Putin og Ukraina

 Man kan gjøre seg mange tanker over det pågående diplomatiske spill om Ukraina. Som f.eks. hvor uforskammet det går an å bli. Putin og hans lakeier opptrer med stor patos som den forurettede part. De lar forstå at de frykter en invasjon fra Ukraina og NATO, og at NATOs utvidelse østover er en sikkerhetstrussel overfor Russland. Denne forurettede part meddeler med sørgmodighet at den kanskje må foreta «militær-tekniske» tiltak. Og dette er det samme Russland som i 2014 sendte sine grønnkledte menn, uten insignier, til Krim og overtok den med militær makt i løpet av dager, det samme Russland som hjalp ukrainske separatister å starte en krig i det østlige Ukraina og har holdt det gående til dags dato.

Det er kanskje først og fremst i Tyskland man finner de såkalte «Russlandverstehern», folk som mener seg forstå og som har sympati for Russland som den forurettede part. Vi finner dem også i Norge, først og fremst på den såkalte venstreside av politikken. De har aldeles rett i at stormakter kan gjøre sine krav gjeldende i en helt annen grad enn mindre stater, at stormakter gjør krav på, og har makt til, å sørge for at deres naboer ikke utgjør noen trussel for dem, og skifter ut deres regjeringer om og når de finner det påkrevet. Slik har verden tradisjonelt vært og slik er den fortsatt, med visse modifikasjoner som den vestlige verden med USA i spissen innledet efter den Annen Verdenskrig. At det regelstyrte internasjonale samkvem mest bare er kakepynt er et realpolitisk respektabelt synspunkt, men at dets målbærere skal være prominente figurer på den såkalte venstreside er en smule overraskende. Man skulle tro at nettopp de hadde en viss sympati med et regelstyrt heller enn et stormaktstyrt internasjonalt samkvem. Det er vanskelig å kvitte seg med den mistanke at deres sympati med stormaktsvelde til største delen tilfaller Russland, de later til å være mindre begeistret for amerikansk hegemoni.

To spørsmål trenger seg på når det gjelder det pågående spill rundt Ukraina:

1.       Hva ønsker Putin å oppnå?

2.       Hva blir konsekvensene når det hele er over?

Hva ønsker Putin å oppnå?

Putin har ikke gjort noen hemmelighet av sitt syn at Sovjetunionens kollaps var en av den nyere tids største katastrofer. Med det mener han nok ikke kollapset av det kommunistiske eksperiment, men heller Russlands kollaps som stormakt. Tapet av Ukraina er nok det ømmeste punkt i det kollapset. Ukraina er et stort land, folkerikt og rikt på naturressurser. Sist sommer engasjerte Putin seg i skriverier om hvor katastrofalt for Russland tapet av Ukraina var og hvordan Ukraina kulturelt og sproglig ikke er noe annet enn en del av Russland. Man spørre hvorfor? Under den lange tid Ukraina ble styrt fra Russland snakket alle de ukrainere som gjorde karriere i Tsarveldet og senere Sovjetunionen russisk; det var vel like naturlig som at de nordmenn som gjorde karriere den gangen Norge ble styrt fra Danmark snakket dansk. Det har jo da også satt sine spor i Norge, man kan sågar spørre om norsk er noe annet enn en variant av dansk? Med diverse rettskrivningsreformer har man dog lyktes å gjøre forskjellen litt mer iøynefallende. Efter at Ukraina ble selvstendig har ukrainerne begynt å bruke det man ellers ville ha kaldt variant av russisk som sitt eget sprog, kanskje ikke helt forskjellig fra Norge efter at landet ikke lenger var en del av det danske rike.

Det er ikke vanskelig å tenke seg at Putins store prosjekt er å føre Ukraina tilbake til mor Russlands favn. Noen ville kanskje si la den russiske bjørn slå sine klør i byttet. Det er liten tvil om at Russland rent militært ville være i stand til å erobre Ukraina, og oppmarsjen av over 100.000 godt rustede soldater langs Ukrainas grenser alt fra Svartehavet til Hviterussland og dets grense mot Polen er jo et tegn på hva som kan være i emning. Men en invasjon av Ukraina ville koste Russland dyrt og ikke være det ideelle utgangspunkt for et godt forhold mellom den ukrainske befolkning og deres russiske herrer.

Mer begrensede mål er ikke urimelige. Kanskje vil Putin være fornøyd med å få internasjonal anerkjennelse for at Krim er en del av Russland. Flertallet av befolkningen er jo russere, og den russiske Svartehavsflåte er stasjonert der. Kanskje ukrainerne ville mene dette er et godt utgangspunkt, særlig hvis Russland slutter å støtte separatistene i Luhansk og Donetsk, slik at Ukraina igjen får kontroll over disse landområdene. Det var jo forresten ukraineren Khrusjtsjov som i sin tid «gav» Krim-halvøyen til Ukraina, så provinsens ukrainske legitimitet kan trekkes i tvil.

Men kanskje er Putins hovedmål å splitte NATO. Han vet like godt som alle andre at NATO er dypt splittet, at det ligger mer enn bare et dypt og bredt Atlanterhav mellom USA og Europa. Det er USA som er den militære ryggrad i NATO; det har i mange år vært en pågående konflikt mellom amerikanerne og europeerne over de sistnevntes militære bidrag til NATO. De fleste har Trumps forhold til NATO og Europa i ferskt minne. Det dreide seg til dels om penger til forsvar, og den uoverensstemmelsen oppstod ikke med Trump. Trump mente at europeisk forsvar først og fremst måtte være en sak for europeerne selv, men faktum er at det er ikke europeerne i stand til, i hvert fall ikke mot Russland, som ikke bare har atomvåpen, men formidable militære styrker for øvrig, ikke minst mannskap. Den europeiske del av NATO er da også desperat efter å oppnå en overenskomst med Putin, som jo viser seg i franske og tyske lederes reiser til Moskva. At Frankrike lenge har hatt en lunken holdning til NATO er velkjent; ingen ringere enn Macron selv erklærte alliansen for hjernedød for noen år siden. Selv dro han med sin egen hjerne på besøk til Putin og ser ut til å ha hatt med seg noen ideer som ble godt mottatt av Putin.

Og så var det Tyskland. De har med sin energipolitikk stilt seg beleilig til for utpresning fra Russlands side. Tyskland er i ferd med å stenge ned sine atomkraftverk, og deres satsning på sol- og vindenergi makter ikke å erstatte kjernekraften, da må man ty til kull og russisk gass. Russerne har kuttet ned på sine gassleveranser for å vise hvilke pressmidler de har, med den konsekvens at energi- og særlig gassprisen har gått i taket. Det skal ingen stor fantasi til for å forestille seg den begeistring tyskerne måtte ha for å utsette seg for ytterligere press fra Russland i form av reduserte gassleveranser; dette har de allerede fått kjenne på. Tyske straffetiltak mot Russland ved ikke å kjøpe russisk gass ville først og fremst være selvplageri. Dermed er Tysklands interesser diametralt motsatte de amerikanske; amerikanerne ønsker å sette Russland på plass og vise at de er dem overlegne når det kommer til militær og økonomisk makt. Tyskland kommer ikke til å støtte deres bestrebelser med noen stor glede. Det Putin har oppnådd så langt er å blottlegge NATOs indre splid og kanskje splitte denne alliansen formelt med tid og stunder.

Hva blir resultatet?

Svaret på dette spørsmålet er selvsagt kritisk avhengig av hva som skjer. Hvis russerne invaderer, har de forspilt det siste av den goodwill de måtte ha i vesten. De kommer nok til å få problemer med ukrainerne, kanskje ikke så ille som i Afghanistan, men sabotasje og annet den slags må de regne med. Det er aldri hyggelig for en statsleder å presidere over en liten men vedvarende strøm av soldatkadaver i likposer fra en geriljakrig, som endog utkjempes i det man vil kalle hjemland. Et så ekstremt utfall kunne endog styrke det splittede NATO og får tyskerne til å revidere sin katastrofale energipolitikk, og da i særdeleshet reversere avhengigheten av russisk gass.

Men hvis utfallet av spillet blir en eller annen diplomatisk overenskomst, kan Russland ha meget å vinne. Kanskje kan de få en internasjonal anerkjennelse av Krim som en del av Russland. Kanskje de får ett eller annet sludder i dokuments form om at ukrainsk medlemskap i NATO ikke er aktuelt, som det jo vitterlig heller ikke er. En slik løsning kan være drøftet i disse dager, av Putin og Macron og deres medarbeidere. Det ville antakelig bli presentert som en europeisk løsning, og Macron vil ta det han kan av æren av å ha fått det til. Amerikanerne kunne bli sure og NATOs splittelse dypere enn noen gang før. Tyskland ville fortsette sin kritiske avhengighet av russisk gass, og hva som måtte skje med Ukraina gir de ikke meget for.  Kanskje sender de noen flere hjelmer og sykehusutstyr til Ukraina.

Og mye ville være som før, europeerne ville puste lettet ut, og Putin ville ha vunnet en betydelig seier.

En verdensordning under press

 Det er klare paralleller mellom den internasjonale situasjon i våre dager og den som rådet i mellomkrigstiden. Den gangen vernet de stormakter som kom seirende ut av første verdenskrig om den verdensordning de hadde stablet på bena efter krigen. Det efterlot tre utilfreds stormakter, Tyskland, Italia og Japan. De brøt gjentatte ganger mot Nasjonenes Forbund, uten at de stormakter som skulle garantere dets vedtak foretok seg noe særlig. Til slutt innså de at dersom de ekspansjonslystne makter skulle stoppes måtte det krig til.

I vår tid er det Russland og Kina som er ekspansjonslystne. Parallellen mellom Russland og mellomkrigstidens Tyskland har lenge vært sterk og urovekkende. En fordums stormakt som er blitt kraftig vingeklippet, i Russlands tilfelle selvforskyldt, men det er ikke vanskelig å overbevise den vanlige russer om at de vestlige makter blåste til ilden og gjorde alt de kunne for bryte opp det som en gang var Sovjetunionen og endog Tsarveldet i sine bestandsdeler. Det Russland har prøvd i over ti år, og prøver fortsatt, er å gjøre de land de mistet, eller deler av dem, til lydriker. Antakelig oppfatter mange russere, og kanskje et stort flertall, disse kravene som berettiget. De mange russere som bosatte seg i de baltiske stater i Sovjettiden utgjør en urovekkende parallell til det tyske mindretall som bodde i Sudetenland i mellomkrigstidens Tsjekkoslovakia.

Kina har alt siden kommunistene tok over gjort krav på Taiwan og ser på den som en kinesisk provins. Internasjonale organisasjoner kan ikke omtale Taiwan som annet enn «kinesisk provins». Videre gjør Kina krav på flere øyer i Sør-Kinahavet og andre steder. Deres økonomiske erobringstokter i Afrika og Asia er også velkjent, og likeså deres formidable oppbygging av militær styrke de siste årene.

De vestlige lands respons til dette har sterke paralleller til Vestmaktenes tannløse opptreden i mellomkrigstiden. Sanksjonene mot Russland efter at de tok over Krim-halvøyen har hatt meget begrenset effekt og i hvert fall ikke maktet å reversere russernes erobringstokt, hverken på Krim eller i Øst-Ukraina. Trusler om mer av det samme hvis de skulle finne på å invadere Ukraina virker lite troverdige. Hvem tror, f.eks., at europeerne skulle prøve å straffe russerne ved å nekte å kjøpe russisk gass? Europas innbyggere er nok lite lystne på å fryse i vintermørket; da får russerne heller marsjere inn i Ukraina, og alt vil være i skjønneste orden så lenge de holder seg unna grensene til Vesteuropa.

En av de skarpeste kritikerne av den politikk Vestmaktene drev i mellomkrigstiden var E.H. Carr. Han arbeidet i mange år i det britiske utenriksdepartement (Foreign Office) og opprettholdt i en periode et professorat opprettet til ære for Woodrow Wilson, hovedarkitekten bak mellomkrigstidens verdensorden. Det var unektelig et paradoks at Carr skulle inneha en stilling opprettet til ære for Wilson, hvis gjerning han kritiserte så skarpt. Carr hadde liten sans for den slags symbolpolitikk som består av sanksjoner uten virkning; skulle man opprettholde den verdensordning man ønsket og så seg tjent med, måtte man være villig til å bruke de nødvendige maktmidler. Han hadde ikke annet enn forakt til overs for den utopiske politikk som setter sin lit til vedtekter og regler som ingen er villig til å bruke de maktmidler som skal til for å sette i verket.

Det var selvsagt gode grunner til at mellomkrigstidens Vestmakter ikke hadde særlig lyst til å sette de nødvendige maktmidler bak sine vakre ord. Krigstrettheten efter første verdenskrig var påtakelig. Den alminnelige mann og kvinne i disse landene, som jo hadde demokratisk styresett, ønsket seg bedre levestandard og fremtidsutsikter. Nuværende generasjon i NATOs medlemsland ser i enda mindre grad sin fremtid som kanonfôr på europeiske eller andre slagmarker. Dertil kommer at befolkningen i disse landene består i økende grad av folk i ikke-arbeidsfør alder, og mange er ikke en gang i stand til å ivareta sine elementære behov. I normale tider kan det være vel og bra, men under andre forhold blir slike pasifistiske land valset over av mer aggressive makter med tilstrekkelig overskudd av yngre befolkning som til med finner krig et attraktivt alternativ eller lar seg oppildne til slike aktiviteter av patriotisme eller ideologisk overbevisning.

Ifølge Michael Cox i et forord til en nylig utgave av Carrs The Twenty Years’ Crisis, identifiserte Carr tre kritiske forhold som må være tilstede for å gjøre en politisk krise farlig: (i) stormakter utenfor den etablerte verdensorden, (ii) en dyp og varig forstyrrelse av den globale økonomi, samt (iii) en hegemonisk makt som er uvillig eller ute av stand til å garantere den etablerte orden med nødvendige maktmidler. Det er ikke langt fra at disse forholdene er tilstede. Russland og Kina ser på seg selv som utenfor den verdensordning USA og deres allierte har skapt. I disse dager setter Putin amerikanerne på prøve; det skal bli interessant å se hva kommer ut av samtalene om Ukraina mellom russerne og amerikanerne nu i januar. Det kan bli ubehagelige nyheter for norsk forsvarspolitikk. Den er nemlig tuftet på at amerikanerne griper inn hvis russerne forsøker seg på et angrep mot Norge. Våre politikere har forhåpentlig klart for seg at amerikanerne kun er interessert i slike eventyr hvis de har ambisjoner om å opprettholde den verdensordning de stablet på bena efter annen verdenskrig. Har de ikke det, vil de nok finne at Norge ligger litt for langt hjemmefra for å risikere amerikanske soldater.

Vi trenger mer oljeleting

 

I disse dager får vi høre at eksporten fra Norge setter nye rekorder. Det skyldes i første rekke vår olje- og gassindustri. Det later ikke til å være noen solnedgangsindustri, som noen vil ha det til, men heller en som er på middagshøyden. Så har vi da også ca. halvparten av våre olje- og gassreserver igjen, ifølge Oljedirektoratet.

Denne eksportrekorden skyldes først og fremst økte priser, og da særlig for gass, ikke økt produksjonsvolum. Det i sin tur skyldes den energipolitikk som våre naboer i EU har drevet; innfasing av vind- og solkraft og utfasing av kull og kjernekraft. Vindkraften har nu i høst til gagns demonstrert sin svake side; den uteblir selvsagt når ikke vinden blåser. Da må man fyre opp med noe annet, hvilket vil si gass eller endog kull. Skjebnens ironi hadde det til at Storbritannia måtte ta i bruk noen av sine ellers utfasete kullkraftverk under selveste klimatoppmøtet i Glasgow. Miljøvernerne som møtte opp der i hopetall slapp å gå tom for batteri.

Den andre svakhet ved de europeiske lands energipolitikk har også vist seg denne høsten. Europa har gjort seg kritisk avhengig av russisk gass. Leveransene av den ble imidlertid kuttet samtidig som behovet for den økte sterkt, p.g.a. lite vind i Vesteuropa. En perfekt opptakt for russerne for å gå til angrep på Ukraina. Er det noen som tror at europeerne vil «straffe» russerne ved å stenge av deres leveranser av gass? Uttalelser fra både NATO og amerikanerne om «konsekvenser» hvis russerne finner på invadere Ukraina lyder mest bare pinlige.

Det ser nu ut til å gå opp for i hvert fall enkelte beslutningstakere i EU at deres energipolitikk de siste årene kanskje ikke har vært så vellykket. Det blir sagt at EU-ledelsen arbeider med forslag om å definere gass og kjernekraft som «bærekraftige» energikilder. Det er sikkert politisk nødvendig å gi dem et nytt navn, og om det kan bidra til en bedre energipolitikk er det bare prisverdig. Så kan vi på kjøpet også få noe å le av.

Norsk olje- og gassindustri går da gode tider i møte. Utsagnet fra Det internasjonale energibyrå (IEA) om at det ikke er behov for å finne nye olje- og gassfelt blir da mer og mer virkelighetsfjernt. Det mange ikke ser ut til å ha fått med seg er at det utsagnet var betinget av at alle klimagassutslipp ble stoppet før 2050. De som tror på den spådommen bør orientere seg litt om IEAs scenarier for klimagassutslipp de siste 15-20 årene. La oss, f.eks., se på deres analyse i World Energy Outlook (WEO) i 2012. Den gangen gikk klimamålet ut på å begrense konsentrasjonen av kulldioksid i atmosfæren til 450 ppm (parts mer million). Ifølge den utslippsbane som var forenlig med det skulle utslippene av kulldioksid være godt under 35 gigatonn pr. 2019 og fallende. I stedet ble de godt over 35 gigatonn og økende, hadde det ikke vært for koronapandemien. Sannsynligheten for at net-zero banen de presenterte i 2020-utgaven av WEO blir realisert er antakelig like stor.

Andre og kanskje mer edruelige institusjoner har også sine analyser av energibehovet pr. 2050. En av dem er International Energy Outlook fra den amerikanske Energy Information Administration. De ser for seg økende utslipp av kulldioksid frem til 2050. Om leting efter nye reserver sier de følgende:

“For å møte økt efterspørsel, må verdens land øke sin letevirksomhet (for å finne nye ressurser), bore flere brønner (for å utvinne nye og eksisterende funn), og stole på teknisk fremgang (for å få ut mer av eksisterende reserver).»

Av en eller annen grunn synes norske media være lite kjent med denne analysen og ikke har jeg sett denne konklusjonen gjengitt noen steder.

Ekstremvær før og nu

 

Følgende kunne man lese i Bergens Tidende sist lørdag (13. november 2021):

Stormværet – som nå har vart i en måned og er uten sidestykke i Italias historie i den siste tiden – viste tirsdag de første tegn til å ta av etter at 148 mennesker i alt er omkommet, og det er anrettet alvorlig skade forskjellige steder over hele landet. Etter de katastrofale uvær med oversvømmelser som først gikk over Sør-Italia, er det nå Nord-Italia som er sterkest rammet. En stor del av Podalen var hjemsøkt av oversvømmelser tirsdag kveld. Elven Po, som er Italias største og av livsviktig betydning for det største industriområdet i landet, sprengte mandag kveld sine demninger ved breddene i nærheten av Pavia – noen få kilometer sør for Milano – og oversvømmet nesten 5000 mål dyrket land.

Også flere andre steder langs elvens 652 km lange løp er breddene sterkt utsatt. Myndighetene håper imidlertid at et massebrudd, som vil bety den største katastrofe i Italias historie, vil kunne unngås da øsregnet nå har gitt seg.

Uværet i Nord-Italia begynte i forrige uke. Under det syndflodliknende regnvær som varte i seks dager, blåste det en storm med en fart av 100 km i timen. Bølgene pisket mot stranden i kystområdene ved det Tyrrhenske Hav og Adriaterhavet og kastet fiskerbåter helt opp i gatene i kystbyene. Kanalbyen Venezia liknet et hav. Byens kraftanlegg ble skadd av oversvømmelsene. Skolene i Nord-Italia ble stengt og barna fikk fri inntil videre. Mange av dem var også husville. Hundrer av hjem ble revet bort av vannet og tusenvis av andre er i fare. – Et sted hadde en del husville omstreifere søkt tilflukt mot regnet i kjelleren i en gammel bygning i Genova. Huset begynte å dirre og ble hurtig evakuert. Omstreiferne var i huset da det styrtet sammen og var i dag tidlig framleis innesperret i ruinene.

Fabrikker ble oversvømmet over hele Nord-Italia. Uværet nådde så langt sørover som til Roma. Der ble hundrevis av mennesker skadd av glass fra istykkerblåste vindusruter, tre-grener og andre gjenstander som fløy i luften. En lastebil ble blåst over ende og sjåføren drept. Et skred – som var løsnet av regnet – knuste et hus, begravde de fem beboerne og blokkerte den italienske siden av Simplonpasset, ved grensen mellom Italia og Sveits natt til tirsdag. Både veien og jernbanelinjen gjennom passet er blokkert av en masse jord og stein over en strekning på 300 meter.

Fra Catania på Sicilia melder Reuter at det i provinsen Catania er konstatert i alt 603 tilfelle av tyfoid-feber. 4 mennesker er døde. Årsaken til epidemien er infisert drikkevann som følge av oversvømmelsen de siste dager.

Det var det hele. Er det ikke noe her som mangler? Det står ingenting om ekstremvær, selv om dette skal ha vært uten sidestykke. Ingen klimaforsker er intervjuet og som sier at dette ikke er overraskende; det er enda et tegn på konsekvensene av global oppvarming, det blir bare varmere, våtere og villere.

Men så var det bare det at teksten er et avtrykk av avisens forside tirsdag 13. november 1951.

 

Avlat for oljesynder

 “Vet du ikke med hvor lite visdom verden styres?” skal Axel Oxenstierna ha skrevet til sin sønn. Det utsagnet får vi bekreftet oftere enn godt er, nu sist i en Stortingsmelding om energi.

Meldingen bebuder at driften av flere oljeplattformer skal elektrifiseres med strøm fra land. Formålet er å redusere utslipp av kulldioksid i norsk jurisdiksjon, idet elektrisiteten vil erstatte forbrenning av gass. Det er bare ett problem. Den sparte gassen blir eksportert til kontinentet og brent opp uansett. Vi trenger ikke engang å stille spørsmålet om utslipp av kulldioksid på norsk sokkel har noen nevneverdig effekt på verdens klima.

Selv om den reelle virkning er liten, er elektrifiseringen meget kostbar. Og hvem betaler? Staten betaler 78% i uteblitt skatt. Antakelig går oljeselskapene i pluss til tross for sine 22%; de sparer jo nemlig utgift for utslipp av kulldioksid. Oljeselskapene kan eksportere mer gass og bruke pengene til å betale for strømmen. Så staten står igjen med regningen. Heldigvis lider den ikke av pengemangel, foreløpig i hvert fall. Antakelig kan norske forbrukere se frem til høyere strømpriser; efterspørselen øker og nettet må rustes opp.

Siden det er penger nok til å betale, trenger ikke staten å være så bekymret. Hva oppnår den så? Den omtalte energimelding bebuder også at nye områder skal lyses ut til leting efter olje og gass. Det er meget prisverdig. Og norske politikere kan slå seg på brystet og si til sine utenlandske kolleger: Se nu hva godt vi gjort. Vi har redusert våre klimagassutslipp til en formidabel kostnad. Og vi produserer verdens reneste olje. Det må vi da kunne fortsette med.

Det er ikke første gangen det brukes mye penger på syndenes forlatelse.

Det skitne skiftet

 Det Internasjonale Energibyrå (IEA) har i en rekke år gjort detaljerte analyser av hvor verden er på vei i forhold til de klimapolitiske mål. De konkluderer unisont med at det er langt mellom aspirasjoner og realitet. Så langt er vi ikke på vei til å nå de utslippsmålene mange mener er nødvendige for å unngå at den globale temperatur ikke stiger mer enn to grader.

For å redusere utslipp av klimagasser er omlegging av energiforsyningen fra fossile brensler til fornybare kilder av avgjørende betydelse. Nu har IEA nettopp kommet med en analyse av hva dette vil kreve av økt utvinning av de mineraler som er nødvendige for fornybar energi (The Role of Critical Minerals in Clean Energy Transitions). Det er en dyster lesning.

Rapporten begynner med å sammenligne materialbehovene i bruk av konvensjonell kontra fornybar energi. Der finner vi at en elbil krever seks ganger mer mineraler enn en fossilbil. Produksjon av elektrisitet med offshore vindturbiner krever 15 ganger mer mineraler enn naturgass. Vindkraft på land krever «bare» ni ganger så meget, og solseller syv.

Hva vil så dette si for økning i produksjon av de angjeldende mineraler? IEA har regnet ut hvor meget den trenger å øke fra nu av (2020) til 2040 for å oppnå målene i Parisavtalen. Følgende tabell viser hvor mange ganger produksjonen av utvalgte mineraler må øke fra 2020 til 2040:

              Lithium               42

              Grafitt                25

              Kobolt                21

              Nikkel                 19

              Rare earths         7

Produksjonen av kobber og bauksitt må også økes formidabelt hvis Parisavtalen skal oppfylles. Det skal bli spennende å se hvordan det går med alt dette de nærmeste tyve årene.

Til bildet hører også at for å få ett tonn anriket metall må det graves opp flere ganger større mengder av jord og grus som inneholder disse mineralene. Det er ikke den mest miljøvennlige virksomhet under solen. For noen av disse mineralene foregår produksjonen i noen få land. Kongo og Kina står for 70% av verdens produksjon av kobolt og 60% av produksjonen av rare earths (tall fra 2019). Det har ikke minst sammenheng med at miljøkravene i gruvedrift er ganske så slakke begge steder. Få rike land er begeistret for å la denne virksomheten foregå på eget territorium p.g.a. den forurensing den fører med seg. Arbeidsmiljøet, selv ved strenge krav, er ikke særlig attraktivt.

Dette understreker at det i klimapolitikken er all grunn til å stille spørsmålet om kuren er verre enn sykdommen. Den globale temperatur har de siste 30 årene slett ikke steget som spådd av verdens klimamodeller; de skrekkscenarier klimapolitikken tar utgangspunkt i ligger langt over den faktiske utvikling. Nylig publiserte den amerikanske fysiker Steven Koonin en bok som bl.a. tar for seg rapportene fra FNs klimapanel. Han finner at det tas mange snarveier fra rapportenes vitenskapelige del til den såkalte «Summary for Policymakers» og at mye av det som står i disse oversiktene ikke støttes av innholdet i den vitenskapelige del. Koonins bok har vekket en del oppsikt i utenlandske aviser, men er så langt jeg vet ikke blitt omtalt i norske aviser eller andre media. Tittelen på Koonins bok er «Unsettled: What Climate Science Tells Us, What It Doesn’t, and Why It Matters». Det som ikke er avklart er vitenskapen om klimaforandringer, stikk i strid med erklæringer fra politikere og andre hvis skråsikkerhet står i omvendt forhold til deres innsikt i naturvitenskaper.

Publisert i Finansavisen 21. mai 2021.

Det «Meget lange telegram» og norsk utenrikspolitikk

Intet land kan velge sine naboer. Dem må man avfinne seg med. Problemer oppstår når en nabo vokser seg stor og sterk og ønsker å erobre hele eller deler av et annet land. I mange århundrer levde danskene i noenlunde fred og fordragelighet med tyske stater som var svakere enn dem. Danskekongen var sågar også konge over det tyske Holstein. Mange embetsmenn i den danske stat var endog tyskere som snakket og skrev på tysk uten at noen syntes det var merkelig. Så kom den tyske industrialisering, Bismarck, og Tysklands samling til et mektig imperium. Bismarck syntes ikke det var naturlig at en del av Tyskland skulle regjeres av en dansk konge og satte i gang et intrikat diplomatisk spill om hertugdømmene Slesvig og Holstein. Danskene tapte det spillet og den påfølgende krig. Ikke bare tapte de det tyske Holstein men også Slesvig, som på det tidspunkt (1864) hovedsakelig var dansk. Danskene fikk nordre delen av Slesvig tilbake efter at tyskerne tapte den Første verdenskrig, men søndre delen av Slesvig hadde tyskerne klart å befolke så pass at de var i flertall i den avstemming som ble holdt for å avgjøre hva danskene skulle få og tyskerne beholde. Dermed mistet danskene en stor og før i tiden dansk by, Flensborg, som ligger like sør for den dansk-tyske grense. Likevel bor det tyskere og dansker om hverandre her og der i Slesvig og, får vi håpe, i større fordragelighet enn før. Fra Tønder, like nord for tyskegrensen, husker jeg et gammelt fengsel, brukt i tysketiden, som var blitt til museum. En av fangene hadde ristet inn et vers som muligens ikke egner seg for gjentakelse, men la gå; jeg syntes det var så pass at jeg la det på minnet (antakelig i 1971):

              Gefährlich ist’s am Leim zu lecken

              und schrecklich ist des Tigers Zahn.

              Doch, das schreckligste der Schrecken

              ist des Kupferschmieds den Arsch zu lecken

              für es sitzt Grühnspahn drahn.

Siden Annen verdenskrig har Norge fått Russland til nabo. Et slikt naboskap har vært en ulykke for de fleste land. Det får holde med å nevne Finland og de baltiske stater. Som de fleste andre stormakter mener Russland seg berettiget til å ha makt og innflytelse og kanskje endog direkte herredømme over sine naboer. Det er selvsagt en utfordring for et land som Norge som jo ikke bare er lite og i utgangspunktet langt underlegent Russland i militær styrke, men som også har en del goder som russerne kan mene det er godt å ha; beliggenhet tett opp til de viktigste russiske flåtebaser, forekomster av naturressurser, og isfrie havner året rundt. Problemet blir større ved at russerne drar med seg en samfunnsmodell som ikke er attraktiv. Før i tiden var det kommunismen med all dens elendighet, nu er det en autokratisk samfunnsmodell som best kan karakteriseres som en bandittstat.

Norge har derfor valgt som forsvarsstrategi å støtte seg til mektigere stater som kunne hamle opp mot russerne hvis det smeller og avskrekke dem fra å forfølge erobringstokter mot Norge. Det vil i praksis si USA; uten amerikanerne er ikke NATO navnet verdt en gang. Men militære allianser er ikke veldedighet. Hvilke interesser er det som gjør at USA tilsynelatende er villig til å forsvare Norge, et land som ligger mange tusen mil borte fra deres egne kyster? Svaret er åpenbart; så lenge amerikanerne har ambisjoner om å være toneangivende i verden, er det i deres interesse å hamle opp mot enhver konkurrent. Så lenge Sovjetunionen var deres hovedkonkurrent og endog en aggressiv sådan, var amerikanerne interessert i en forsvarsallianse med de land som ville hamle opp mot sovjetisk aggresjon. En stund efter Sovjetunionens fall så det ut til at Russland var interessert i å bli et sivilisert og fredelig land som samarbeidet med bl.a. amerikanerne om en verdensordning som kunne tjene begges interesser, men det er lenge siden den slags våte drømmer ble til isklumper i den harde virkelighet.

Men er det så helt opplagt at USA fortsatt ser på Russland som sin hovedmotstander? Nei, det er det ikke. Kina har dukket opp som USAs hovedutfordrer når det gjelder teknologi og industriell makt. De to sistnevnte forhold er avgjørende for det internasjonale maktspill; det var USAs overlegenhet i industriell styrke og teknologi som gjorde det mulig for dem å spille en ledende rolle i tiden efter Annen verdenskrig. Russland var en kjempe på leirføtter; deres militære styrke kunne kanskje sammenlignes med amerikanernes, men de måtte sette alle kluter til for det; på alle andre områder var Sovjetunionen håpløst underlegen. Gorbachev så en mulighet i avspenning og avmilitarisering for å gjøre Sovjetunionens levestandard sammenlignbar med vestlige lands, men det gikk jo som det gikk med det prosjektet. Russland av i dag er håpløst underlegent USA i teknologi og industriell styrke, med en økonomi som kan sammenlignes med Italias i størrelse.

Det er Kina som har seilet opp som en utfordrer for USA. Kinas økonomi kan allerede sammenlignes med USAs i størrelse, og om et par eller tre tiår kan den til og med være større enn den amerikanske målt pr. capita. Dette har sent omsider gått opp for amerikanerne, og de er ikke innstilt på å bli en lillebror. Sist vinter publiserte det amerikanske Scowcroft Center (oppkalt efter Brent Scowcroft, en tidligere amerikansk sikkerhetsrådgiver) en pamflett under tittelen «The Very Long Telegram». Tittelen henspiller på den amerikanske diplomats George Kennans «long telegram» fra Moskva like efter Annen verdenskrig hvor han la linjene for den «containment» strategi som amerikanerne kom til å forfølge overfor Sovjetunionen; unngå krig med dem, men hold dem i sjakk og sørg for at de ikke kan utvide sin interessesfære.

Det er den slags strategi som «The Very Long Telegram» foreslår. For å kunne hamle opp mot Kina kreves det at alle kluter settes til. USA har ikke styrke nok til å slåss med to sterke fiender samtidig. Derfor tar «telegrammet» ivrig til orde for at USA sørger for å stå på vennskapelig fot med Russland og gjerne at de også mobiliserer Russland i sitt korstog mot Kina.

Dette er selvfølgelig maktpolitisk logisk og helt korrekt. Hvis det blomster opp en ny bølle i skolegården, gjør den fra før mektigste bøllen riktig i å heller alliere seg med bølle nummer tre enn å bekjempe både nummer to og tre, med mindre enn den sterkeste bøllen er uomtvistelig overlegen begge.

«Telegrammet» prøver, ikke uventet, å pynte på sin argumentasjon med retorikk om demokrati og den slags. Kina ses på som eksportør av et uappetittlig autokrati som ikke har plass til almene valg og den slags og som tramper på menneskerettigheter. Det er jo ikke vanskelig å finne eksempler på at det forekommer internt i Kina; Tibet, Hong Kong og uighurene. Men eksportør? Kanskje er Kina fornøyd med bare å bli latt i fred og kunne forfølge den politikk de ønsker å føre internt. Er da ikke Russland et autokrati hvis rettsvesen er hinsides enhver sivilisasjons grenser og hvis metoder til å fremme egne interesser i sine nærområder sender kalt vann nedover ryggen på deres naboer for øvrig? «Telegrammets» pusteøvelser om menneskerettigheter og demokrati er mest bare pinlig; til syvende og sist dreiser det seg om enkel maktlogikk som blant bøllene i skolegården.

«Telegrammet» ble utgitt anonymt, og det har vært spekulert meget om hvem som kan være forfatteren. Det er åpenbart at vedkommende har solid kunnskap om Kina og om amerikansk utenrikspolitikk. Henry Kissingers navn har vært nevnt. Det man bør ta innover seg er at de tanker som det gis uttrykk for i «telegrammet» er antakelig blitt konvensjonelt tankegods i de kretser som er toneangivende for amerikansk utenrikspolitikk, i begge partier. Det er dårlig nytt for Norge. Før enn vi liker kan selve grunnvollen for norsk forsvarspolitikk briste. Den er nu bygget på rivalisering mellom USA og Russland, at USA i egen interesse kommer oss til unnsetning om nødvendig og avskrekker russerne fra å prøve sin skitne triks i Norge.

Og hva har man da å holde seg til?