Sykkelmani

Det brukes mye penger på tilrettelegging for sykling, mer enn den synes å være verd. I disse dager leser vi om Sykkel-VMs dundrende konkurs. I flere år er det blitt anlagt sykkelstier i Bergen, noen meget sparsommelig brukt. I nærheten av busstasjonen på Sartor Senter er det blitt reist et skur i perforert aluminium, ikke så altfor estetisk tiltalende. Skuret er låst med en finurlig mekanisme, men man kan kikke gjennom hullene i veggen. Innenfor er det flotte sykkelstativer, men de står tomme allesammen. Antakelig er det meningen at man skal sykle dit og ta bussen videre, men det ser ikke ut til å slå godt an.

Ute på NHH er det anlagt en imponerende parkering for sykler rett utenfor hovedinngangen. Den har vært der i fire år og har plass til drøyt hundre sykler. Jeg har for vane når jeg gå forbi å telle syklene som står der. Det er ganske lett; på det meste har jeg sett tre. Jeg antar at denne sykkelparkeringen er kommet som et påbud fra en eller annen planleggingsmyndighet. NHHs ledelse er nok for godt informert om trafikkvanene til NHHs ansatte og studenter for å ha funnet på dette selv.

All denne sykkelsatsingen er tilkommet får å få folk til å sykle heller enn å kjøre bil. Men hverken byens topografi eller klima er særlig sykkelvennlig, for å si det forsiktig. Antakelig bunner denne sykkelsatsingen i en omsorg for å redde verden. Men de som står bak denne politikken bør ta inn over seg at biltrafikk i Norge er fullstendig uten betydelse for verdens klima, selv om man måtte tro at det trues av kulldioksidutslipp. Det er ingen grunn for tilrettelegging for sykkeltrafikk i en by som ikke er særlig egnet til sykling. Entusiasmen for de nevnte sykkelparkeringer taler da også sitt tydelige sprog.

Svenske tilstander

Det var en tid da de øvrige nordiske land så opp til Sverige som eksempel til efterfølgelse, av og til med misunnelse. Sverige ble industrialisert tidligere og i større skala. Sverige unngikk tysk okkupasjon under Annen verdenskrig. Mange svenske industribedrifter hadde tidlig verdensomfattende virksomhet. I 1970-årene da Olof Palmes kritikk av USAs krig i Vietnam var på sitt mest intense satte SKF (Svenska kullagerfabriken) inn en annonse i «The Economist» med overskriften «We are no more Swedish than you are».

Det var gode grunner til å se opp til Sverige den gangen. Landet så ut til å ha funnet en oppskrift på å kombinere et høyproduktivt kapitalistisk næringsliv med omfordeling av dets frukter og sikring av arbeiderklassens interesser. I dag har de øvrige nordiske land enten tatt igjen eller endog overtatt Sverige. I dag er Sverige blitt et eksempel til skrekk og advarsel, skjønt av helt andre grunner. Landet har i en årrekke hatt en innvandringspolitikk ute av kontroll. Landet har importert en ny underklasse med andre skikker og annen religion og ofte annen hudfarge. Disse menneskene har overtatt svenske bydeler eller endog drabantbyer som er blitt «no go» områder for svensk politi og andre myndigheter og som vanlige svensker unngår som best de kan. I disse bydelene har det oppstått gjenger av kriminelle som brutalt gjør opp med hverandre og sågar forfølger sine ofre inn på sykehusene hvis de ikke lykkes i sine henrettelser, til fortred og endog fare for liv og helse for sykehusenes personal.

Den svenske samfunnsøkonom Tino Sanandaji har skrevet en tankevekkende bok om det svenske innvandringsproblem og de ideologiske skyggelapper som mange svensker setter på seg istedenfor å se virkeligheten i hvitøyet. Boken heter «Massutmaning» og er blitt oversatt til norsk («Masseutfordring»). Som navnet antyder, er Sanandaji av utenlandsk opprinnelse (han er kurder), men det hindrer ham ikke i å nøkternt analysere svensk innvandringspolitikk og dens konsekvenser. Dramatisk nok innledes boken med en fortelling fra innvandrerbydelen Gottsunda i Uppsala hvor det var ungdomsopptøyer en sommerkveld i 2016. Bussene kjørte ikke inn i området og brannmannskap måtte ha politieskorte, noe som førte til forsinket utrykning og derav følgende tap av menneskeliv. I boken fortelles det også om en episode som mange nordmenn husker fra fjernsynsnyhetene i NRK: Journalist Anders Magnus og bokforfatteren ble jaget ut fra en kafé i Husby, et innvandrerstrøk i utkanten av Stockholm

Sanandaji påpeker hva som fra begynnelsen burde vært opplagt: at utenlandske immigranter uten utdannelse har fått det vanskelig på det svenske arbeidsmarkedet; at de har samlet seg i bydeler hvor eiendomsprisene er lavest og de kan bo nær deres egne landsmenn, og at denne ghettoiseringen har ført til utenforskap og fremvekst av gruppetilhørighet hvis fellesnevner er mislykkethet efter vanlige svenske mål og fremgang som gjengledere og kriminelle.

De som har forsvart svensk innvandringspolitikk hevder at innvandring er en kulturell og kunnskapsmessig berikelse, at innvandrere i tidligere tider brakte med seg ny kunnskap og ferdigheter. Denne argumentasjonen holder ikke mål. De som lærte den tidens svensker å smelte jernmalm eller å handle med utlandet var forholdsvis få og besatt kunnskaper svenskene ikke hadde. De som i dag kommer fra Afrikas hjørne eller Midtøsten har ingen slike kunnskaper som svenskene mangler, de har tvert imot store problemer med å hevde seg på arbeidsmarkedet. Man kunne håpe at dette problemet ville forsvinne med andre generasjon efter at den har skaffet seg de nødvendige kunnskaper i svenske skoler, men den havner ofte utenfor og er ofte mer ivrig enn foreldrene å videreføre sin annerledeshet og å definere seg som utenfor det svenske samfunn. Problemet er for så vidt det samme i andre europeiske land som har pådradd seg et stort antall av lavutdannede fremmede; det er derifra de islamske fundamentalister har rekruttert sine stormtropper.

Og så har vi endelig argumentet at vi trenger innvandrere fordi det blir stadig færre arbeidende i forhold til antallet pensjonister. Vel, da måtte innvandrerne ha kunnskaper som efterspørres, noe de som kommer fra ikke-vestlige land sjelden har. Dessuten blir de jo selv pensjonister efterhvert. Sanandaji viser at dette regnestykket ikke går opp. Her hjemme har vi også vårt eget innvandringsregnskap som viser det samme.

At innvandring av fremmedkulturelle uten efterspurte kvalifikasjoner og med skikker og bruk som ikke går godt sammen med de innfødtes fører til langvarig utenforskap kunne man kanskje ha innsett fra begynnelsen. Eksemplene er ikke så altfor langt av gårde. I århundrer har Europas sigøynere levd i permanent utenforskap i landene i Sørøsteuropa. Ingen løsning på det utenforskapet er i sikte. Tvert imot har nedbyggingen av grensekontrollen i Europa ført til at de kan utvide sine jaktmarker på siden av loven til nye land, Norge bl.a.

Innvandringen av svensker og nordmenn til Amerika blir endog brukt som eksempel på hvorfor ikke-vestlig innvandring til Skandinavia burde bli kronet med suksess. Vel kan det være slik at skandinaviske utvandrere i slutten av 1800-årene ikke bar med seg særlig større ferdigheter enn dagens innvandrere fra Afrika og Midtøsten, men forskjellen er den at de var ønsket og efterspurt. De kom til et underbefolket land hvor økonomien var i vekst og det var utstrakt behov for folk som ikke hadde stort mer å fare med enn sterke hender, god helse og så klokt hode som naturen gav. De moderne økonomier i Vesteuropa efterspør ganske mye mer, de efterspør arbeidskraft med utdanning og ferdigheter som innvandrere fra Midtøsten og Afrika sjelden besitter. Resultatet blir derefter.

Heldigvis synes den ikke-vestlige innvandring til Norge å ha avtatt betydelig. Den hjemlige debatt tyder imidlertid på at altfor få har tatt lærdom av svenskenes skrekkeksempel. For så vidt er vårt eget eksperiment ikke så meget mer vellykket annet enn å være i mindre skala. Vi mangler hverken ghettoer eller utenforskap. La oss for all del unngå mer av den slags og avstå fra ønsketenkning om at det vil bli lettere å håndtere her enn hva svenskene har erfart.

Hvor kommer all vår velferd fra?

Dagens Næringsliv bringer interessant statistikk i sin lederartikkel den 20. juni. Langt over halvparten av svensker og dansker tror at den høye levestandarden i deres land skyldes at «dyktige personer har skapt lønnsomme bedrifter.» I Norge er tallet 44 prosent, mens 56 prosent tror at «politikere har skapt et velferdssamfunn.» I Sverige og Danmark er det kun 40 prosent som tror dette.

Hva er det så som gjør at norske politikere har så meget mer vind i seilene enn deres kollegaer i Sverige og Danmark? Er det kanskje fordi de har kunnet disponere en nærmest ufattelig rikdom som har tilfalt dem fra oljenæringen? I et demokratisk samfunn lever politikerne av å tekkes velgerflertallet, og det gjør de ved å overføre penger og tilby velferdstjenester som finansieres ved å skattlegge Per for å gi til Paul. Så lenge velgerflertallet mener at de får en nettogevinst ut av denne karusellen sitter politikerne trygt.

Det eneste som setter grenser for hvor langt politikerne kan gå i sine omfordelingsambisjoner er at deres skattlegging kunne kverke det private næringsliv, som til syvende og sist finansierer det hele. Denne budsjettrestriksjon er man tydeligvis noenlunde klar over i Sverige og Danmark, men den fungerer ikke fullt så godt i Norge, sannsynligvis fordi oljenæringen inntil nylig har vært så ufattelig lønnsom. Det skal bli spennende å se hvordan de nye og knappere tider eventuelt endrer denne holdningen, særlig når det går opp for folk at det grønne skiftet aldri blir noe særlig mer enn et grønt ordskifte.

Holdninger skapes i ikke liten grad av hvor man får sine inntekter fra. Vi er nu kommet dithen at en stor del og kanskje endog flertallet av velgerne får sin inntekt fra det offentlige, enten i form av overføringer eller som offentlig ansatte. For dem kan det være fristende å tro at det kun er om å gjøre å vedta høyere lønninger og mer trygd, finansiert ved å skattlegge «de rike.» Nettopp av den grunn er det særdeles viktig å stoppe og helst reversere den veksten i offentlig sektor vi har hatt uavbrutt i flere årtier. Ellers risikerer vi å få en ubehagelig brå oppvåkning når den gåsen som la gullegget har trukket sin siste pust.

Trump og NATO

Det er ingen hemmelighet hvorfor NATO ble opprettet. Det var for å forhindre at Sovjetunionen skulle utvide sin innflytelsessfære til Vest-Europa. USA og Vest-Europa hadde sammenfallende interesser for å forhindre dette. Europeere flest hadde liten lyst til å dele skjebne med de østeuropeiske land som var falt inn under sovjetisk innflytelsessfære som krigsbytte, USA så sin stormaktsposisjon utfordret av Sovjetunionen. Amerikanerne fant ut at det ville bli langt lettere å holde Sovjetunionen i sjakk med de vesteuropeiske land på laget. Siden Sovjetunionen var de vesteuropeiske land langt overlegen militært, måtte USA tre inn som beskytter.

Efter Sovjetunionens fall ble begrunnelsen for NATOs eksistens borte. Det foregikk sågar en diskusjon en stund først efter Sovjetunionens fall om hva NATO skulle ta seg til. Skulle organisasjonen rett og slett legges ned? Eller skulle den prøve å finne seg en ny rolle? Det verserte til og med ideer om at Russland kunne bli medlem i det som nu ville bli en klubb av «good guys.» Man hadde forhåpninger om at Russland skulle bli et fredelig sinnet land opptatt først og fremst av egen økonomiske utvikling og uten ambisjoner om å dominere sine naboer, og landet fikk til og med ha en egen ambassadør til NATO og ble nesten et slags æresmedlem.

Efterhvert fant NATO en rolle som et slags militærpoliti, først i urolighetene i det som en gang var Jugoslavia og derefter i kampen mot Taliban og Al Qaeda i Afghanistan.

Men det skulle vise seg at Russland hadde større ambisjoner enn å være en snill gutt blant andre snille gutter. De så det som en utfordring at land i deres nærområde ønsket medlemskap i NATO og at mange ble det også. De hadde antakelig liten forståelse for at naboskap med Russland alltid har vært en trist skjebne. Alt fra Tsaren til Putin har russiske makthavere sett dominans av sine naboer som en naturlig verdensordning. At deres naboer ser annerledes på saken er ikke til å undres over, og da heller ikke at de aktivt søker de allianser som kunne forhindre en slik dominans.

Men USA ser ikke lenger på Russland som sin naturlige utfordrer for verdensherredømme. Det er kommet nye forhold inn i bildet. Kina er for tiden den makt som kommer nærmest til å være en utfordrer til USA og tar sikkert mål av seg til å være det også. Russland kommer desidert i annen rekke, og det er all grunn til å tro at de vil sakke lenger og lenger akterut i forhold til Kina. Å demme opp for russisk verdensherredømme er ikke lenger en sak av overordnet betydelse for USA; Russlands evne til verdensherredømme er ikke den samme som Sovjetunionens en gang var. Dertil kommer så at USA ikke lenger har den overlegne styrke de hadde da NATO ble etablert. Den amerikanske regjering er de siste årtiene blitt sterkt forgjeldet, og den saken kommer til å bli enda verre de nærmeste årene alt eftersom dens velferdsprogrammer krever større og større utgifter. Amerikanerne har ikke en sjanse til å vedlikeholde, enn mindre øke, sin militære styrke med mindre de skjærer kraftig ned på velferdsutgiftene eller øker skattene. Eller, for det tredje, øker den offentlige gjeld enda mer. Hvor lenge de kan vasse ut i gjeldshengemyren uten å sitte fast eller endog synke er det ingen som vet, men heller ikke amerikansk statsgjeld kan vokse inn i himmelen. Slik det nu er, finansieres den til stor del av andre land, i første rekke Kina, men det er lite trolig at kinesere og andre vil gå med på å låne ut dollar og få cent tilbake.

Dette er alvorlige nyheter for Norge. Den amerikanske forsvarsgaranti var i efterkrigstiden garantist for norsk velstand ved å forhindre at Norge havnet bak jernteppet. Det bunnet til syvende og sist i at USA så sine stormaktsinteresser tjent med å stille opp som garantist for Norges selvstendighet; det er ingen naturlov som sier at amerikanerne skulle være interessert i å forsvare et land så langt fra deres egne kyster. En slike vilje er selvsagt kritisk avhengig av USAs stormaktsambisjoner og ditto evner. Svekkes de, svekkes også amerikanernes interesse for Norge. Norsk venstreside har i alle tider hatt store problemer med å innse eller innrømme dette enkle faktum. Hvis amerikanerne ikke lenger ser på Russland som den store utfordrer, er det rimelig å tro at de ikke vil være særlig brydd med at russerne bruker sin militære makt til å tiltvinge seg innrømmelser og innflytelse i sine nærområder. Det kan amerikanerne antakelig leve godt med.

Og siden det da først og fremst er europeiske interesser som skal forsvares mot eventuell russisk inntrengning, er det da rimelig at amerikanerne betaler størsteparten av NATOs utgifter? Det er det ikke bare Donald Trump som har ment, det har en rekke amerikanske presidenter og forsvarsministre ment lenge. Donald Trump har satt det på spissen som ingen andre og enda sagt det som mange mente men ingen torde å si direkte: at NATO er utgått på dato.

De islamske ekstremisters århundre

Det 21. århundre begynte ellevte september 2001. Det var dagen da en gjeng muslimske ekstremister styrte to jetfly inn i tvillingtårnene i New York. Det var den mest spektakulære av de terroraksjoner muslimske ekstremister har utført, men så langt fra den eneste. Siden den dagen har vi med jevne mellomrom opplevd islam-inspirerte terroraksjoner i flere europeiske land; Frankrike, Storbritannia, Belgia, Tyskland, og endog USA.

Det er ingenting som tyder på at terror fra islamske ekstremister vil avta med det første og da kanskje heller tvert imot. Derfor er det grunn til å frykte at det 21. århundre vil bli preget av den slags mer enn noe annet og at det derfor er passende å sette dets begynnelse ved «startskuddet» den 11. september 2001.

Det er ingen hemmelighet hvor de muslimske ekstremister henter sin inspirasjon fra. Mange vil hevde at de gjør seg skyldige i en forkvaklet forståelse av Koranen. Som så mange andre hellige skrifter, Bibelen ikke unntatt, er den selvmotsigende nok til å kunne fortolkes i svært forskjellige retninger, men det later ikke til å være vanskelig å finne noen vers som passer til ekstremistenes formål. Dessuten får de god hjelp av skriftlærde som har spesialisert seg på de fortolkninger som passer for dem.

Enda mer alvorlig er det at de fleste som har utført de spektakulære terrorudåd i Europa er andre generasjon innvandrere som har gjort opprør både mot sine foreldre og det samfunn de er vokst opp i. Dette tyder på en feilslått assimilering av de muslimske innvandrere. I stedet kan vi forberede oss på en varig strøm av dødelige, indre fiender.

I efterpåklokskap kan det sies at man på forhånd borde innsett denne konsekvens av muslimsk masseinnvandring til Europa. Religiøse og etniske minoriteter er og har alltid vært et problem. Slike minoriteter kan leve i fred side om side med flertallet i århundreder, men før eller senere dukker det opp motsetninger som gjør slik sameksistens vanskelig eller umulig. Det multietniske Jugoslavia brøt sammen efter at Titos jernhånd forsvant. Urolighetene i Nord-Irland har vi fortsatt i fersk hukommelse. Det finnes nesten ingen jøder igjen i de muslimske land i Midt-Østen. Koptene i Egypt er utsatt for systematisk forfølgelse og flykter til utlandet som best de kan. Denne listen kan gjøres lengre.

Og hva med unntakene? Få steder har integrasjon av ulike religiøse og etniske grupper lyktes bedre enn i de tidligere britiske kolonier USA, Canada, Australia og New Zealand, men det skyldes at innflytterne har funnet det formålstjenlig å kvitte seg med sin etniske bagasje og bli del av en amerikansk, australsk, newzealandsk og kanadisk kultur. Religionen tar de sånn passe alvorlig. Dette ble muliggjort ved at de opprinnelige innbyggere i disse landene var få og teknologisk tilbakestående og kunne skubbes til side. Sør-Afrika har det ikke så lett; vi har ikke sett slutten på deres integrasjonseksperiment.

Det er på høy tid at europeere innser at deres multikulturelle drømmerier i sin ytterste konsekvens kan bli en oppskrift på katastrofe som kunne få nazistenes jødeforfølgelser til å blekne. Det er grenser for hva Europas etniske flertall kommer til å finne seg i. Vi er alle tjent med å ikke utforske hvor den grensen går. Den muslimske innvandring til Europa må stoppes og gjerne reverseres. Det er ingen mangel på stater hvor deres tro og skikker er toneangivende. Immamer og andre oppviglere utenfra må holdes under oppsikt og returneres dit de kom fra hvis de blir en fare for indre fred og sikkerhet.

Det er forlengst betimelig å stille spørsmålet hva godt den muslimske innvandring har bragt til Europa. Billig arbeidskraft, ja, men også en del sosialklienter som belaster trygdebudsjettene; innvandringsregnskapet er ikke udelt positivt (se Integrasjon og tillit, NOU:2017, Vedlegg 2). Deres æresdrap, kjønnslemlestelse og religiøse intoleranse kan vi være foruten.

Antakelig trodde de fleste i sin tid at den fremmedkulturelle innvandring ikke ville by på noen problemer. Våre europeiske samfunn var jo så rike og så praktfulle, tolerante og likestilte. Innvandrerne måtte være sjeleglad for at de var kommet hit. De var da også kommet av egen fri vilje, formodentlig for å få det bedre. De tilpasningsutfordringer første generasjon innvandrere måtte ha ville bli borte med andre generasjon, som jo var vokst opp i disse praktfulle samfunn. Slik skulle det ikke gå, i hvert fall ikke for den minoritet som har stått for terrorudådene, og ingen vet hvor utbredt sympati de har i sine miljøer. Det vi imidlertid vet er at de muslimske innvandrere, der de er mange nok, har dannet ghettoer av parallellsamfunn hvor de forsøker å holde storsamfunnets kultur og vaner utenfor efter beste evne og fortsette med sine egne, i europeiske øyne barbariske skikker.

Det er en illusjon å tro at storstilt innvandring av fremmedkulturelle kan foregå uten at det setter sitt preg på de samfunn innvandrerne kommer til. Er de mange nok, gjør de krav på at deres egne vaner og religiøse forestillinger tas hensyn til. For å holde fred strekker storsamfunnet seg gjerne et stykke på vei. Vi har alt sett de trivielle utfall; flesk får ikke serveres i barnehagene, markering av julen i skolene er over og ut. Verre er det når intellektuelle ikke lenger tør kalle spade for en spade for ikke å støte folk med religiøse vrangforestillinger. For ikke så lenge siden kjempet norske og andre europeiske intellektuelle med åndens blanke våpen mot et presteskap som holdt allmuen i religiøs formørkelse. Den kampen vant de. Den seieren blir til liten nytte hvis tidligere tiders presteskap skal erstattes med enda mindre opplyste og mer intolerante immamer.

Hva koster klimapolitikken?

Klimaforandringer er ikke noe nytt. Ny er derimot hypotesen om at de kunne være menneskeskapte. Den muligheten er tilstede. Hva som derimot er omstridt er hvor stor del av den oppvarming som har funnet sted siden den industrielle revolusjon er forårsaket av såkalte klimagasser (hovedsakelig kulldioksid). En utfordring i så måte er pausen i den globale oppvarming de siste tyve årene, som stemmer dårlig med klimamodellenes forutsigelser. Den tyder på at klimaets følsomhet for klimagasser ikke på langt nær er så stor som mange klimaaktivister vil ha det til.

Men det er klimaendringenes virkninger som er det avgjørende spørsmål. Hvis de ikke har noen særlig negativ virkning, bør det også være uaktuelt å påvirke dem, selv om man kunne. Til det er å si at om virkningene vet vi svært lite, annet enn at noen steder vil de kunne være negative, men andre steder positive. Når det gjelder Norge spesielt vil enda litt varmere klima antakelig være en fordel. Man skal ikke lese lenge i norsk historie før man forstår at økonomisk og kulturell nedgang har vært forårsaket av kalt vær; avlingene har sviktet og ledet til hungersnød. Selv om vi nu er blitt ganske uavhengig av hvordan det går i norsk landbruk, kan man våge den påstand at den lille oppvarming som har funnet sted siden den lille istid har ubetinget vært til vår fordel, med litt varmere vintre og færre tilfeller av sprengkulde. Litt fuktigere er det blitt de siste hundre årene, men det er til å stå ut med og gir oss mer vann i kraftmagasinene.

Siden ulike land og regioner vil bli påvirket på forskjellig vis av fortsatt global oppvarming, skulle man tro at verdens regjeringer hadde svært forskjellig syn på hva som eventuelt bør gjøres for å motvirke global oppvarming, gitt at man kan påvirke den i det hele tatt. Til en viss grad ser vi dette i internasjonale fora. Land som er i ferd med å vokse seg ut av fattigdommen er lite entusiastiske for å redusere sine utslipp av kulldioksid. De er selvsagt klare over at økonomisk utvikling og forbruk av energi går hånd i hånd, særlig på det utviklingstrinn de er inne i, og de vil ha seg frabedt å sette en stopper for egen utvikling på grunn av lite velfunderte bekymringer om verdens fremtid blant det velstående mindretall i verden.

Norges standpunkt i klimaspørsmålet er særdeles underlig. Ikke bare har Norge lite å tape, og antakelig noe å vinne, på litt varmere klima, men dessuten er norsk velstand kritisk avhengig av olje og gass. Riktignok vil den industrien på lang sikt bygges ned og forsvinne, men det er absolutt ingen grunn til å fremskynde den utviklingen mer enn nødvendig. Skulle verdens ledere ta på alvor klimaaktivistenes anbefalinger om en verden tilnærmet fri for utslipp av kulldioksid, ville det gå hardt utover petroleumsnæringen i Norge. Likevel har regjeringer av forskjellig politisk kulør gjort store anstrengelser for å redusere Norges utslipp av kulldioksid, ikke fordi det betyr noe som helst for verdens klima, men angivelig for å gå foran med et godt eksempel.

Denne politikken har ikke vært uten kostnad. Månelandingen på Mongstad, som ble til et mageplask, er velkjent, med en prislapp på 10 milliarder kroner. Satsingen på bevaring av tropisk regnskog er et annet eksempel; i 2020 vil den være kommet opp i 20 milliarder om uttalte intensjoner følges. Til saken hører at denne støtten går til noen av verdens mest korrumperte land; oppfølgning av at intensjonen med pengegavene følges vil i det minste bli en utfordring. Elektrifisering av olje- og gassplattformene er enda en diger omkostning, med kostnader pr. tonn kulldioksid som flere ganger overgår prisen på utslipp i EUs kvotemarked. Verre er det kanskje at disse tiltakene kun pynter på Norges eget utslippsregnskap; den gassen som spares der ute blir pumpet ned til kontinentet og brent opp der, med påfølgende utslipp av kulldioksid. Den årvåkne leser har nok alt tenkt den tanken at uten inntektene fra petroleumsnæringen hadde ikke denne sjenerøsiteten vært mulig.

Og så var det statens egne utlegg. Med utgangspunkt i regnskapet for 2015 kan disse anslås til i overkant av tyve milliarder og kanskje endog tredve hvis vi tar med de uteblitte engangsavgifter for elbiler. Siden økte utgifter ett sted må bety mindre utgifter et annet sted, økte skatter eller mindre sparing i Oljefondet, er det av interesse å se på utgifter av sammenlignbar størrelse til andre formål. Utgiftene til Statens Veivesen var 26,6 milliarder i 2015, omtrent samme størrelse som utgiftene til klimapolitikken. Tap av inntekt p.g.a. bortfalt engangsavgift for elbiler kan anslås til 9 milliarder for 2015, og da er bortfalte inntekter p.g.a. momsfritak for elbiler ikke medregnet. Til sammenligning betalte norske bilister i underkant av 10 milliarder kroner i bompenger i 2015. Fjerning av subsidiene til elbiler kunne således erstatte bompengene som finansieringskilde for veibygging.

Og verre er i vente. Nyeste klimamål er reduksjon i utslipp av klimagasser pr. 2030 med 40% i forhold til 1990. Dette skal oppnås bl.a. ved å påtvinge folk en boendeform de helst ikke vil ha. Om dette sies følgende i Stortingsmelding 13 2014-15:

               Vi må utvikle kompakte byer og tettsteder med korte avstander mellom ulike gjøremål.

Dette vil redusere transportbehovet. Det vil styrke grunnlaget for kollektivtransport, sykkel og gange, og dermed gjøre det enklere å velge bort bilen.

 

Men det er ikke sånn mesteparten av Norges befolkning vil ha det. En undersøkelse utført av Sparebanken Vest i Bergen viste at 80% av folk i alderen 30-44 ønsket å bo i villa eller rekkehus. Det er neppe overraskende; det er noe annet å kunne slippe ungene ut i egen hage enn å måtte oppbevare dem i menneskesiloer hvor de ikke kan slippes ut uten nøye oppsyn. I klimapolitikkens navn skal folk imidlertid påtvinges denne boformen, selv om de fleste nordmenns levestandard heldigvis er høy nok til å muliggjøre boende i eget hus om de så vil.

Norges klimapolitikk bør i sin helhet avvikles. Den har ingen virkning på klimaet, selv om man måtte tro at en reduksjon som monner har noen virkning. Den tjener ikke interessene til et land hvor utvinning av olje og gass er bærebjelken i økonomien. Å sage av den grein man sitter på er ikke å gå foran med et godt eksempel, men den ultimate dårskap.

 

Nytt på nytt fra Hellas

Hellas har forsvunnet fra de daglige mediaoppslag. Av og til dukker det likevel opp notiser om at grekerne er i ferd med ikke å overholde betalingsfrister, eller at Valutafondet og EU er uenige om deres evne til å betale sin gjeld. Men fraværet fra de daglige overskrifter er ikke et tegn på at det mangler interessant stoff å rapportere, snarere tvert imot.

Den greske gjeldshengemyr er ikke bare et resultat av en velferdsstat som er for ambisiøs i forhold til evne, den er ikke minst et resultat av en politisk motivert økning i antallet offentlig ansatte. Begge de før ledende politiske partier har bygget sin oppslutning på dette; trofaste partislitere er blitt belønnet med jobber i det offentlige. Som Francis Fukuyama så utmerket beskriver i sin bok «Political order and political decay» er denne «klientelisme» mer enn en bidragende årsak til den økonomiske hengemyr både Hellas og Italia befinner seg i.

Grekernes reaksjon på de problemer de selv har skapt for seg har ikke vært oppmuntrende. De har ødslet sine stemmer på populistiske partier, i særdeleshet Syriza, som i neste omgang har måttet løpe fra sine store ord og løfter. Verre er det kanskje at de innledet rettssaker mot dem som forsøkte å rydde opp i de offentlige finansers rot. Først ute var Georg Papaconstantinou, finansminister i Papandreous regjering. Han oppnådde en viss fremgang i sine forhandlinger med EU, men måtte til slutt gå av p.g.a. liten popularitet i eget parti. Til sin store overraskelse ble han anklaget for korrupsjon, tilsynelatende på bakgrunn av skitne triks fra sin efterfølger, som han beskriver i sin bok «Game over.» Han ble til slutt frikjent.

Like ille eller verre gikk det for sjefen for det statistiske byrå i Hellas, Andreas Georgiou. Han ble headhuntet fra Valutafondet til å lede byrået, som hadde mistet troverdighet p.g.a. manipulasjon med regjeringens budsjettdata. Han fulgte EUs regler, som han jo skulle, og det ble avdekket et budsjettunderskudd flere ganger så stort som før rapportert. Mange grekere har reagert på dette med å anklage ham for konspirasjon, å overdrive budsjettunderskuddet for å bringe Hellas under EUs og Valutafondets herredømme. Enkelte av hans motstandere har skapt en alternativ virkelighet som de flagger på sine nettsider. Det greske budsjettunderskudd var aldri på 14% av BNP som Georgiou ville ha det til, nei, det var bare litt over 3% sier de.

Verre er det at han har måttet bruke mye av sine krefter på rettsaker om konspirasjon og forfalskninger. Han har for lengst forlatt sitt kontor i Aten og flyttet tilbake til Maryland hvor han fordriver tiden med korrespondanse med sine advokater. Prosessen ble nylig beskrevet i Wall Street Journal (6. februar 2017).

Mange økonomer har tatt til orde for at EU burde redde Hellas fra sin skjebne. De mener at en felles finanspolitikk og gjensidig garanti av statsobligasjoner er nødvendige betingelse for en felles valuta som euroen. Men så kan man spørre om det er naturlig oppgave for andre eurostater å stille opp som garantist for Hellas sin eller andres «klientelisme». Uansett er det ikke noe som vil skje i overskuelig fremtid; noen EU-solidaritet på tvers av landegrensene eksisterer fortsatt ikke. Det er så en annen sak at medlemskap i en valutaunion som har stabil pengeverdi som et overordnet mål ikke passer for land som ikke har sine offentlige finanser under kontroll. Men om det er en bedre vei å ha en egen valuta for å flå sine egne sparere gjennom inflasjon og gjentatte devalueringer er et annet spørsmål. Det er for så vidt heller ikke uprøvd, hverken i Hellas eller Sør-Amerika, med velkjent resultat.