En "aktuell" geburtsdag

Jeg leser i Bergens Tidende i dag (17. august) at den indiskættede forfatter V.S. Naipaul fyller 86 år i dag.

Om det hadde vært så bra. I løpet av uken har jeg lest to nekrologer om ham, en i Wall Street Journal og en i Financial Times. Naipaul døde lørdag den 12. august i London.

Issmelting i Antarktis

Følgende innlegg ble tilsendt Bergens Tidende

Bergens Tidende publiserte sist fredag en skremselartikkel om issmeltingen i Vest-Antarktis. Den har satt nye rekorder, sies det, og kunne om den fortsetter heve havnivået med flere sentimeter.

Først litt om isbreer. De er som sakteflytende elver; de rinner ut i sjøen, men så fylles det på i den andre enden. NASA-forskeren Jay Zwally påviste i en artikkel i 2015 at isen i Øst-Antarktis legger mer på seg enn hva som forsvinner i Vest-Antarktis. I et nylig intervju bekrefter han at dette fortsatt er tilfellet. Så Antarktis sitt nettobidrag til havnivået så langt er senkning og ikke stigning.

Man kan også betvile om issmeltingen i Vest-Antarktis forårsaket av varmt havvann under isen er så stor som noen vil ha det til. Nylig boret et forskerteam fra New Zealand et hull i isen og sendte ned et kamera. Hva viste det? Glitrende iskristaller av havvann som frøs fast på undersiden av isflaket. Forskerne ble overrasket. «It blew our minds» sa isbreforskeren Christina Hulbe.

Så hadde vi følgende meningsutveksling:

BT: Vi har dessverre ikke funnet plass til innlegget ditt denne gangen. Det betyr ikke at det er noen dårlig tekst, men vi mottar langt flere innlegg enn vi klarer å bruke, så prioriteringen må være hard. Ta gjerne kontakt også neste gang du har noe på hjertet!

 Mitt svar: Tenk så trangt dere har det. Eller passer det ikke inn i agendaen?

 BT: Vi er åpne for å trykke innlegg som angriper den brede konsensusen på dette fagfeltet, men i så fall må argumentene være ekstra sterke. Denne gangen takker vi nei.

 Mitt svar: Joda, jeg har for lengst forstått at det holder med svake argumenter for den kommende klimakatastrofe.

Så ble det tyst.

Oss dritsekker imellom

Dette kunne vært overskriften på en reportasje fra toppmøtet mellom Kim Jong-un og Donald Trump. Kim overtok et skrekkregime efter sin far og har fortsatt i samme lei. Han lot sin onkel bli henrettet med en luftvernskanon og sin halvbror bli avlivet med en særdeles potent gift. De er ikke de eneste som han har ryddet av veien. Disse bravader danner en del av bakgrunnen for Trumps berømmelse av den unge manns forståelse for hvordan makt konsolideres og utøves. Selv har ikke Trump blod på hendene så vidt jeg vet, men hans stil er bøllete, hans forståelse for økonomi rudimentær, og hans forhold til fakta omtrentlig. Hans hang til å berømme andre «sterke menn» (bøller?) er påfallende; foruten den unge og lovende Kim har vi de velprøvde Vladimir Putin og Xi Jinping.

Det er gode grunner til at store deler av den seriøse verdenspresse behandler Trump med en blanding av avsky og forakt. Likevel kan man spørre om ikke den av og til lar disse holdninger ta overhånd så til de grader at den ikke evner å se det positive i noe av det Trump gjør. Rapportene fra toppmøtet med Kim Jong-un har stort sett vært negative. Det er blitt påpekt at det kom lite håndfast og forpliktende ut av dette møtet. Det kom ingen bindende og verifiserbar forpliktelse fra Kim om å avvikle sitt atombombeprogram eller de bomber han allerede måtte ha. I stedet kom de samme vage løftene som han og hans far tidligere har gitt til Trumps forgjengere.

Det nye er imidlertid at dette kan være begynnelsen på en prosess som ender med en fredsavtale som formelt avslutter Koreakrigen og fører til et atomvåpenfritt Korea. Det er ikke alltid toppmøter fører til noe konkret den gangen de blir holdt, men starter likevel en prosess som ender opp i nedrustning eller fredelig sameksistens. Det kom ikke noe konkret ut av møtet mellom Gorbatsjov og Reagan i Geneve i 1985 eller det senere møtet mellom dem i Reykjavík i 1986, men de ble likevel starten på en prosess som førte til nedrustning og utstrakt samarbeid mellom USA og Sovjetunionen. Tiden vil vise om det samme vil skje i kjølvannet av møtet med Kim, men Trump fortjener ros for å ha forsøkt. Det er i hvert fall mer konstruktivt enn selektiv bombing av Nord-Koreas kjernefysiske anlegg, noe som kunne utløse en gjengjeldelse hvor 20-miljonbyen Seoul ble jevnet med jorden. Holder ikke Nord-Korea ord, kan man alltid gå tilbake til tidligere strategi. Trump har ikke gitt opp noe som ikke kan reverseres.

Trump gjorde et stort nummer av at Kim lovet å returnere skjelettene av amerikanske soldater som falt i Koreakrigen for snart 70 år siden. Det er en «innrømmelse» like tom på innhold som den er fylt med symbolikk. Som Jakob Sande uttrykte det, «beina kom heile heim.»

Klimapolitikkens kostnader

Publisert i Finansavisen 20. april, men avslutningen i denne versjonen er litt mer poengtert.

Norges klimapolitikk er paradoksal. Petroleumsutvinning er bærebjelken i norsk økonomi og kommer til å være det i tiår fremover. Det tjener ikke norske interesser å fremme tiltak som gjør landets petroleumsressurser mindre verd eller endog verdiløse. Heldigvis trenger vi ikke å ha noen dårlig samvittighet for å forsyne verden med olje og gass; utslippene av såkalte klimagasser har antakelig ikke tilnærmelsesvis den virkning på verdens klima som noen aktivister vil ha det til og kanskje ingen i det hele tatt. De er imidlertid absolutt nødvendige for at verden skal kunne opprettholde sin levestandard, for ikke å nevne de fattige lands energibehov for å kunne vokse ut av fattigdommen.

Det er de eventuelle virkninger av utslipp av klimagasser som har betydning for spørsmålet hvorvidt de bør reduseres. Om det vet vi svært lite annet enn at ulike land vil påvirkes på ulike vis, noen negativt, andre positivt. Noen steder kan de bli mer tørke eller flom, mens andre steder vil dyrkbar mark bli utvidet mot nord eller egne seg bedre til å dyrke mer verdifulle vekster. Norge ville antakelig bli en vinner. Den lille oppvarming som har funnet sted siden den lille istid har ubetinget vært til Norges fordel. Man skal ikke lese lenge i Norges historie for å finne ut at dårlige kår hadde sammenheng med kolde, lange vintre og korte, kolde somre. Litt mer varme ville ikke skade oss her oppe i nord, og litt mer regn gir oss mer vann i kraftmagasinene.

Likevel bruker Norge betydelige pengesummer på klimatiltak som skal redusere utslippene av klimagasser og holde temperaturen nede. Isolert sett har disse tiltakene ingen betydelse for verdens klima; Norges andel av de samlede utslipp av klimagasser måles i promille. Likevel pøses det på. Mageplasket på Mongstad er et grelt eksempel; det ble brukt 14 milliarder på å bygge et gasskraftverk som skulle fjerne kulldioksid, men forsøket feilet. Elektrifiseringen av plattformene på kontinentalsokkelen er et annet; det er blitt brukt milliarder for å erstatte naturgass med dyre elektriske kabler fra land, alt for å redusere utslippene fra forbrenning av gassen der ute. Vel, så eksporteres den samme gassen til Tyskland eller Storbritannia og brennes opp der, med den samme eventuelle klimaeffekt.

Staten bruker mye penger på klimatiltak. Jeg anslår disse til å ha vært ca. 30 milliarder kroner i 2015 (for detaljer, se Klimarealistene hjemmeside), og de er ikke blitt mindre siden. Det er mest interessant å sammenligne dette med andre prioriteringer på statsbudsjettet. Dette er nesten like meget som ble brukt på Statens veivesen. Den uteblitte engangsavgift for elbiler kan anslås til 9 mrd. kr. i 2015. Dette er omtrent det samme som vi betalte i bompenger det året. En annen prioritering innenfor en gitt budsjettramme skulle således gitt oss bompengefrie veier.

Statens utgifter til klimapolitikk i 2015 var om lag to prosent av statens samlede utgifter, eller én prosent av BNP. Nylig har det vært en diskusjon om NATOs mål om forsvarsutgifter på minst to prosent av BNP, et krav fra amerikanerne. Norges forsvarsutgifter ligger godt under dette, på omlag 1,5 prosent. En omprioritering fra klimapolitikk til forsvar ville være mer enn nok til å nå dette målet. Kanskje vi burde redusere ambisjonsnivået fra å redde verden til å redde oss selv? Redde verden kan vi uansett ikke, og ikke kan vi redde oss selv heller med mindre amerikanerne kommer oss til hjelp.

Populisme

«Populist» er flittig brukt som negativ karakteristikk. Det er ikke uten ironi. Det betyr nemlig en som appellerer til et betydelig folketall, kanskje endog et flertall. Det skulle man kanskje ikke tro var så ille, sett i et demokratisk perspektiv.

Men folkemeningen har sine svake sider. Den kan være uopplyst og endog direkte skadelig til og med for sine egne interesser. Vi har i det siste fått en del advarsler. Brexit er en av dem, en annen er Trumps triumftog til det Hvite hus og Hillary Clintons «deplorables». Og så var det Silvio Berlusconi og Beppe Grillo. Intet demokrati kan fungere uten en solid porsjon opplyst enevelde, for å korrigere det uopplyste folkevelde.

Er det dette våre korsfarere mot populismen har i tankene? Det ville være forståelig, men de unnlater i så tilfelle å si det rett ut. Men det finnes en annen fortolkning på deres utbrudd om populismen, nemlig at de misliker dem som har en annen mening, uansett hvor velbegrunnet den måtte være. Derfor må motstanderen tjæres og fjæres så godt det går og stilles ut til alminnelig beskuelse. Og verst av alt, tenk hvis de hordene der ute som har en annen mening får en talsperson i offentlige fora? Det ville nok ikke være uten legitimitet, i demokratiets navn. Og tenk hvis disse politisk ukorrekte meninger var minst like velbegrunnet som de det selvutnevnte meningspoliti har tilegnet seg. 

Sykkelmani

Det brukes mye penger på tilrettelegging for sykling, mer enn den synes å være verd. I disse dager leser vi om Sykkel-VMs dundrende konkurs. I flere år er det blitt anlagt sykkelstier i Bergen, noen meget sparsommelig brukt. I nærheten av busstasjonen på Sartor Senter er det blitt reist et skur i perforert aluminium, ikke så altfor estetisk tiltalende. Skuret er låst med en finurlig mekanisme, men man kan kikke gjennom hullene i veggen. Innenfor er det flotte sykkelstativer, men de står tomme allesammen. Antakelig er det meningen at man skal sykle dit og ta bussen videre, men det ser ikke ut til å slå godt an.

Ute på NHH er det anlagt en imponerende parkering for sykler rett utenfor hovedinngangen. Den har vært der i fire år og har plass til drøyt hundre sykler. Jeg har for vane når jeg gå forbi å telle syklene som står der. Det er ganske lett; på det meste har jeg sett tre. Jeg antar at denne sykkelparkeringen er kommet som et påbud fra en eller annen planleggingsmyndighet. NHHs ledelse er nok for godt informert om trafikkvanene til NHHs ansatte og studenter for å ha funnet på dette selv.

All denne sykkelsatsingen er tilkommet får å få folk til å sykle heller enn å kjøre bil. Men hverken byens topografi eller klima er særlig sykkelvennlig, for å si det forsiktig. Antakelig bunner denne sykkelsatsingen i en omsorg for å redde verden. Men de som står bak denne politikken bør ta inn over seg at biltrafikk i Norge er fullstendig uten betydelse for verdens klima, selv om man måtte tro at det trues av kulldioksidutslipp. Det er ingen grunn for tilrettelegging for sykkeltrafikk i en by som ikke er særlig egnet til sykling. Entusiasmen for de nevnte sykkelparkeringer taler da også sitt tydelige sprog.

Svenske tilstander

Det var en tid da de øvrige nordiske land så opp til Sverige som eksempel til efterfølgelse, av og til med misunnelse. Sverige ble industrialisert tidligere og i større skala. Sverige unngikk tysk okkupasjon under Annen verdenskrig. Mange svenske industribedrifter hadde tidlig verdensomfattende virksomhet. I 1970-årene da Olof Palmes kritikk av USAs krig i Vietnam var på sitt mest intense satte SKF (Svenska kullagerfabriken) inn en annonse i «The Economist» med overskriften «We are no more Swedish than you are».

Det var gode grunner til å se opp til Sverige den gangen. Landet så ut til å ha funnet en oppskrift på å kombinere et høyproduktivt kapitalistisk næringsliv med omfordeling av dets frukter og sikring av arbeiderklassens interesser. I dag har de øvrige nordiske land enten tatt igjen eller endog overtatt Sverige. I dag er Sverige blitt et eksempel til skrekk og advarsel, skjønt av helt andre grunner. Landet har i en årrekke hatt en innvandringspolitikk ute av kontroll. Landet har importert en ny underklasse med andre skikker og annen religion og ofte annen hudfarge. Disse menneskene har overtatt svenske bydeler eller endog drabantbyer som er blitt «no go» områder for svensk politi og andre myndigheter og som vanlige svensker unngår som best de kan. I disse bydelene har det oppstått gjenger av kriminelle som brutalt gjør opp med hverandre og sågar forfølger sine ofre inn på sykehusene hvis de ikke lykkes i sine henrettelser, til fortred og endog fare for liv og helse for sykehusenes personal.

Den svenske samfunnsøkonom Tino Sanandaji har skrevet en tankevekkende bok om det svenske innvandringsproblem og de ideologiske skyggelapper som mange svensker setter på seg istedenfor å se virkeligheten i hvitøyet. Boken heter «Massutmaning» og er blitt oversatt til norsk («Masseutfordring»). Som navnet antyder, er Sanandaji av utenlandsk opprinnelse (han er kurder), men det hindrer ham ikke i å nøkternt analysere svensk innvandringspolitikk og dens konsekvenser. Dramatisk nok innledes boken med en fortelling fra innvandrerbydelen Gottsunda i Uppsala hvor det var ungdomsopptøyer en sommerkveld i 2016. Bussene kjørte ikke inn i området og brannmannskap måtte ha politieskorte, noe som førte til forsinket utrykning og derav følgende tap av menneskeliv. I boken fortelles det også om en episode som mange nordmenn husker fra fjernsynsnyhetene i NRK: Journalist Anders Magnus og bokforfatteren ble jaget ut fra en kafé i Husby, et innvandrerstrøk i utkanten av Stockholm

Sanandaji påpeker hva som fra begynnelsen burde vært opplagt: at utenlandske immigranter uten utdannelse har fått det vanskelig på det svenske arbeidsmarkedet; at de har samlet seg i bydeler hvor eiendomsprisene er lavest og de kan bo nær deres egne landsmenn, og at denne ghettoiseringen har ført til utenforskap og fremvekst av gruppetilhørighet hvis fellesnevner er mislykkethet efter vanlige svenske mål og fremgang som gjengledere og kriminelle.

De som har forsvart svensk innvandringspolitikk hevder at innvandring er en kulturell og kunnskapsmessig berikelse, at innvandrere i tidligere tider brakte med seg ny kunnskap og ferdigheter. Denne argumentasjonen holder ikke mål. De som lærte den tidens svensker å smelte jernmalm eller å handle med utlandet var forholdsvis få og besatt kunnskaper svenskene ikke hadde. De som i dag kommer fra Afrikas hjørne eller Midtøsten har ingen slike kunnskaper som svenskene mangler, de har tvert imot store problemer med å hevde seg på arbeidsmarkedet. Man kunne håpe at dette problemet ville forsvinne med andre generasjon efter at den har skaffet seg de nødvendige kunnskaper i svenske skoler, men den havner ofte utenfor og er ofte mer ivrig enn foreldrene å videreføre sin annerledeshet og å definere seg som utenfor det svenske samfunn. Problemet er for så vidt det samme i andre europeiske land som har pådradd seg et stort antall av lavutdannede fremmede; det er derifra de islamske fundamentalister har rekruttert sine stormtropper.

Og så har vi endelig argumentet at vi trenger innvandrere fordi det blir stadig færre arbeidende i forhold til antallet pensjonister. Vel, da måtte innvandrerne ha kunnskaper som efterspørres, noe de som kommer fra ikke-vestlige land sjelden har. Dessuten blir de jo selv pensjonister efterhvert. Sanandaji viser at dette regnestykket ikke går opp. Her hjemme har vi også vårt eget innvandringsregnskap som viser det samme.

At innvandring av fremmedkulturelle uten efterspurte kvalifikasjoner og med skikker og bruk som ikke går godt sammen med de innfødtes fører til langvarig utenforskap kunne man kanskje ha innsett fra begynnelsen. Eksemplene er ikke så altfor langt av gårde. I århundrer har Europas sigøynere levd i permanent utenforskap i landene i Sørøsteuropa. Ingen løsning på det utenforskapet er i sikte. Tvert imot har nedbyggingen av grensekontrollen i Europa ført til at de kan utvide sine jaktmarker på siden av loven til nye land, Norge bl.a.

Innvandringen av svensker og nordmenn til Amerika blir endog brukt som eksempel på hvorfor ikke-vestlig innvandring til Skandinavia burde bli kronet med suksess. Vel kan det være slik at skandinaviske utvandrere i slutten av 1800-årene ikke bar med seg særlig større ferdigheter enn dagens innvandrere fra Afrika og Midtøsten, men forskjellen er den at de var ønsket og efterspurt. De kom til et underbefolket land hvor økonomien var i vekst og det var utstrakt behov for folk som ikke hadde stort mer å fare med enn sterke hender, god helse og så klokt hode som naturen gav. De moderne økonomier i Vesteuropa efterspør ganske mye mer, de efterspør arbeidskraft med utdanning og ferdigheter som innvandrere fra Midtøsten og Afrika sjelden besitter. Resultatet blir derefter.

Heldigvis synes den ikke-vestlige innvandring til Norge å ha avtatt betydelig. Den hjemlige debatt tyder imidlertid på at altfor få har tatt lærdom av svenskenes skrekkeksempel. For så vidt er vårt eget eksperiment ikke så meget mer vellykket annet enn å være i mindre skala. Vi mangler hverken ghettoer eller utenforskap. La oss for all del unngå mer av den slags og avstå fra ønsketenkning om at det vil bli lettere å håndtere her enn hva svenskene har erfart.