinsipielle holdning til bompenger er velkjent, og det er også velkjent at aldri har det vært krevd inn mer bompenger enn nu når Fremskrittspartiet har hatt både finansminister og samferdselsminister i seks år. Jeg skal ikke klandre partiet for å ha prioritert veibygging foran kutt i bompenger når den politiske virkelighet er slik at man ikke kan få til begge deler samtidig. Det er imidlertid også klart at et slikt kompromiss må gå på troverdigheten løs. Hadde partiet fortsatt som før, risikerte det å miste en stor del av sine velgere til Bompengepartiet eller hva Folkeaksjonen mot bompenger måtte finne på å kalle seg dersom de stiller til neste Stortingsvalg. Det er meget sannsynlig at et slikt parti ville prøvd å overta mange andre av Fremskrittspartiets hjertesaker. Det ville ikke gjort saken lettere for Fremskrittspartiet.

Fremskrittspartiets dilemma er at de er rykende uenige med de fleste, og muligens alle, andre partier på Stortinget i en rekke saker. Skal de få til noe, må de inngå kompromisser med andre. Det kan gå på troverdigheten løs. Og det er ikke alltid enkelt å gjøre opp et regnestykke om hva som er oppnådd og om det er verdt alle kompromissene. Det er det uansett ikke om det ødelegger troverdigheten.

I et politisk landskap hvor partiene er i grunn enige om de fleste ting og uenigheten går på bagateller man forsøker blåse opp for å profilere seg er det ikke vanskelig å inngå kompromisser, og de behøver da ikke heller å bety så meget for troverdigheten; den går da hovedsakelig ut på hvor godt de enkelte ministre forvalter sine saker. Men i et samfunn som er dypt splittet i prinsipielt viktige saker går ikke det så bra. Det norske samfunn har de siste tiårene gått fra å være et samfunn hvor det hersker vidtgående enighet om de viktige ting til ett som er dypt splittet i viktige saker. For tyve år siden var det bred enighet om at oljen på norsk sokkel er en av de største velsignelser som har kommet det norske samfunn til gode. Nu finnes det en høylytt protestbevegelse mot denne bærebjelken i norsk økonomi, og ledende aviser intervjuer folk som synes å skamme seg for å ha en fortid i oljenæringen. De siste tiårene har det foregått en formidabel fremmedkulturell innvandring til Norge. Alle innvandrere tar med seg det som er lettest å bære – sin kultur og tradisjoner. Det har vist seg at i den bagasjen er det mye det norske samfunn kunne vært foruten.

Det er ingen tvil om at skepsis mot fremmedkulturell innvandring er utbredt i det norske samfunn, og det er heller ingen tvil om at det også er stor skepsis mot den energi- og klimapolitikk som for tiden later til å ha et stort gjennomslag på Stortinget. Det ville ikke bare være underlig men også sterkt beklagelig hvis ikke disse synspunkter ble behørig fremmet og representert på Stortinget. Dilemmaet er selvsagt at det eller de partier som står for en slik politikk og konsekvent står ved sitt standpunkt kan ha lang vei til regjeringskontorene, men det er ikke dermed sagt at de er uten innflytelse. Både Dansk Folkeparti og Sverigedemokraterna har snudd opp og ned på innvandringspolitikken i disse landene selv om de ikke anses som stuerene av de fisefine. På kort tid er Sveriges Socialdemokratiska Parti blitt halvert og har mistet mange av de velgere de utga seg for å representere – alminnelige arbeidsfolk uten høyere utdanning. Den samme utvikling er godt i gang i Norge.

Det er en del å ta itu med hvis Fremskrittspartiet vil profilere seg som et parti i seriøs opposisjon til det rådende Stortingsflertall. Innvandringspolitikken er en av dem, bompengene en annen. Men bompengene er i grunn bare toppen av et isfjell, en hoderystende gal energi- og klimapolitikk. Én ting er at det såkalte klimaproblem er sterkt overdrevet, en annen at de tiltak Norge gjør for å ordne opp i saken er fullstendig uten virkning og som et slag i vinden; samtidig som Norge med betydelige ulemper og omkostninger forsøker å redusere sine utslipp av klimagasser, øker de ufortrødent i verdens utviklingsland hvor flertallet av verdens befolkning bor og hvor behovet for billig energi er størst. Fremskrittspartiet kunne, og burde, måle svart med bred pensel over det såkalte grønne skifte som ikke eksisterer andre steder enn i fantasien til politikere uten nødvendig kunnskap og bakkekontakt. Partiet vil selvfølgelig få høre at det er i utakt med vitenskapen og at det forsøker å appellere til kunnskapsløse folk uten høyere utdannelse. Det vil de få høre fra den klikk som daglig fyller våre såkalt ledende aviser med svada og hvorav antakelig de fleste var enten for dumme eller for late til å ta itu med skikkelig vitenskap og satset heller på journalisthøyskole eller samfunns«vitenskap». På det grunnlaget ble de journalister.