Irsk klimaforvikling

Var det kanskje i et ubetenksomt øyeblikk at Irland gikk med på å redusere sine utslipp av klimagasser med 20% i 2020 relativt til utslippene i 2005? Dermed fikk Irland den mest ambisiøse klimapolitikken i EU. Noen ville kanskje bruke ordet «foregangsland.»

Nu viser det seg at Irland antakelig kommer til å bomme på dette målet med ikke mindre enn 95%. Denne mangelen på måloppfyllelse vil koste Irland 13 millioner euro de nærmeste årene, og kanskje så meget som 90 millioner hvis Irland heller ikke når målene om fornybar energi, rapporter The Irish Times 22. november.

Den irske klimaminister opplyser (The Irish Independent, 22. november) i sakens anledning at under finanskrisen derimot nådde Irland sine klimamål.

Hvilken deilig tid.

NATO og Norge

NATOs mastodontøvelse er over. Den kan ha beroliget noen som ble foruroliget av Trumps uttalelser om at NATO var utgått på dato og at amerikanerne var gått lei av å betale for det som egentlig skal være Europas forsvar.

Var den et spill for galleriet? Det tok dager og uker for kjøretøyer å komme fra det europeiske kontinent til Norge. Vil man få en slik tidsfrist i tilfelle krig? Eller burde man kanskje ha beredskapen nærmere til hånds?

Det er ingen tvil om at amerikanske styrker spilte hovedrollen i denne øvelsen. Da bør man kanskje stille seg spørsmålet hva USA egentlig har for interesse av å forsvare fjerne landområder som norskekysten. Det er liten grunn til å la seg rive med av floskler om frihet og demokrati. Ingen makt, stor eller liten, har noensinne brukt sine militære styrker for noe annet enn å forsvare sine interesser. Amerikanerne hadde i sin tid interesse av å forsvare norskekysten mot en eventuell sovjetisk krenking, og så fulgte norsk suverenitet og demokrati med på kjøpet. Sovjetunionen var i sin tid USAs utfordrer, og amerikanerne forsøkte så godt de kunne å demme opp for dens utvidelse av sin interessesfære utover det de var blitt enige om under Den annen verdenskrig. Norskekysten var selvsagt av stor interesse i den sammenheng; det var viktig å ha en alliert på et territorium som var nærmeste nabo til den sovjetiske nordflåtes baser på Kola og enda viktigere å sikre seg at ikke Sovjetunionen kunne etablere flåtebaser i selve Norge.      

Men nu? Vi lever ikke lenger i en bipolar verden; Kina er USAs viktigste utfordrer og dens betydning kommer bare til å øke i fremtiden. Russland er ikke det Sovjetunionen var; det er ikke lenger USAs hovedutfordrer i en multipolar verden. Det er grunn til å tro—for ikke å si frykte—at USAs interesse for norskekysten vil bli betydelig mindre i årene som kommer. For det første kommer de å få alt mer å gjøre med å hamle opp mot Kina. Hvordan kommer de til å prioritere det i forhold til konkurransen med Russland? Og hva med evnen? Den er ikke lenger hva den var. Amerikansk produksjonsevne og teknologi dominerer ikke andre lands i den grad den gjorde i de første tiår efter Annen verdenskrig. Og så har vi statsfinansene. Den amerikanske regjering har i mange år hatt et vedvarende underskudd på sitt budsjett og bygget opp en statsgjeld som nærmer seg verdenskrigsproporsjoner. Det er ingen tegn til at det snur under Trump; tvert imot så blir det bare verre. Det betyr i sin tur at alt mer av amerikanske statsutgifter vil gå med til å betale renter av gjeld, til fortrengsel for andre utgifter, også militærutgifter. Da må de begynne å prioritere hardere.

Og hvordan vil de så vurdere utgiftene til NATO i den sammenheng? Det europeisk-amerikanske forsvarssamarbeid har desto bedre vilkår som amerikanerne har større ambisjoner om verdensherredømme. Det er ikke i vår interesse at de ambisjonene skaleres ned, men det er man antakelig i ferd med å gjøre. Kanskje amerikanerne kunne leve aldeles utmerket med at russerne tok seg til rette langs norskekysten. Den er jo ganske langt hjemmefra.   

En "aktuell" geburtsdag

Jeg leser i Bergens Tidende i dag (17. august) at den indiskættede forfatter V.S. Naipaul fyller 86 år i dag.

Om det hadde vært så bra. I løpet av uken har jeg lest to nekrologer om ham, en i Wall Street Journal og en i Financial Times. Naipaul døde lørdag den 12. august i London.

Issmelting i Antarktis

Følgende innlegg ble tilsendt Bergens Tidende

Bergens Tidende publiserte sist fredag en skremselartikkel om issmeltingen i Vest-Antarktis. Den har satt nye rekorder, sies det, og kunne om den fortsetter heve havnivået med flere sentimeter.

Først litt om isbreer. De er som sakteflytende elver; de rinner ut i sjøen, men så fylles det på i den andre enden. NASA-forskeren Jay Zwally påviste i en artikkel i 2015 at isen i Øst-Antarktis legger mer på seg enn hva som forsvinner i Vest-Antarktis. I et nylig intervju bekrefter han at dette fortsatt er tilfellet. Så Antarktis sitt nettobidrag til havnivået så langt er senkning og ikke stigning.

Man kan også betvile om issmeltingen i Vest-Antarktis forårsaket av varmt havvann under isen er så stor som noen vil ha det til. Nylig boret et forskerteam fra New Zealand et hull i isen og sendte ned et kamera. Hva viste det? Glitrende iskristaller av havvann som frøs fast på undersiden av isflaket. Forskerne ble overrasket. «It blew our minds» sa isbreforskeren Christina Hulbe.

Så hadde vi følgende meningsutveksling:

BT: Vi har dessverre ikke funnet plass til innlegget ditt denne gangen. Det betyr ikke at det er noen dårlig tekst, men vi mottar langt flere innlegg enn vi klarer å bruke, så prioriteringen må være hard. Ta gjerne kontakt også neste gang du har noe på hjertet!

 Mitt svar: Tenk så trangt dere har det. Eller passer det ikke inn i agendaen?

 BT: Vi er åpne for å trykke innlegg som angriper den brede konsensusen på dette fagfeltet, men i så fall må argumentene være ekstra sterke. Denne gangen takker vi nei.

 Mitt svar: Joda, jeg har for lengst forstått at det holder med svake argumenter for den kommende klimakatastrofe.

Så ble det tyst.

Oss dritsekker imellom

Dette kunne vært overskriften på en reportasje fra toppmøtet mellom Kim Jong-un og Donald Trump. Kim overtok et skrekkregime efter sin far og har fortsatt i samme lei. Han lot sin onkel bli henrettet med en luftvernskanon og sin halvbror bli avlivet med en særdeles potent gift. De er ikke de eneste som han har ryddet av veien. Disse bravader danner en del av bakgrunnen for Trumps berømmelse av den unge manns forståelse for hvordan makt konsolideres og utøves. Selv har ikke Trump blod på hendene så vidt jeg vet, men hans stil er bøllete, hans forståelse for økonomi rudimentær, og hans forhold til fakta omtrentlig. Hans hang til å berømme andre «sterke menn» (bøller?) er påfallende; foruten den unge og lovende Kim har vi de velprøvde Vladimir Putin og Xi Jinping.

Det er gode grunner til at store deler av den seriøse verdenspresse behandler Trump med en blanding av avsky og forakt. Likevel kan man spørre om ikke den av og til lar disse holdninger ta overhånd så til de grader at den ikke evner å se det positive i noe av det Trump gjør. Rapportene fra toppmøtet med Kim Jong-un har stort sett vært negative. Det er blitt påpekt at det kom lite håndfast og forpliktende ut av dette møtet. Det kom ingen bindende og verifiserbar forpliktelse fra Kim om å avvikle sitt atombombeprogram eller de bomber han allerede måtte ha. I stedet kom de samme vage løftene som han og hans far tidligere har gitt til Trumps forgjengere.

Det nye er imidlertid at dette kan være begynnelsen på en prosess som ender med en fredsavtale som formelt avslutter Koreakrigen og fører til et atomvåpenfritt Korea. Det er ikke alltid toppmøter fører til noe konkret den gangen de blir holdt, men starter likevel en prosess som ender opp i nedrustning eller fredelig sameksistens. Det kom ikke noe konkret ut av møtet mellom Gorbatsjov og Reagan i Geneve i 1985 eller det senere møtet mellom dem i Reykjavík i 1986, men de ble likevel starten på en prosess som førte til nedrustning og utstrakt samarbeid mellom USA og Sovjetunionen. Tiden vil vise om det samme vil skje i kjølvannet av møtet med Kim, men Trump fortjener ros for å ha forsøkt. Det er i hvert fall mer konstruktivt enn selektiv bombing av Nord-Koreas kjernefysiske anlegg, noe som kunne utløse en gjengjeldelse hvor 20-miljonbyen Seoul ble jevnet med jorden. Holder ikke Nord-Korea ord, kan man alltid gå tilbake til tidligere strategi. Trump har ikke gitt opp noe som ikke kan reverseres.

Trump gjorde et stort nummer av at Kim lovet å returnere skjelettene av amerikanske soldater som falt i Koreakrigen for snart 70 år siden. Det er en «innrømmelse» like tom på innhold som den er fylt med symbolikk. Som Jakob Sande uttrykte det, «beina kom heile heim.»

Klimapolitikkens kostnader

Publisert i Finansavisen 20. april, men avslutningen i denne versjonen er litt mer poengtert.

Norges klimapolitikk er paradoksal. Petroleumsutvinning er bærebjelken i norsk økonomi og kommer til å være det i tiår fremover. Det tjener ikke norske interesser å fremme tiltak som gjør landets petroleumsressurser mindre verd eller endog verdiløse. Heldigvis trenger vi ikke å ha noen dårlig samvittighet for å forsyne verden med olje og gass; utslippene av såkalte klimagasser har antakelig ikke tilnærmelsesvis den virkning på verdens klima som noen aktivister vil ha det til og kanskje ingen i det hele tatt. De er imidlertid absolutt nødvendige for at verden skal kunne opprettholde sin levestandard, for ikke å nevne de fattige lands energibehov for å kunne vokse ut av fattigdommen.

Det er de eventuelle virkninger av utslipp av klimagasser som har betydning for spørsmålet hvorvidt de bør reduseres. Om det vet vi svært lite annet enn at ulike land vil påvirkes på ulike vis, noen negativt, andre positivt. Noen steder kan de bli mer tørke eller flom, mens andre steder vil dyrkbar mark bli utvidet mot nord eller egne seg bedre til å dyrke mer verdifulle vekster. Norge ville antakelig bli en vinner. Den lille oppvarming som har funnet sted siden den lille istid har ubetinget vært til Norges fordel. Man skal ikke lese lenge i Norges historie for å finne ut at dårlige kår hadde sammenheng med kolde, lange vintre og korte, kolde somre. Litt mer varme ville ikke skade oss her oppe i nord, og litt mer regn gir oss mer vann i kraftmagasinene.

Likevel bruker Norge betydelige pengesummer på klimatiltak som skal redusere utslippene av klimagasser og holde temperaturen nede. Isolert sett har disse tiltakene ingen betydelse for verdens klima; Norges andel av de samlede utslipp av klimagasser måles i promille. Likevel pøses det på. Mageplasket på Mongstad er et grelt eksempel; det ble brukt 14 milliarder på å bygge et gasskraftverk som skulle fjerne kulldioksid, men forsøket feilet. Elektrifiseringen av plattformene på kontinentalsokkelen er et annet; det er blitt brukt milliarder for å erstatte naturgass med dyre elektriske kabler fra land, alt for å redusere utslippene fra forbrenning av gassen der ute. Vel, så eksporteres den samme gassen til Tyskland eller Storbritannia og brennes opp der, med den samme eventuelle klimaeffekt.

Staten bruker mye penger på klimatiltak. Jeg anslår disse til å ha vært ca. 30 milliarder kroner i 2015 (for detaljer, se Klimarealistene hjemmeside), og de er ikke blitt mindre siden. Det er mest interessant å sammenligne dette med andre prioriteringer på statsbudsjettet. Dette er nesten like meget som ble brukt på Statens veivesen. Den uteblitte engangsavgift for elbiler kan anslås til 9 mrd. kr. i 2015. Dette er omtrent det samme som vi betalte i bompenger det året. En annen prioritering innenfor en gitt budsjettramme skulle således gitt oss bompengefrie veier.

Statens utgifter til klimapolitikk i 2015 var om lag to prosent av statens samlede utgifter, eller én prosent av BNP. Nylig har det vært en diskusjon om NATOs mål om forsvarsutgifter på minst to prosent av BNP, et krav fra amerikanerne. Norges forsvarsutgifter ligger godt under dette, på omlag 1,5 prosent. En omprioritering fra klimapolitikk til forsvar ville være mer enn nok til å nå dette målet. Kanskje vi burde redusere ambisjonsnivået fra å redde verden til å redde oss selv? Redde verden kan vi uansett ikke, og ikke kan vi redde oss selv heller med mindre amerikanerne kommer oss til hjelp.

Populisme

«Populist» er flittig brukt som negativ karakteristikk. Det er ikke uten ironi. Det betyr nemlig en som appellerer til et betydelig folketall, kanskje endog et flertall. Det skulle man kanskje ikke tro var så ille, sett i et demokratisk perspektiv.

Men folkemeningen har sine svake sider. Den kan være uopplyst og endog direkte skadelig til og med for sine egne interesser. Vi har i det siste fått en del advarsler. Brexit er en av dem, en annen er Trumps triumftog til det Hvite hus og Hillary Clintons «deplorables». Og så var det Silvio Berlusconi og Beppe Grillo. Intet demokrati kan fungere uten en solid porsjon opplyst enevelde, for å korrigere det uopplyste folkevelde.

Er det dette våre korsfarere mot populismen har i tankene? Det ville være forståelig, men de unnlater i så tilfelle å si det rett ut. Men det finnes en annen fortolkning på deres utbrudd om populismen, nemlig at de misliker dem som har en annen mening, uansett hvor velbegrunnet den måtte være. Derfor må motstanderen tjæres og fjæres så godt det går og stilles ut til alminnelig beskuelse. Og verst av alt, tenk hvis de hordene der ute som har en annen mening får en talsperson i offentlige fora? Det ville nok ikke være uten legitimitet, i demokratiets navn. Og tenk hvis disse politisk ukorrekte meninger var minst like velbegrunnet som de det selvutnevnte meningspoliti har tilegnet seg.