Grønt skifte: En ferd mot sorte hull?

Det snakkes mye om det grønne skiftet, mest i positive vendinger. Men alt er ikke som synes. Det grønne skiftet krever nemlig økt bruk av materialer som hverken er særlig grønt eller fornybart.

Ta et litiumbatteri for en elbil for eksempel. Det veier om lag et halvt tonn. Det kan inneholde 11 kg litium, 14 kg kobolt, 27 kg nikkel, 50 kg grafitt, 40 kg kobber, samt 180 kg stål, aluminium og plast (tall her og ellers hentet fra Mines, Minerals and Green Energy: A Reality Check av Mark P. Mills, the Manhattan Institute). Fordi konsentrasjonen av disse mineralene er lav, kreves det en omfattende utgraving av råmalm, omlag 40 tonn for å produsere metallene i dette ene batteriet. Ikke nok med det, råmalmen er blandet med mye rusk, og telles det også med, må det graves opp en masse på 100 til 700 tonn, alt for ett eneste batteri på et halvt tonn.

En gassturbin på størrelse med en enebolig produserer 100 megawatt elektrisk kraft. Et vindkraftverk som produserer det samme krever 20 mastodontturbiner og et areal på 25 kvadratkilometer. Det forutsetter at vindkraftverket produserer strøm hele tiden, noe det ikke gjør. I alminnelighet er «fornybar» kraft langt mer materialintensiv enn fossil kraft. Et vindkraftverk krever 16 ganger og et solkraftverk 30 ganger så mye materiale pr. megawatt som et gasskraftverk. Da er ikke materialbruken for å produsere gassen inkludert, men det ser ut som til og med mastodontplattformene i Nordsjøen kan komme godt ut i den sammenligning.

Naturgass inneholder mye energi pr. volumenhet. Derfor er utvinning av gass meget lønnsom, selv når den krever kostbar utbygging i form av plattformer til havs og tilhørende rørledninger og annen infrastruktur. Noen synes det er en god ide å bruke en del av gassen til å fjerne kulldioksid, omforme gassen til hydrogen og pumpe kulldioksiden ned under havbunnen. Da vil en stor del av energien i gassen gå tapt og det meste av lønnsomheten spises opp av økte kostnader, kanskje endog det hele. Det kreves en viss styrke for å tro at det blir god butikk av dette. Ferden mot det sorte hull er kanskje en mer treffende karakteristikk enn det grønne skiftet.

 

Kostbar symbolpolitikk

Den 9. april meldte E24 at Norges vassdrags- og energidirektorat hadde anbefalt at Equinor får tillatelse til å elektrifisere Troll og Oseberg.

Dette er enda et eksempel på en kostbar symbolpolitikk.

Først til virkningsgraden. La oss anta, kjære leser, at du tror vi står overfor en klimakrise. La oss også anta at det har noen betydelse i den sammenheng hva Norge gjør og ikke gjør. Likevel er denne foreslåtte elektrifiseringen fullstendig meningsløs.

Hvorfor det? Den foreslåtte elektrifisering vil erstatte den gassen som brukes for å produsere elektrisitet på Troll og Oseberg med strøm fra land. Den gassen som spares på denne måten blir så sendt til det europeiske kontinent hvor den brennes opp. Fra klimasynspunkt er det fullstendig uten betydelse om denne gassen brennes på norsk sokkel eller et annet sted. Dette tiltaket tjener ene og alene det formål å pynte på Equinors og Norges utslippsregnskap. Det er en mager og kostbar trøst selv for dem som måtte mene at utslipp av klimagasser er et stort problem.

Og hva koster så herligheten? 8,7 milliarder, opplyser E24. Og hvem betaler? Du og jeg og resten av Norges innbyggere. Det er nemlig slik at Equinor kan trekke disse kostnadene fra inntektene fra sokkelvirksomheten før de ilignes skatt. Summen av selskapsskatt og petroleumsskatt er 78%. Altså kan skatten reduseres med 6,8 milliarder. I tillegg får Equinor en ekstra avskrivning, såkalt friinntekt, på 20,8%. Den er god mot petroleumsskatten, som nu er 56%. Det gir en tilleggsreduksjon i skatt på en milliard. Dermed er den samlede skattereduksjon for Equinor kommet opp i 7,8 milliarder, nesten hele kostnaden for elektrifiseringen.  Equinor trenger således ikke å bry seg noe særlig om kostnaden for denne symbolpolitikk. Men du og jeg bør da være tilsvarende mer bekymret, for dette betyr en tilsvarende reduksjon i statens skatteinntekter. Og det beløpet kunne komme godt med i disse tider da koronatiltakene er i ferd med å sprenge et stort hull i norsk økonomi.

Innlegget ble først publisert på Klimarealistenes hjemmeside.

Det grønne Coronavirus

Det kan være flere enn meg som er blitt fristet til å sammenligne miljøbevegelsens ekstremister som et virus i samfunnskroppen, en dødelig sykdom som forsøker å ødelegge det moderne samfunn, den levemåte fossile brensler har gjort mulig, og føre oss tilbake til middelalderen. Men vi, eller i hvert fall jeg, har ment at det var for grovt; de grønne må være aldri så langt ute på viddene, men i bunn og grunn opptatt av å redde verden fra dens villfarelser, selv om den mest blir truet av dem selv.

Men der tok jeg feil. Sammenligningen er hverken så langsøkt eller ufin som jeg trodde. To beryktede miljøaktivister har selv invitert resten av oss til å trekke denne sammenligningen. Forhenværende miljø- og klimaminister Eirik Solheim, hvis ferskeste «claim to fame» er å ha tilbrakt flere timer i luften enn de fleste internasjonale byråkrater, har tvitret at konsekvensene koronaviruset har for samfunnet gir grunn til optimisme. «Kan viruset skape et vendepunkt i kampen mot klimaendringer? Koronaviruset gjør ting klimaaktivistene lenge har ønsket seg,» slår han fast i Twitter-innlegget.

Ja, der har vi det. Nedstenging av det meste av verdens flytrafikk, oljeproduksjon (nåvel, den er ikke stengt ennu), turistindustri, trafikk, og mye annet, og massiv arbeidsledighet.

Og her er en annen grønn autoritet, Martin Lopez Corredoira, Science 2.0, 4 mars:

«Suddenly, much to the surprise of the economic and political gurus, the solution is spontaneously arising in front of our very eyes: a virus. As in H. G. Wells' The War of the Worlds, a microscopic Earth lifeform has finally proved to reverse the victory in what has so far been a losing war to reduce the excesses of a crazy, self-destructive world. Neither Greenpeace, nor Greta Thunberg, nor any other individual or collective organization have achieved so much in favor of the health of the planet in such a short time. A miracle happened, and, suddenly, all the excuses to avoid a reduction of contamination have been shown to be spurious. In less than two months, worldwide organizations have shown us how it is indeed possible to close museums, shut down whole towns, including such top touristic destinations as Venice, reduce the number of flights, and cancel many of the most important conferences and summits, etc. And this is only the beginning…..”

Ja, miraklenes tid er kanskje ikke over, men det kan være delte meninger om hva et mirakel er, eller om det er til det bedre eller til det verre.

Det er jo aldeles utmerket at disse miljøaktivistene assosierer seg med Coronaviruset og ser på det som den reddende engel. Det setter dem selv i et passende perspektiv. Men tiltakene som nu settes inn mot Coronaviruset blir neppe populære i det lange løp. Noen har jo gått trøtt av dem allerede. Man kan da håpe at miljøaktivistenes likhetstegn mellom disse tiltakene og deres eget program vil gjøre det som sårt trenges med deres egen popularitet.

Tiltakene mot Coronaviruset er i seg selv en interessant historie. Skal man stenge ned samfunnet pga av en sykdom som ikke er stort verre enn en influensa og har en dødelighet på rundt 1% som i hovedsak rammer dem som var skrøpelige fra før?

Jeg husker en influensaepidemi som gikk på Island enten 1956 eller 57. Det var i mars/april, akkurat da torsken kom til å gyte. Det falt ingen inn å stenge av det fisket som skulle redde oss gjennom resten av året. Enn mindre falt det noen inn å stenge skolene, annet enn for å la oss som var noenlunde oppegående hjelpe til med å salte eller henge opp fisken, hva det måtte være. Vi var 12-13 år og sure, fordi man ikke lot oss jobbe til kl. 10 på kvelden som de andre, men bare til 7, fordi vi var jo så unge. Influensaen herjet, de gamle døde i et ikke ubetydelig antall. Presten fikk det travelt; det hendte han måtte begrave to i en og samme forretning. Man ga fri et par timer for dem som jobbet med fisken og ville gå i begravelse; noen brukte tiden for å sove litt på kirkebenken. Det ble fortalt om to bønder fra omkringliggende distrikt som brukte det gode fisket for å tjene litt penger. To av dem sov i samme kirkebenk og drømte—om penger. Den ene sa i søvne «tusen, tusen», det var den gangen tusen islandske kroner var verdt noe. Den andre korrigerte: «forbannet tull, to tusen.» Så ble molden kastet og alt var som før, bortsett fra for dem som var blitt befridd fra å holde et hjemmelaget «helsevesen» (noe offentlig sådant hadde man lite av den gangen).

 Vi er blitt noen hysteriske pyser.

Den usynlige elefant i regjeringskontorene

Det har vært påfallende tyst om den saken som sannsynligvis er den viktigste årsak til Fremskrittspartiets utmarsj fra regjeringskontorene – bompengeopprøret sist sommer. Fremskrittspartiets prinsipielle holdning til bompenger er velkjent, og det er også velkjent at aldri har det vært krevd inn mer bompenger enn nu når Fremskrittspartiet har hatt både finansminister og samferdselsminister i seks år. Jeg skal ikke klandre partiet for å ha prioritert veibygging foran kutt i bompenger når den politiske virkelighet er slik at man ikke kan få til begge deler samtidig. Det er imidlertid også klart at et slikt kompromiss må gå på troverdigheten løs. Hadde partiet fortsatt som før, risikerte det å miste en stor del av sine velgere til Bompengepartiet eller hva Folkeaksjonen mot bompenger måtte finne på å kalle seg dersom de stiller til neste Stortingsvalg. Det er meget sannsynlig at et slikt parti ville prøvd å overta mange andre av Fremskrittspartiets hjertesaker. Det ville ikke gjort saken lettere for Fremskrittspartiet.

Fremskrittspartiets dilemma er at de er rykende uenige med de fleste, og muligens alle, andre partier på Stortinget i en rekke saker. Skal de få til noe, må de inngå kompromisser med andre. Det kan gå på troverdigheten løs. Og det er ikke alltid enkelt å gjøre opp et regnestykke om hva som er oppnådd og om det er verdt alle kompromissene. Det er det uansett ikke om det ødelegger troverdigheten.

I et politisk landskap hvor partiene er i grunn enige om de fleste ting og uenigheten går på bagateller man forsøker blåse opp for å profilere seg er det ikke vanskelig å inngå kompromisser, og de behøver da ikke heller å bety så meget for troverdigheten; den går da hovedsakelig ut på hvor godt de enkelte ministre forvalter sine saker. Men i et samfunn som er dypt splittet i prinsipielt viktige saker går ikke det så bra. Det norske samfunn har de siste tiårene gått fra å være et samfunn hvor det hersker vidtgående enighet om de viktige ting til ett som er dypt splittet i viktige saker. For tyve år siden var det bred enighet om at oljen på norsk sokkel er en av de største velsignelser som har kommet det norske samfunn til gode. Nu finnes det en høylytt protestbevegelse mot denne bærebjelken i norsk økonomi, og ledende aviser intervjuer folk som synes å skamme seg for å ha en fortid i oljenæringen. De siste tiårene har det foregått en formidabel fremmedkulturell innvandring til Norge. Alle innvandrere tar med seg det som er lettest å bære – sin kultur og tradisjoner. Det har vist seg at i den bagasjen er det mye det norske samfunn kunne vært foruten.

Det er ingen tvil om at skepsis mot fremmedkulturell innvandring er utbredt i det norske samfunn, og det er heller ingen tvil om at det også er stor skepsis mot den energi- og klimapolitikk som for tiden later til å ha et stort gjennomslag på Stortinget. Det ville ikke bare være underlig men også sterkt beklagelig hvis ikke disse synspunkter ble behørig fremmet og representert på Stortinget. Dilemmaet er selvsagt at det eller de partier som står for en slik politikk og konsekvent står ved sitt standpunkt kan ha lang vei til regjeringskontorene, men det er ikke dermed sagt at de er uten innflytelse. Både Dansk Folkeparti og Sverigedemokraterna har snudd opp og ned på innvandringspolitikken i disse landene selv om de ikke anses som stuerene av de fisefine. På kort tid er Sveriges Socialdemokratiska Parti blitt halvert og har mistet mange av de velgere de utga seg for å representere – alminnelige arbeidsfolk uten høyere utdanning. Den samme utvikling er godt i gang i Norge.

Det er en del å ta itu med hvis Fremskrittspartiet vil profilere seg som et parti i seriøs opposisjon til det rådende Stortingsflertall. Innvandringspolitikken er en av dem, bompengene en annen. Men bompengene er i grunn bare toppen av et isfjell, en hoderystende gal energi- og klimapolitikk. Én ting er at det såkalte klimaproblem er sterkt overdrevet, en annen at de tiltak Norge gjør for å ordne opp i saken er fullstendig uten virkning og som et slag i vinden; samtidig som Norge med betydelige ulemper og omkostninger forsøker å redusere sine utslipp av klimagasser, øker de ufortrødent i verdens utviklingsland hvor flertallet av verdens befolkning bor og hvor behovet for billig energi er størst. Fremskrittspartiet kunne, og burde, måle svart med bred pensel over det såkalte grønne skifte som ikke eksisterer andre steder enn i fantasien til politikere uten nødvendig kunnskap og bakkekontakt. Partiet vil selvfølgelig få høre at det er i utakt med vitenskapen og at det forsøker å appellere til kunnskapsløse folk uten høyere utdannelse. Det vil de få høre fra den klikk som daglig fyller våre såkalt ledende aviser med svada og hvorav antakelig de fleste var enten for dumme eller for late til å ta itu med skikkelig vitenskap og satset heller på journalisthøyskole eller samfunns«vitenskap». På det grunnlaget ble de journalister.

Mitt syn på klimaspørsmålet

(Jeg ble nylig kontaktet av en student ved Universitetet i Bergen som vill ha et interview i forbindelse med en masteroppgave om Klimarealistene. Jeg foreslo isteden å sende henne et skriv med mine synspunkter på saken, hvilket hun var interessert i, og siden har jeg ikke hørt mer.)

Mitt syn på klimaspørsmålet tar, naturlig nok, utgangspunkt i sammenhengen mellom bruken av energi og økonomisk vekst. Kulldioksid er den viktigste av klimagassene, og størsteparten av utslippene kommer fra fossile brensler. Når man så tar i betraktning at over 80% av verdens primærenergi kommer fra fossile brensler, spør man seg hvordan det kunne være mulig å redusere bruken av disse energibærerne til omtrent null uten at det fikk konsekvenser for vår levemåte og videre økonomisk vekst i utviklingslandene. Svaret på det er ganske enkelt; det lar seg ikke gjøre, i hvert fall ikke i overskuelig tid. Vi har i nesten tredve år snakket om nødvendigheten av å utvikle fornybare energikilder. Mye er blitt investert i solsellepaneler og vindkraft. Resultatet er magert. Disse energikildene bidrar ikke med mer enn 3% av vår primærenergi, så det er åpenbart langt frem. Eneste troverdige erstatning for fossile brensler er kjernekraft, men merkelig nok synes den ikke å ha mye vind i seilene blant dem som er opptatt av klimaspørsmålet.

Det er også relevant å merke seg at verdens utviklingsland er påfallende lite opptatt av å redusere utslipp av klimagasser. Isteden øker de sitt forbruk av fossile brensler år efter år og dermed sine utslipp med i noen tilfeller tosifrede prosentsatser pr. år. Forklaringen er åpenbar; de har ikke til hensikt å bli hengende fast i fattigdommen, og alternative energikilder er for dyre og upraktiske. Heller ikke verdens rike land har så altfor meget å skryte av. Tyskland er det land som kanskje har satset mest bevisst på overgang til fornybar energi, men de tyske utslippene av kulldioksid har forblitt på stedet hvil de siste ti årene eller mer. Årsakene er to: (i) De må bruke kull når solen ikke skinner og vinden ikke blåser, og (ii) de har også begynt å stenge ned kjernekraftverkene. Det siste er det dummeste de kunne finne på hvis de var opptatt av klimaspørsmålet. Nedgangen i kulldioksidutslipp i andre rike land, som f.eks. England og USA, skyldes overgang til naturgass i kraftverkene og også det at de nu importerer mye av de energiintensive varer de forbruker fra utviklingsland.

Dersom verden skulle mene alvor med å redusere utslippene av kulldioksid, så måtte vi gå tilbake flere tiår i levestandard og sette kroken på døren for økonomisk vekst i utviklingslandene. Da blir det naturlig å stille spørsmålet om ikke kuren er verre enn sykdommen. Det er da også den konklusjon jeg er kommet frem til.

Og så til sykdommen. Det hevdes at verdenstemperaturen vil stige med et flertall grader mot slutten av dette århundre hvis vi ikke reduserer utslippene av klimagasser kraftig. Dette er basert på flere klimamodeller som blir behørig referert i rapportene fra FNs Klimapanel. Vi har jo snart 30 års erfaring med disse modellene, så det første man spør seg er hvor godt deres forutsigelser har stått seg over denne perioden. Den femte rapporten fra FNs Klimapanel i 2013 viste en figur (IPCC Fifth Assessment Report I, s. 1011) som sammenlignet prognosene fra et antall klimamodeller med den virkelige oppvarming. I den kunne man se at den virkelige temperaturutvikling har krøpet langs bunnen av det intervallet klimamodellenes spådommer faller innenfor. Klimapanelets rapport mente faktisk at dette var en utfordring for klimavitenskapen. Et oppdatert diagram («Climate Models vs Observations: 2019 Update av Ross McKitrick, University of Guelph, November 11, 2019) viser at overensstemmelsen mellom klimamodellenes forutsigelser og faktisk temperaturutvikling ikke er blitt noe særlig bedre.

Dette forteller i hvert fall meg at klimaets sensitivitet for kulldioksidkonsentrasjon er langt mindre enn antatt. Faktisk er klimapanelets anslag på dette meget usikkert; de snakker om et intervall fra 1 til 5 grader (sensitiviteten er oppvarming til følge av fordobling av klimagasser i atmosfæren). Jeg prøver jo å følge litt med i diskusjonen blant vitenskapsfolk om disse spørsmålene og har fått med meg at det er vidt forskjellige syn på hvor stor denne sensitiviteten er, men alle er enige om at den er usikker. Det blir da påpekt at denne sensitiviteten er følsom for hvor mye mer vanndamp det blir i luften ved høyere global temperatur. Dette er meget usikkert, og ikke har vi noe erfaringsgrunnlag å vise til heller; denne presumptive økningen i vanndamp og dens effekter er programmert inn i klimamodellene. Vanndamp er nemlig den langt viktigste klimagassen, og en prosentvis liten økning i vanndamp kan få store konsekvenser for temperaturen. Flere klimavitenskapsfolk har påpekt at det er denne tilbakevirkende effekten fra økt vanndamp som forårsaker de modellerte katastrofetemperaturer heller enn den direkte effekten av økt konsentrasjon av kulldioksid i atmosfæren.

En annen årsak til at klimamodellene har bommet kan være at den oppvarming vi har sett ikke er noe annet enn naturlig variasjon. Klimaet i verden har alltid variert. Vi hadde den lille istid fra ca 1300 til 1800. Verst var det i 1600 årene. Det var antakelig like varmt eller varmere i Vikingetiden enn det er nu. Disse variasjonene i temperatur har man selvsagt ikke målt, men de gjenspeiles i treringer og mye annet som indikerer vekstforholdene så og så langt tilbake i tid. Jeg vokste opp i nærheten av Europas største isbre (Vatnajökull). Jeg overdriver bare litt hvis jeg sier at jeg så den smelte foran øynene på meg. Den har trukket seg tilbake flere kilometer på en del hold; det er en 200 meter dyp lagune hvor det i 1900 var flere hundre meter tykk isbre, og fjell har kommet opp av isen. Det tyder jo på oppvarming. Men så er det det at breen skred frem i årene før 1800. Gårder og tun ble ødelagt. Av islandske breforskere har jeg lært at Vatnajökull i landnamstiden godt kan ha vært betraktelig mindre enn nu. Og så har vi varmeperioden i 1920 og -30 årene hvor issmeltingen på Svalbard og på Grønland var omtrent som nu.

For meg synes det åpenbart uråd å si med noen sikkerhet hvor mye av oppvarmingen i den senere tid er menneskeskapt og hvor mye som skyldes naturlige variasjoner vi ikke får gjort noe med. Ingen meg bekjent nekter at drivhusgasser kan ha en oppvarmende effekt på atmosfæren; uenigheten gjelder hvor stor denne effekten er, og klimamodellenes manglende treffsikkerhet indikerer at den ikke er særlig stor.

Og så da til konsekvensene. Hva vil skje til følge av en oppvarming på si eller så mange grader? Her er usikkerheten enda større. Mennesket har jo tilpasset seg klimaforhold som er svært forskjellige; vi er spredt over hele kloden fra Thule til Terra del Fuego og alt der i mellom. Endret klima vil kreve tilpasning. Noen steder kan det bli varmere, andre kanskje koldere, og noen steder kan det bli tørrere og andre våtere. Det er på ingen måte klart for meg at summen av dette trenger å bli noe negativt. Noen steder kan det bli vanskeligere å dyrke vårt korn eller hva det måtte være, andre steder vil det dyrkbare areal ekspandere mot nord. Vi ser allerede ekspansjon i dyrking av soyabønner mot nord i USA og Canada for eksempel. Det ser ut for meg som det avgjørende spørsmål må være hvordan våre muligheter til å dyrke det vi trenger vil påvirkes av klimaendringer. Foreløpig øker fortsatt verdens produksjon av korn og annet som vokser på marken. Ellers gjør vi det meste innendørs, i oppvarmede eller nedkjølte omgivelser alt eftersom. Til og med husdyrene våre har vi innendørs når været blir for koldt eller varmt. Det vil vi fortsette med uansett hva som skjer med klimaet.

Når det gjelder oss her på berget tror jeg konsekvensene av moderat oppvarming (og det tror jeg er hva som er på gang) vil til største delen bli positive. Mindre ufyselige vintre som folk flykter fra så godt de kan, varmere somre, lengre vekstsesong. Det er kanskje ingen tilfeldighet at norsk elendighet faller sammen med koldere klima (den lille istid) og norsk storhetstid med varmere perioder (Vikingetiden, tiden efter 1800).

At vi antakelig ville tjene på et varmere klima er én grunn til at norsk klimapolitikk er temmelig uforståelig. En annen grunn er at den er fullstendig uten virkning; Norges klimagassutslipp er ca 2 pro mille av verdens utslipp. Hvis nu andre land gjorde sitt til å få ned disse utslippene, hadde man kanskje kunnet si at den norske politikken hadde noe for seg, om enn vi skulle bli dradd med ytterst motvillig, men det er ikke tilfellet, utslippene på verdensbasis bare øker og øker. Det er de folkerike utviklingslandene i Sør- og Øst Asia som kommer til å avgjøre spørsmålet om størrelsen på utslippene, og så langt er deres tale tydelig og klar. Skulle verden, mot formodning, være på vei mot undergangen p.g.a. menneskeskapte klimaforandringer er det ingen verdens ting Norge får gjort med det annet enn å sørge for at vi reiser på første klasse.

Mitt engasjement i klimasaken skyldes ikke minst den uvettige pengebruk denne unyttige klimapolitikken medfører. Jeg har de siste årene prøvd å anslå hvor meget det offentlige bruker på klimapolitikk og kommet frem til at dette er sammenlignbart med hva som går til Statens veivesen, for eksempel. Uteblitt engangsavgift og moms på elbiler oppgår til mer enn staten krever inn i bompenger, så disse kunne vi kvitte oss med hvis vi avskaffet disse fritakene. Vi kunne brukt disse pengene på en bedre måte, som for eksempel til å bygge skikkelige veier. I tillegg har vi diverse reguleringer i klimapolitikkens navn som gjør livet surere. Elbilpolitikken er nevnt, fortetning av bebyggelse i storbyene en annen, prioritering av kollektivtrafikk i stedet for skikkelige veier, avgift på flytrafikk, ødeleggelse av norsk natur gjennom bygging av vindmøller, alt sammen til ingen nytte men til fortred for den enkelte samfunnsborger. Listen er sikkert ikke fullstendig.

Og vi bør ikke glemme oljeindustrien. Den er fortsatt bærebjelken i norsk økonomi. Vel kommer oljealderen en gang til å ta slutt, men det er ingen grunn til at det skal skje én dag for tidlig; vi bør ta opp den siste dråpe olje det overhode går an å presse ut av norsk kontinentalsokkel. Det kan ikke kalles annet enn dumt hvis norske myndigheter går inn for å forringe verdien av det vi har igjen av denne ressursen. Olje kommer uansett til å trenges i verden i mange tiår fremover, og den oljen man lar ligge igjen på norsk sokkel er uten betydelse for klimaet i den store sammenheng; å la den ligge i bakken vil bare skade oss selv. Tilfeldigvis har oljeindustrien eksistert i Norge omtrent like lenge som jeg har bodd her. Jeg har med egne øyne sett hva den har betydd for det norske samfunn. Man skal være fødd temmelig nylig og med sølvskjed i munnen for å ønske at norsk oljeutvinning skulle opphøre. Det er én ting at man kan være bekymret for klimaendringer, men det må da kreves at enhver intellektuelt oppegående person tenker over effekten av de virkninger han eller hun foreslår. Man skal lete lenge efter et mer gedigent slag i luften enn å avvikle norsk oljeindustri for å redde verdens klima.

Avskoging i Brazil

Den 3. august bragte Financial Times en artikkel om avskoging i brasiliansk Amazonas. Den har økt formidabelt siden Jair Bolsonaro ble president. Bolsonaro har lite til overs for den såkalte Parisavtalen og har gitt uttrykk for å trekke Brazil helt ut av den prosessen. Det er mange europeiske politikere bekymret for. Nylig kom den franske utenriksminister på besøk til Brazil og ville snakke med Bolsonaro, men sistnevnte hadde viktigere ting å gjøre; han gikk til frisøren.

Financial Times opplyser i nevnte artikkel at skogsindustrien i Brazil har hugget ned et areal på størrelse med Luxembourg siden Bolsonaro ble president. Men skogsindustrien er ikke den eneste trusselen mot regnskogen; det er også mange som vil hugge ned eller svi av trær for å åpne opp land for dyrking eller for beiting. Det er jo forresten hva som har skjedd med mye av Europas og Nordamerikas skoger; hvor skulle vi ellers ha bygget våre byer eller dyrket vår mark? Det sømmer seg ikke sånn uten videre for europeere og nordamerikanere å moralisere over noe deres egne forfedre har gjort for å sikre fremtiden for seg selv og sine efterkommere, de moderne miljøfundamentalister inkludert. Ikke sjelden er det folk fra små kår som i håp om bedre fremtid vil bygge en gård eller en ransj i regnskogen.

Det er velkjent at Norge har i en årrekke brukt betydelige midler for å motarbeide avskoging i Brazil og en del andre steder, alt for å redde klimaet. Dette omtales behørig i Klima- og miljødepartementets budsjett for 2019. Budsjettforslaget for 2019 lyder på tre milliarder kroner til dette formål. Dette er ca. en-fjerdedel av hva norske bilister betaler i bompenger, for å sette beløpet inn i et aktuelt perspektiv. Alt dette går selvsagt ikke til Brazil, men det er mer enn sannsynlig at man i andre land vil støte på samme problemer som man har i Brazil.

Hvordan det har gått i Brazil har vi alt fått en forsmak av. I Klima- og miljødepartementets omtale av regnskogsatsningen i budsjettforslaget gir man uttrykk for en viss bekymring. Avskogingen i Brazil økte alt i 2015 og 2016, og som en konsekvens av dette reduserte Norge sin betaling; den var kun 350 millioner i 2017. Det opplyses at avskogingen i 2016 var 27% større enn året før, men det er likevel en liten trøst; den var jo 65% mindre enn gjennomsnittet for 1996-2005.

Så det vi altså betaler for er redusert avskoging, ikke for å stoppe eller reversere den. Men mer alvorlig, det finnes ingen garanti for at Bolsonaro eller andre ledere i disse samarbeidslandene ikke kan akselerere avskogingen. Da har vi ikke oppnådd annet enn å utsette avskogingen noen år. Det er et magert resultat; klimaproblemet, i den grad det eksisterer, er et meget langsiktig problem. Og videre, for å forhindre økt avskoging i all evighet, skal vi da måtte betale disse pengene til brasilianere og andre i all evighet? Eller skal man være forberedt på at når betalingene en gang stopper så setter avskogingen fart igjen og ingenting har vært oppnådd annet enn en i «klimaproblemets» perspektiv triviell utsettelse?

Er dette fornuftig bruk av skattebetalernes penger?

Miljøverneri i NRK

Miljøverneriet i NRK rir videre. På Dagsrevyen 19. juli var klæsvask temaet. Den var det selvsagt for meget av, med kjemikalier som er farlige for natur og kropp. Selveste statsministeren med gemal figurerte; de hengte opp klæsvasken og sa seg lite begeistret for å gå rundt i skitne og illeluktende klær. Så troppet det opp en miljøprofet og sa at nettopp det skulle vi gjøre; spesielt skulle vi bruke underbuksene våre flere dager i strekk; det var mye bedre med økovennlige bakterier nær kroppen enn disse forferdelige kjemikaliene fra klæsvasken.

Så hva blir det neste? En oppfordring om ikke å bruke dopapir? Det er lite miljøvennlig, og tenk hvilken sving det kunne sette på den miljøvennlige bakteriefloraen!